Statsråd Sanners åpningstale til "spesialundervisning som virker"

(Sjekkes mot framføring)

Tusen takk for at jeg får komme hit og åpne konferansen.

Jeg er veldig glad for at dere tar opp spesialundervisning – og setter arbeidet med barn og unge på dagsorden. Det er tydelig at temaet engasjerer. Det er bra – fordi det er viktig.

Jeg må jo også bruke anledningen til å takke barneombudet for innsatsen de siste seks årene. Du har vært en engasjert og tydelig røst, og vi har hatt et godt samarbeid, og du har oppnådd viktige resultater for barn og unge.

Da jeg var barn fantes ikke barneombud. Det kom først da jeg var i ungdomsårene.

Vi hadde heller ikke mobiltelefon og sosiale medier som fulgte oss døgnet rundt. Ja, mye har endret seg. Slik skal det være.

• Men mye er også det samme:
• Barn og unges behov for å bli sett,
• Motta kjærlighet og omsorg
• At noen setter grenser
• Møte tydelige forventninger
• Få anerkjennelse for den man er, men også for det man oppnår
• Få hjelp når behovet oppstår og ikke måtte rope til det ikke er mer røst igjen.

Og i et slikt perspektiv er lett å stille seg bak mottoet for denne konferansen.

Det virker!

 

Jeg synes egentlig det er et glimrende motto.

Ikke alt virker, naturligvis. Men noe gjør det.

Det er også det budskapet jeg kommer hit med.

Det virker å begynne tidlig.

Det virker å lære folk at forskjeller er fryktelig normalt.

Det virker å legge til rette. Å arbeide for å se og hjelpe alle.

Det virker å ha tydelige forventninger. Det forteller meg at du tror jeg klarer det.

Og heldigvis virker det å utveksle erfaringer og kunnskap for å gjøre hverdagen bedre i landets skoler og barnehager.

For mye går i riktig retning – både i barnehagen og i skolen. Elevene lærer mer, er mer til stede og færre faller fra.

Vi bygger nå et sterkere lag rundt barna i barnehagen og de yngste elevene i skolen.

I barnehagen er det blitt flere barnehagelærere, og det er flere voksne med riktig kompetanse. Og rekordmange har søkt seg inn på lærerutdanningene våren 2018.

Gjennom meldingen om lærelyst- og tidlig innsats som kom i fjor, rettet vi spesiell oppmerksomhet mot de yngste elevene.

Vi har også økt lærertettheten, og gitt rekordmange lærere og barnehagelærere videreutdanning og kompetansepåfyll. I lærerutdanningen legges det nå spesiell vekt på begynneropplæringen.

Denne våren får vi enda flere viktige brikker på plass:

• Det blir flere trygge voksne i barnehagene ved at vi har skjerpet pedagognormen og innført en ny bemanningsnorm
• Innført en samarbeidsplikt for skole og barnehageeiere for å skape en bedre overgang
• Innført en plikt for skolene å samarbeide med andre kommunale institusjoner som kommunehelsetjenesten for å gi barna bedre oppfølging.
• Vi innfører en lærernorm som betyr flere lærere på mange skoler og vi får på plass flere lærerspesialister som er spesialister på begynneropplæring.
• Vi har også gitt skolene plikt til raskt å gi intensiv opplæring for elever som blir hengende etter i lesing, skriving og regning.

Det virker.

Men vi er absolutt ikke i mål.

Fortsatt får for mange barn hjelp for sent, og for mange opplever å bli ekskludert fra fellesskapet i skolen.

Og fremdeles er det slik at skolen i for stor grad reproduserer sosiale forskjeller. Det betyr at noen barn har mindre muligheter for å lykkes på grunn av sin sosiale bakgrunn.

Vi ser at noen skoler lykkes bedre enn andre med å bidra til elevenes læring – på disse skolene løftes alle elever, også de med lavt utdannede foreldre.

De siste årene har det vært en økning i gjennomføringen i videregående – økningen er særlig sterk blant elever med innvandrerbakgrunn, elever med lavt utdannede foreldre og elever med svake karakterer fra grunnskolen.

