Tale: Utdanningspolitisk toppmøte

Del I: Sanner

Innledning

Kjære alle sammen.

Velkommen hit til Villa Parafina, regjeringens representasjonsbolig. Velkommen til utdanningspolitisk toppmøte.

Jeg er glad for at så mange av dere kunne komme.

Og jeg håper at dere er glad for at så mange av oss også kunne komme. Som dere ser: I år er vi altså to.

To ansvarsområder, to partier. Men ett felles politisk prosjekt:

Gjennom utdanning skal vi gjøre fremtiden bedre. For den enkelte, og for oss som samfunn.

Den tanken er stor. Men så er nå også dette et toppmøte – hvor vi ønsker å samles for å se på felles utfordringer, og muligheter fremover.

Utdanning, skolegang og barnehage – det er samfunnets største og viktigste prosjekt. Vi bygger videre på den arven vi har fått. Den kunnskapen vi har, den forsøker vi foredle, utvikle og gi videre.

Noen kaller det for samfunnets odelslov. At gården, jordene og skogen skal etterlates i bedre stand enn da du selv tok over.

*

Jeg har tenkt spesielt på det i høst. Når jeg har vært med på barnehage- og skolestart. Møtt spente barn. Noen er fra seg av begeistring. Gleder seg til å begynne på skolen. Til å få lekser. Andre knuger hånden til mor og far.

Spesielt rundt skolestart snakker mange om hvorvidt barna er "klare for skolen". Jeg vil snu på det:

Skolen skal være klar for barna. De skal møte barna der de er. Og lede dem dit de skal.

Hva vil det si? Min visjon for hva barna skal møte, ligner det ønsket som bor i alle foreldrene jeg treffer. De er opptatt av to ting:

• De ønsker at barna skal lære. At de skal komme hjem med hodene fulle av ny kunnskap. At kunnskapsrike og engasjerte lærere skal tenne den gnisten som trengs for å få en meningsfylt jobb og for å forstå og mestre livet.
• Men foreldre er også opptatt av en annen ting. De er opptatt av å få trygge barn hjem igjen. Barn som føler at de hører hjemme her i verden. Som har venner. Føler at noen trenger dem. At det betyr noe om de er der eller ikke.

Det er ikke rart foreldrene har forventinger. De sender barna ut på en reise som egentlig varer livet ut. Og underveis på den reisen, i alle fall de første tyve årene, er det noen her i dette rommet som har ansvaret for dem. På den ene eller andre måten.

Alle som sitter her har hørt meg prate om tidlig innsats. Og mange har fått med seg at vi i løpet av høsten 2019 legger frem en ny stortingsmelding.

Målet er å utvikle en barnehage og skole som gir alle barn mulighet til å lykkes. En skole som løfter alle barn. Uavhengig av sosial, språklig og kulturell bakgrunn. Uavhengig av kjønn og kognitive og fysiske forskjeller. Her er vi ikke gode nok i dag. Fortsatt ser vi at barns muligheter påvirkes for mye av foreldrenes bakgrunn og utdanningsnivå, at mange gutter sliter og at innvandrerungdom med kort botid strever på videregående.

Meldingen skal omfatte både barnehage og skole, og blant annet følge opp forslag fra Nordahl-utvalget og Stoltenberg-utvalget. Men jeg ser også behov for mer kunnskap.

Vi må vite mer om det vi i dag ikke vet nok om. Vi trenger mer relevant forskning og samarbeid om god praksisutvikling. Dette er da også rammen for dagens møte. Vi er alle avhengige av hverandre og vi må dra i samme retning.

Men noe vet vi:

• Mange barn får hjelp altfor sent. Og at de får for dårlig hjelp.
• Men vi vet også at noen får det til. Jeg besøkte Finstad skole i Lørenskog. Her har de flyttet spesialpedagogene ut i klasserommene og inn på lærerværelset. Resultatet er en skole med færre formelle vedtak som nå har lavere andel med spesialpedagogisk undervisning enn det nasjonale snittet. Og det fordi de klarer å flytte kompetansen nærmere barna.

Vi ønsker å bruke flere gode eksempler som dette til å utvikle bedre tjenester for barn og unge.

Mange vil bli berørt av den fornyelsen vi gjennomfører. Og det vil være mange meninger om hvilke endringer som skal til. Derfor legger vi opp til en åpen og inkluderende prosess, med dialog og innspill fra ulike miljø.

For det er mange her som vet hva som skal til – og som vet hva som virker.

Del II: Nybø

En trygg, lykkelig og lærerik barndom legger grunnlaget for et godt liv. Bak satsingen på tidlig innsats ligger erkjennelsen av at arbeidet med sosial utjevning begynner allerede når barna er små. Og det er få personer som spiller en så stor rolle i denne utviklingen som læreren.

Jeg tror de aller fleste av oss husker en lærer som utgjorde en forskjell. Som åpnet nye horisonter og kanskje vekket nye interesser. Som så og forstod den enkelte eleven.

