Tale ny integreringslov

(skjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen

Velkommen til presentasjonen av regjeringens forslag til ny integreringslov.

Dette er den største endringen av integreringspolitikken i Norge siden 2003. Da innførte daværende kommunalminister, dagens statsminister Erna Solberg, introduksjonsloven. Med den loven fulgte rett og plikt til deltagelse i introduksjonsprogram.

Det var en milepæl i norsk integreringspolitikk. Introduksjonsprogrammet sørget for at tusenvis av innvandrere har fått norskopplæring og arbeidstrening. Mange har fått jobb etter endt program.

Mye går bra, men tiden er nå inne til å heve ambisjonene ytterligere.

Vi skal ta fatt på et nytt kapittel i norsk integreringspolitikk.

I dag legger vi frem en helt ny integreringslov. Den skal sikre bedre norskopplæring, at flere får formelle kvalifikasjoner og at enda flere kommer i jobb.

Den nye loven vil gi et bedre tilbud til innvandrere som deltar i introduksjonsprogrammet, men stiller også tydeligere krav til hva vi forventer av egeninnsats.

Målet vårt er at alle innvandrere skal være en del av store og små fellesskap i det norske samfunnet.

Det er viktig for den enkeltes mulighet til å skape sitt eget, gode liv.

Men det er også avgjørende for oss som samfunn.

Vi snakker ofte om den økonomiske bærekraften – og den er viktig. Innvandreres bidrag i arbeidslivet vil være viktig for vår evne til å ta vare på bærekraften i velferdssamfunnet vårt.

Men det gjelder også den sosiale bærekraften. Å delta i store og små fellesskap er avgjørende for å bevare den tilliten og det samholdet det norske samfunnet er bygget på.

Mye går bra når det gjelder integrering i Norge. Men vi har også utfordringer. Jeg mener derfor at vi hverken skal skjønnmale eller svartmale, når vi snakker om hvordan vi lykkes med integreringen.

Men vi har også utfordringer vi må ta tak i.

• Unge innvandrere med kort botid i Norge har urovekkende høyt frafall fra videregående skole. Blant de som kommer til Norge i ungdomsårene, fullfører bare om lag halvparten videregående opplæring.
• Når det gjelder introduksjonsprogrammet, så ser vi at for få kommer seg ut i jobb og at variasjonene fra kommune til kommune er altfor store.
• For mange innvandrere står utenfor arbeidslivet. Dette gjelder særlig kvinner med fluktbakgrunn, der under halvparten er i arbeid.
• Innvandrere er utsatt på arbeidsmarkedet. De er sist inn og først ut. Det skyldes blant annet at mange mangler den formelle kompetansen som arbeidslivet etterspør. 70 % av de som har kommet hit som flyktninger de siste årene har bare grunnskole eller ingen utdanning.

Derfor har regjeringen tatt grep:

• Vi har innført et obligatorisk tilbud om opplæring i norsk i mottak. Det er viktig å komme tidlig i gang, i stedet for å sitte passivt og vente.
• Vi har endret bosettingspolitikken: Vi stiller krav til de kommunene som får bosette. Vi bosetter der de har gode resultater fra introduksjonsprogrammet, og vi skal ikke bosette der det bor mange innvandrere fra før.
• Vi har trappet opp kampen mot negativ sosial kontroll. Vi har blant annet ansatt flere minoritetsrådgivere på norske skoler som kan gi støtte og hjelp til ungdom som står mellom to kulturer.

I den nye integreringsloven hever vi lista og gjør en rekke endringer som i sum vil bidra til en kraftig forbedring av tilbudet vi gir til flyktninger som kommer til Norge.

 

1. Vi innfører en rett og plikt til kompetansekartlegging og karriereveiledning for nyankomne flyktninger. Dette skal skje før man starter på et introduksjonskurs.
   
   Det er stor forskjell på å komme til Norge som analfabet og ha med seg høyere utdannelse som lege eller ingeniør fra hjemlandet. Dette må kartlegges tidlig, slik at den enkelte får et tilbud som er tilpasset hans eller hennes bakgrunn og behov.
2. Vi skal innføre en integreringskontrakt mellom den enkelte flyktning og kommunen han eller hun blir bosatt i.
   
   Kontrakten skal inneholde forventninger til den enkelte - og et sluttmål for opplæringen. Kontrakten skal være en tydelig forpliktelse fra både den enkelte innvandrer og fra kommunen.
   