Dette viser at det er mulig å skape muligheter for alle, å løfte elever som har et svakere utgangspunkt.

Samtidig er forskjellene fortsatt alt for store – en elev med grunnskoleutdannede foreldre har 40 prosentpoeng lavere sannsynlighet for å gjennomføre sammenlignet med en elev med foreldre med mastergrad.  

Slik kan vi ikke ha det. 

Vi ser også tydelige forskjeller mellom gutter og jenter som bekymrer meg.  Vi har ikke et generelt gutteproblem. Hovedutfordringen vår er likevel at guttene er overrepresentert på flere negative statistikker. F.eks. enkeltvedtak om spesialundervisning, frafall og prestasjoner på de laveste ferdighetsnivåene.

Det må vi gjøre noe med.

For forskjellene gjør seg gjeldende gjennom hele utdanningsløpet og kan gi betydelige konsekvenser for ulike livsløpsutfall.

Vi har derfor satt ned Stoltenberg-utvalget. Vi trenger mer kunnskap. Ikke minst trenger vi mer effektive tiltak. Særlig for å hjelpe de guttene som sliter mest i skolen.

Så har vi innsiktene fra ekspertgruppen ledet av Thomas Nordahl.

Jeg ser av programmet at dere skal få presentert denne rapporten senere i dag. Ekspertgruppen bekrefter at vi har flere alvorlige utfordringer vi må ta tak i – utfordringer som viser en systemsvikt.

Jeg understreker det fordi rapporten er ikke en kritikk mot alle de dyktige medarbeiderne som hverdag går på jobb for å hjelpe barn og unge som sliter.

Rapporten viser at:

• Ansatte i PP-tjenesten bruker mest tid på å utarbeide sakkyndige utredninger om spesialpedagogisk hjelp/spesialundervisning.
• Samtidig gjennomføres det pedagogiske arbeidet i barnehage og skole altfor ofte av ufaglærte. For opptil annethvert barn, sier rapporten.
• Vi ser også at hjelpen kommer for sent, og at mest spesialundervisning finner sted først i ungdomsskolen.

Vi er heller ikke i mål med inkluderingen. Så mange som en av tre elever som får spesialundervisning blir tatt ut av klasserommet.

Dessuten er det jevnt over for lave forventninger til disse elevenes læring.

Ekspertgruppen foreslår en omfattende reform. Blant annet endringer i rettigheter til spesialundervisning.

Igjen vil jeg betrygge de av dere som er bekymret: Jeg går inn i dette arbeidet for å forbedre. Vi endrer ikke systemet før vi vet at vi har noe bedre for de barna som trenger det mest.

Men de trenger bedre hjelp. Vi må løfte innsatsen for å få et mer helhetlig system der barn og unge med særskilte behov får god utvikling og læring.

Nordahl-rapporten peker på mye som kan gjøres bedre. Det møter jeg med et åpent sinn.

Jeg vil ha forandring fordi barna fortjener bedre. Men jeg har ett tydelig krav før vi iverksette endringer: Det må bli bedre enn det det er.

Da må vi bygge på det vi allerede vet. Det som virker. Og jo tidligere tiltak settes inn i barnehage og skole, jo større blir sannsynligheten for at barn og elever med vansker får like mye ut av tilbudet som andre barn og medelever.

Det er viktig at vi – det jeg liker å kalle laget rundt barna - tenker mer helhetlig og blir mer bevisste på hvordan vi kan lage et godt og inkluderende tilbud.

Så hvordan kan vi skape trygge skolemiljø, gode barnehager, hvor barna både trives og lærer det de skal?   

Jeg har ikke alle svarene. Men en av de store innsiktene som kunnskaps- og integreringsminister er at vi må klare å leve med, og se verdien i, mangfoldet.

Barn og unge har forskjellige behov, og det finnes ikke bare ett svar på hvordan vi skal få barna til å mestre og lykkes.

Det er også grunnen til at jeg kommer til dere med en nyhet.

