Pressemelding fra utvalg om innvandringens konsekvenser

• NOU 2017: 2 Integrasjon og tillit. Langsiktige konsekvenser av høy innvandring 
• Pressemelding fra JD  
• Nett-tv fra overlevering av NOU-en
• Utvalgets nettside  

Hvis det norske samfunnet ikke lykkes med integreringen, er det risiko for at økende økonomisk ulikhet kan spille sammen med kulturelle forskjeller og svekke grunnlaget for samhold, tillit og for samfunnsmodellens legitimitet.

– Den norske velferdsmodellen er både en ressurs og et problem når det gjelder integrasjon av innvandrere og deres etterkommere, sier utvalgsleder Grete Brochmann.

Modellen er sårbar overfor høy innvandring av voksne mennesker med lave kvalifikasjoner. Samtidig bidrar relativt liten økonomisk ulikhet og et godt utdanningssystem til høy mobilitet blant etterkommere av innvandrere. Selv om det er store variasjoner mellom grupper, er erfaringen så langt at flyktninger fra lavinntektsland gjennomgående har lavere sysselsetting enn befolkningen for øvrig. Dette bidrar til å øke belastningen på offentlige budsjetter. Det motsatte gjelder arbeidsinnvandrere med etterspurt kompetanse. Innvandring som svekker offentlige finanser, vil forsterke de utfordringene som følger av befolkningsaldring og lavere oljeinntekter. Dette understreker hvor viktig det er å øke sysselsettingen for grupper som så langt har hatt en forholdsvis svak tilknytning til arbeidsmarkedet.

– For å lykkes er to forhold avgjørende: Omfanget av innvandringen må stå i forhold til absorberingskapasiteten i arbeidsliv og velferdssystem, og nykommere må inkluderes på de sentrale arenaene i samfunnet, understreker Brochmann.

Utvalgets analyser viser at den gjeldende integreringspolitikken har et forbedringspotensial.  Utvalget understreker særlig betydningen av å få de mange elementene i integrasjonsarbeidet til å henge bedre sammen, samt å bygge ned barrierer og gi muligheter for differensierte, langsiktige, men ikke nødvendigvis langvarige kvalifiseringsløp. Komplettering og påbygging av eksisterende utdanning er sentrale stikkord. Partene i arbeidslivet, og organisasjoner i sivilsamfunnet, må mobiliseres for best mulig å utnytte tilpasningsevnen i arbeidslivs- og velferdsmodellen.

– Det vil være vanskelig å opprettholde tillit og samhold i det norske samfunnet hvis de som tilhører religiøse og kulturelle minoriteter, også systematisk har de laveste inntektene og i liten grad deltar på arbeidsmarkedet, påpeker Brochmann.

Gitt den norske velferdsmodellen, vil en politikk for å skape tillit og dempe potensialet for konflikt måtte inneholde følgende elementer: tiltak for utjevning av levekår og økonomisk ulikhet – primært gjennom kvalifisering og aktivisering for arbeid; motarbeiding av diskriminering og utvikling av fellesarenaer i sivilsamfunnet. I tillegg til denne hovedtilnærmingen, understreker utvalget behovet for å markere tydeligere forventninger til innvandrere når det gjelder støtte til demokrati, likestilling og barns rettigheter, samt til at de deltar i arbeidsliv og sivilsamfunn. Klarere nasjonale retningslinjer bør utarbeides for hva myndighetene skal gjøre når kulturelle eller religiøse praksiser står i veien for god integrasjon, særlig når det gjelder utdanning og arbeid.

Utvalget presenterer flere konkrete forslag til en mer effektiv integreringspolitikk, men skisserer også alternative strategier hvis resultatene uteblir, eller rammebetingelsene blir vesentlig forverret. De tre alternative strategiene søker å tydeliggjøre sammenhenger mellom premisser, virkemidler og mulige utfall av mulige politiske veivalg.

– Hovedtrekkene i den norske velferdsmodellen med et velordnet arbeidsliv og en sjenerøs og likebehandlende velferdsstat må videreføres. Samtidig må samfunnets sentrale verdigrunnlag – menneskerettigheter, likestilling og et liberal-demokratisk styresett – bli tydelig formidlet til alle, avslutter utvalgsleder, Grete Brochmann.