   Begge parter må legge inn innsats og ressurser for at målene skal nås. Kommunen bør for eksempel legge inn i kontrakten forventninger om å stille opp på foreldremøter i barnehage og skole eller om å stille opp i forbindelse med barnas deltagelse i frivillige aktiviteter.
3. Vi styrker norskopplæringen ved å endre fra å ha et krav om antall gjennomførte timer til krav om et visst minimumsnivå i norsk.
   
   I dag er det slik at når timene er gjennomført, er jobben gjort og tilskuddet utbetalt. Men i mange tilfeller er ikke jobben gjort. Mange lærer seg ikke norsk godt nok til å klare seg i samfunnet, og særlig ikke i arbeidslivet.
   
   I den nye integreringsloven vil regjeringen derfor erstatte kravet om antall timer undervisning, med krav om at alle faktisk lærer seg norsk på et tilfredsstillende nivå.
4. Vi innfører kompetansekrav for lærere som underviser i norsk etter integreringsloven, fordi undervisningen må styrkes når målene skjerpes.
5. Vi hever kravene til norskkunnskap for å få norsk statsborgerskap, fordi gode norskkunnskaper er avgjørende for god integrering.
6. Vi setter minstekrav til innhold i introduksjonsprogrammet. I dag varierer innholdet og kvaliteten mye fra kommune til kommune, derfor er det behov for å ha noen standardelementer som alle skal ha:
   
   Opplæring i norsk og samfunnskunnskap og arbeids- og utdanningsrettede tiltak skal videreføres. I tillegg blir det obligatorisk med kurs i livsmestring og obligatorisk foreldreveiledning for deltagere med barn.
7. Vi innfører ulik lengde på introduksjonsprogrammet, avhengig av tidligere utdanning og kompetanse. I dag er normalen to år for alle, enten du er lege eller analfabet.
   
   For dem som allerede har gjennomført videregående opplæring eller har høyere utdannelse kan det være nok med kortere program. Mens de som mangler videregående og som kanskje trenger påfyll av kompetanse på grunnskolenivå i tillegg, nå får mulighet til å være i introprogrammet i opptil fire år.
   
   Vi ønsker et mer skreddersydd tilbud for å øke muligheten til å nå målene som settes for den enkelte.
8. Vi skal gi innvandrere opplæring som kvalifiserer dem til jobb, i stedet for å bli sendt fra det ene kurset til det andre. Flere skal få mulighet til å ta fagbrev og videregående opplæring som en del av introduksjonsprogrammet.
   
   Vi ønsker at flere skal kunne gjøre som Abid – som mange av dere har møtt her i dag. Han har gått tømrerlinja på Helsfyr voksenopplæring – og nå er han lærling i en snekkerbedrift med 15 ansatte. Abid listet rundt vinduene og satte inn verandadøren i huset vi nå står i.
   
   Med et fagbrev står du sterkere i møte med det norske arbeidslivet, og kan bidra til å løse mange av de viktige oppgavene i samfunnet vårt.

Bærebjelken i den nye integreringsloven er en tydelig satsing på utdanning, kvalifisering og kompetanse.

Det er helt i tråd med regjeringens integreringsstrategi – og det er i tråd med arbeidslivets behov fremover.

Det stilles stadig større krav til formell kompetanse. Da må vi også sørge for at innvandrere som kommer til Norge får mulighet til å skaffe seg den kompetansen som trengs i arbeidslivet.

Vi skal gå fra kurs til kvalifisering.

Det er essensen i den nye integreringsloven.

Den nye loven innebærer store endringer i hvordan det jobbes med integreringen lokalt. Og det er viktige endringer.

De vil kreve mye av kommunene og fylkeskommunene. Men ikke minst vil de kreve mye av den enkelte innvandrer.

Gevinsten ved å lykkes bedre med integreringen er stor:

Mennesker som kommer til Norge kan raskere bli en del av fellesskapet og skape et godt liv i sitt nye hjemland.

Det er bra for hver enkelt, og det er bra for oss som samfunn.

Vi trenger innvandreres bidrag i arbeidslivet og i lokalmiljøene for å kunne ta vare på det velferdssamfunnet vi alle setter pris på.

Norge skal ha høye ambisjoner. Vi skal bli best i verden på integrering.

På mange områder er vi allerede gode. Med den nye integreringsloven setter vi oss enda høyere mål og skaffer oss nye verktøy.

Men det er verdt å minne om at et inkluderende samfunn ikke automatisk skapes ved å endre lover.

Det krever i tillegg at hverdagsintegreringen fungerer. At hver og en av oss tar ansvar, enten vi er lærere, bedriftsledere, kommuneansatte, frivillige, fotballtrenere – eller politikere.

Vi kan alle være med og bidra til at innvandrere blir en del av store og små fellesskap i det norske samfunnet.

Tusen takk for meg.