Når sjokket legger seg
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Justis- og beredskapsdepartementet
Tale/innlegg | Dato: 02.04.2020
Av: Justis- og beredskapsminister Monica Mæland (VG, 1. april 2020)
De siste ukene har vært uvirkelige - alle er nå på ulike måter berørt av coronaviruset. Nå som vi legger de første kritiske fasene bak oss er det fremdeles mye som er uklart og usikkert - hva vil fortsettelsen kreve av oss?
Norges viktigste oppgave nå og i tiden fremover står fast: Vi skal beskytte de svakeste blant oss. Det er grunnen til at vi gjør alt vi kan for å begrense spredningen av coronaviruset.
Situasjonen er fremdeles alvorlig og det er derfor vi har innført de mest inngripende reglene i Norge i fredstid. Strenge karanteneregler. Stengning av skoler og barnehager. Bortvisning av mennesker uten oppholdstillatelse på grensen.
Samtidig som vi gjør alt vi kan for å redusere spredningen av viruset, prøver vi også å begrense de økonomiske konsekvensene. Nå ser vi noen av de enorme følgene coronaepidemien vil få for samfunnet, økonomien og for livene til mange nordmenn.
Vi har blitt enige om en ny, midlertidig lov som gir regjeringen fullmakt til å vedta nødvendige regler der det i dag ikke finnes godt nok grunnlag. Dette er for å hjelpe folk i hverdagen og for å sikre at samfunnshjulene går sin gang.
Jeg er glad for at vi på tvers av det politiske landskapet finner sammen om virkemidlene vi trenger for å møte krisen landet står oppe i. At vi er kommet til enighet viser at det norske samfunnet i stor grad er bygget på tillit.
Dugnad er det ord som har blitt mye brukt den siste tiden. Men dugnad handler ikke bare om at alle må bidra like mye. Dugnad handler også om å forstå at noen rammes hardere enn andre. Noen har mye, andre har lite. Noen får livsgrunnlaget sitt revet bort i denne tiden og går en utrygg fremtid i møte. Andre merker nesten ikke forskjell. Noen er redde, andre synes det er fint at samfunnet tar en liten pause. Noen er sterke, noen er svake. Noen blir alvorlig syke og dør - andre merker nesten ikke symptomene.
Viruset bryr seg ikke om hvem det rammer eller hvordan det rammer. Derfor må vi mennesker bry oss.
Jeg vil rette en hjertelig takk til alle dere som følger de regler, råd og anbefalinger vi gir for å redusere smittefaren. Ja, vi leser og hører om en del hendelser vi ikke vil ha. Men det er unntakene. Det store bildet, det er en samlet nasjon.
Mye er fremdeles uklart. Vi gjør alt vi kan for å hente inn kunnskap om viruset og følgene av det. Men vi må forberede oss på at vi må leve i uvisshet også i fortsettelsen. Det er vanskelig å vite sikkert.
Jeg ser nå en stor offentlig samtale der de aller fleste ser behovet for å ivareta mange viktige hensyn samtidig. De fleste er enige i at effekten et tiltak kan gi på ett område, må stå i forhold til de skadevirkningene tiltaket kan gi på andre områder. Disse dilemmaene er krevende - og vi skal anerkjenne at de finnes.
Det vi vet, er at vi må forsøke å holde smittespredningen nede på et minimum samtidig som vi må sikre at samfunnskritiske funksjoner holdes i gang, slik at vi ikke mister de tingene vi vanligvis tar som en selvfølge - strøm, vann, veier, kommunikasjon. I krisetider som dette blir veven som utgjør et samfunn synlig. Vi ser hvor sårbart alt er og hvor avhengige vi er av hverandre - ja, vi blir rett og slett bedre kjent med hverandre!
Vi har nå vært inne i en fase hvor ting har gått raskt, og endringene har vært store og drastiske. Slik vil det ikke være hele tiden - selv om det er lenge til vi kan snakke om noen normaltilstand.
Vi må alle fortsette å gjøre det vi kan for å begrense smittespredning. En undersøkelse viser at hele den norske befolkningen nå kan rådene: hold avstand, vask hendene godt og ofte, host og nys i lommetørkle eller i albuehulen og følge pålegg om hjemmekarantene. Nå er utfordringen å overholde rådene over tid. Vi må ikke slutte med dem nå.
De store veivalgene er det vi politikere som må gjøre. Da har vi heldigvis mange dyktige fagfolk å støtte oss på. De kombinerer kunnskap, skjønn og ferske erfaringer fra inn- og utland så godt det lar seg gjøre.
Andre vurderinger gjøres av de mange fellesskap og enkeltmennesker rundt i hele samfunnet. Summen av alle disse vurderingene og veivalgene får direkte betydning for hvordan vi totalt sett greier oss gjennom krisen.
Til slutt: Vi må fortsette å være tålmodige. Vi gjør alle så godt vi kan i en krevende tid. Vær tålmodige med helsepersonell, med politi, med butikkansatte, med barna som må gå hjemme.
Jeg forstår at dette er en situasjon som oppleves som tung og skremmende for mange. Jeg lover at norske myndigheter gjør alt de kan for at Norge og hver eneste nordmann skal komme så godt som mulig gjennom dette.