Frihet under stort ansvar

Myndighetene, sentralt og lokalt, har alltid et ansvar for å trygge befolkningen. Vi skal ta gode beslutninger som bidrar til trygghet for helse, velferd, økonomi og livskvalitet, både på kort og lang sikt. Noen av virkemidlene er forbud og påbud, lover og reguleringer, bøter og straff. I kampen mot coronasmitte har vi tatt mange inngripende beslutninger, obligatoriske og pålagte for befolkningen.

Likevel, den foreløpige suksessen, den har hele folket del i. Vi har ikke kunnet vedta et lavt smittenivå eller tre smittevernrådene ned over hodet på folk. Det er summen av alles enkeltbidrag som har gjort at Norge foreløpig har sluppet bedre unna enn stort sett alle land vi kan sammenlikne oss med.

Nå er tiden kommet til å støtte oss enda mer på hverandre, i tillit til at de aller fleste har tatt smittevernrådene til seg. Håndvask og hostehygiene, 2-meters avstand og små grupper, dette er atferd som de aller fleste av oss nå lever helt frivillig etter.

Denne type atferd, som gjør at vi ikke smitter hverandre selv om vi er i nærheten av hverandre, blir enda viktigere i tiden framover. For nå skal vi tillate oss å møtes oftere igjen og på flere arenaer. I jobb og skole, i yrker med en-til-en-kontakt, i sosial omgang og andre private sammenhenger, der vil riktig atferd fra enkeltpersoner bli avgjørende for å begrense smitte.

På områder hvor folk har blitt holdt fra hverandre, kan det for mange føles utrygt å starte opp igjen. Gode og tilpassede råd er derfor nødvendige. Folkehelseinstituttet (FHI) vil sørge for dette, i samarbeid med ulike faggrupper og profesjonsgrupper.

Det kommer veiledere og bransjestandarder slik at smittevernet kan ivaretas blant annet i skoler og barnehager, hos helsepersonell som tannleger, fysioterapeuter og psykologer, og i andre yrker med nærkontakt, for eksempel frisør, hudpleie og massasje.

Vi skal møtes igjen, på flere steder, men det kan ikke skje på samme måte som før.

Når vi igjen møtes på flere arenaer og ved flere anledninger, da må det være forsvarlig på hvert enkelt område. Men det er ikke nok. For selv ved god og riktig oppførsel vil det neppe være mulig å åpne for mange flere mellommenneskelige møter uten at det gir noe mer smittespredning.

Når vi nå skal løse opp tiltakene og etter hvert ta hverdagen tilbake, da må det skje gradvis. Vi kan ikke løse opp alt på en gang.

Helsevesenet må ikke bli overbelastet, og vi må unngå smitte til risikogrupper. Disse overordnede helsemålsettingene må fortsatt ivaretas. Men så må vi likevel løse opp der det er mulig og viktig.

Noen av de tiltakene som er innført, har ekstra store skadevirkninger for økonomi, velferd og annen folkehelse. Vi må framfor alt få hjulene i gang på de områdene hvor skadevirkningene er store og betydninger for smittevern relativt liten. Dette må styre rekkefølge og prioriteringer.

De tiltakene vi har innført, de tiltakene vi løser opp og de tiltakene vi viderefører, det gjøres gjennom politiske beslutninger. Det gjelder også der vi velger å stole på at riktig atferd i god dugnadsånd gjør det forsvarlig å avstå fra firkantede reguleringer i form av påbud og forbud.

Jeg vil likevel understreke at disse politiske beslutningene bygger på detaljerte råd og vurderinger fra fagfolk av mange slag. Kunnskapsgrunnlaget utvikles hele tiden. For hver dag som går, vet vi mer enn vi visste dagen før. Men det er altså et nytt virus, en ny sykdom, en ny felles fiende, hvor selv den beste kunnskap er mangelfull. Fagfolkene som gir oss råd, er tydelige på hva de vet, hva de antar og hva bare framtida vil gi oss svarene på.

Kunnskap fra ulike ekspertmiljøer er viktig, ikke bare tema for tema, men også for den større sammenhengen. Det er ikke alltid at alle piler peker i samme retning. Vi må ta mange avgjørelser der ulike hensyn står mot hverandre.

Vi kan måtte stramme til. Selv om vi bygger på god faglig kunnskap, og selv om vi prøver å balansere ulike hensyn, må vi følge nøye med på hvilke effekter vi ser. Det er mye som er usikkert og mye som griper inn i hverandre. Det vil helt sikkert skje at utviklingen på enkelte områder blir annerledes enn vi håper på.

Viktigst av alt er at det vi hittil har fått til sammen, ikke blir forgjeves. Det at vi hittil har fått til å begrense smitten, det må tas vare på. Det fins noen ris bak speilet som vi håper vi slipper å bruke, og jo bedre oppslutning vi fortsatt får om dugnaden, jo større er sjansen for at vi slipper nye dyre og inngripende tiltak.

Lojal oppslutning om smittevernråd vil gjøre det lettere å løse opp flere tiltak raskere. Dårlig oppslutning om smittevernråd øker risikoen for at tiltak må strammes til igjen.

Følg helserådene! Hold fast på det som virker! Vis tålmodighet! Hold ut! Dette er mye mer enn talemåter. Det er selve oppskriften på at vi kan komme gjennom denne krisen.

Med felles innsats tar vi hverdagen tilbake.