En god nyhet. I løpet av høsten 2019 vil regjeringen legge frem en ny stortingsmelding om tidlig innsats og inkluderende fellesskap.

Min visjon er å skape en skole med muligheter for alle. En skole hvor din bakgrunn ikke avgjør om du lykkes. En skole som løfter elever som blir hengende etter. En skole hvor alle elever blir sett og alle møtes med tydelige forventninger.

Meldingen skal forsterke det vi kaller tidlig innsats, men den vil ha et bredere fokus enn tidligere meldinger som har handlet om tidlig innsats.

Den skal omfatte både barnehage og skole, og følge opp forslag og ny kunnskap fra ulike ekspertgrupper, bl.a. Nordalutvalget og Stoltenbergutvalget. Men jeg ser også behov for mer kunnskap for at vi skal finne de rette svarene. Vi må vite mer om det vi i dag ikke vet nok om.

Meldingen skal tydeliggjøre barnehagens og skolens rolle i å skape inkluderende fellesskap. Alle barn – uansett bakgrunn – skal få samme mulighet til å lykkes.

Meldingen vil etter planen leveres Stortinget høsten 2019. Mange vil bli berørt, og det vil være mange meninger om hvilke endringer som skal til.

I meldingen vil vi også vurdere Statped. Det har blitt gjort før, seneste i Hagen-utvalget, men nå har vi en god anledning til å bedre se helheten.

Derfor legger jeg opp til en åpen og inkluderende prosess, med dialog og innspill, ikke minst fra dere.

For dere vet hva som virker.

Samtidig tror jeg kanskje at vi alle sammen deler en frustrasjon. De utfordringene vi har kan nemlig oppleves som ganske åpenbare.

Samtidig er det nok slik at det ikke finnes så mange åpenbare, kjappe løsninger.

Elever med særskilte behov er et godt eksempel. De er like ulike som elever uten særskilte behov. Og det gjør at det er vanskelig å lage nasjonale tiltak som er virkelig treffsikre.

Boka Spesialundervisning – Innhold og funksjon som kom i fjor, peker på at det mange steder er slik at tradisjon og kultur på skolen er mer avgjørende for praksis enn dokumenterte metoder.

Det betyr jo at mange fortsatt jobber på en måte som ikke er i tråd med nyere kunnskap om hva som virker. Et av de store løftene på dette området handler altså om en systematisk endring i kultur og holdninger.

Og det er ganske krevende å få til med nasjonale tiltak alene. Det er en endring som må begynne her, i dag. Som dere må være med på.

Så finnes det selvfølgelig mange eksempler på kommuner som lykkes.

På Nøtterøy og Tjøme – i nye Færder kommune - har de for eksempel ansatt en spesialpedagog i hver barnehage. Dette gjør at spesialpedagogen er godt kjent med barnehagen og barna og har mulighet til å vurdere og sette inn tiltak når behovet oppstår, og å slippe å vente på at PP-tjenesten skal bidra med vurdering og spesialpedagogisk hjelp.

Dette kan være en av flere alternativer en bør kikke nærmere på for å få kompetansen nærmere de det gjelder: barna.

Det er noe som blir sagt ofte. At vi alle har et ansvar.

Men med dere her i salen er det virkelig sant.

Dere – og vi – har et ekstra ansvar for at alle barn får det tilbudet de har krav på gjennom rammeplan og lærerplaner; at de utvikler seg, og at de lærer.

Det er et svik å ikke forvente noe, å ikke å ha troen på dem. Jeg var i Bergen tidligere i år. Og da hørte en formulering: De store forventningers mirakel.

Det er en innstilling jeg prøver å leve etter.

For alle har utviklingsmuligheter. Vår jobb – som foreldre, lærere, barnehage-, skoleledere og politikere – er å sørge for at utviklingen skjer. 

Erfaringen viser at det ikke er enkelt. Men det er mulig. Og vi har en stor forventning om at vi skal bevege oss et stort skritt de kommende årene.

For vi vet det. 

Det virker.

Takk for oppmerksomheten – og lykke til.