Hvis du vil påvirke kvaliteten i skolen, er det knapt noe som over tid har mer å si enn grunnskolelærerutdanningene. Derfor har denne regjeringen satset stort på nettopp dét.

I fjor høst begynte de første studentene på de nye, femårige lærerutdanningene. Jeg vil påstå at de nye utdanningene gir oss betydelig bedre forutsetninger for å bli gode på tidlig innsats.

Studentene på Grunnskolelærerutdanningen for 1.-7. trinn skal nemlig bli eksperter på begynneropplæring. Det er først og fremst den første lese-, skrive- og matematikkopplæringen for alle, men også trening i muntlige og digitale ferdigheter.

Men begynneropplæringens didaktikk er også relevant når du skal følge opp elever som sliter med grunnleggende ferdigheter på senere trinn. 

Lærerstudentene på Grunnskolelærerutdanningen 1-7 kan dessuten skrive masteroppgaver om begynneropplæring og dermed spesialisere seg ytterligere på dette.

Jeg vet at OsloMet har grepet fatt i denne nyvinningen og arrangerer i disse dager en begynneropplæringsfestival for egne og andre lærerstudenter.

Alle grunnskolelærerstudenter har dessuten anledning til å velge spesialpedagogikk eller pedagogikk som fag i sine masteroppgaver, og bruke problemstillinger fra undervisning i ett eller flere skolefag.

Bak disse satsingene ligger det en erkjennelse av at det ofte har vært for stor avstand mellom det som faktisk skjer ute i barnehager og skoler, og læringsutbyttet i utdanningene.

Det er helt avgjørende at fagmiljøene ved lærerutdanningsinstitusjonene kjenner til hva som er dagens utfordringer i barnehager og skoler.

Forskning viser at barnehager og skoler mener at lærerstudentene de får ut i praksis, ikke vet nok om tilpasset opplæring og vurdering, kontakt med hjemmet og hvordan de skal motivere elevene.

Men det er viktig å huske at praksisperiodene i lærerutdanningen faktisk også er en del av utdanningen. Praksislærere og praksisskoler har et medansvar for at studentene får det læringsutbyttet de skal ha.

Enkelte ting kan kanskje bare læres i praksis. Det er ikke mulig å lære "alt" i en grunnutdanning. Mye må læres i yrkeslivet.

Samtidig som flere lærere og ledere fra praksisfeltet ønsker å bli trukket mer inn i utviklingen av utdanningsprogrammene, sier lærerutdanningene at det kan være krevende å få lærere og ledere fra praksisfeltet engasjert. Her er det altså et gap – på begge sider.

Det er et gap lærerstudentene føler på. Nylig gjennomførte en gruppe siste års lærerstudenter ved Høgskulen på Vestlandet en uformell undersøkelse blant sine medstudenter om mobbing.

80 prosent svarte at de ikke var fornøyde med undervisningen om mobbing. 88 prosent svarte at de ikke følte seg rustet til å håndtere mobbesaker når de kommer ut i skolen.

Barnehagelærerutdanningen er også relativt ny. Følgegruppen som har fulgt utdanningen i fire år, konstaterer at studentene fortsatt opplever praksisdelen som et sjokk. Og én av flere utfordringer som blir trukket frem, er at studentene mangler kompetanse om barn med særskilte behov.

Dette er bare noen tegn på at vi fortsatt har en vei å gå. Dersom vi skal lykkes med tidlig innsats, må vi opprettholde det politiske trykket.

Vi må sørge for enda bedre samspill mellom lærerutdannerne i praksisfeltet og lærerutdannerne på universitetene og høyskolene.

 

 

Del III: Sanner

Mange av de utfordringene vi ser senere i utdanningsløpet, kunne vi unngått om elevene hadde fått hjelp tidligere. Jeg pleier derfor å si at tidlig innsats er viktig når barna er små, men det er også viktig med tidlig innsats gjennom hele skoleløpet.

Det handler om å komme raskt i gang med hjelp og støtte. Om det er snakk om barn i barnehage eller skole, eller ungdom som står på terskelen til videregående opplæring. Når problemene oppstår, kan vi ikke vente og se.

Tidlig innsats betyr å sette inn hjelp og støtte når behovet oppstår, gjennom hele utdanningsløpet.

Hvert år begynner om lag 8 000 elever på videregående med et veldig svakt faglig utgangspunkt fra grunnskolen. Her snakker vi om elever som ikke har fått karakterer i alle fag fra ungdomsskolen, eller som har et karaktersnitt på under 3 fra ungdomsskolen. Av disse kan så mange som
5 500 elever ende opp med å ikke fullføre videregående opplæring.

Kommunen har gitt dem grunnskoletilbud, og de har fått plass til å være med videre. Men de har ikke med seg de faglige forutsetningene for å fullføre. Det kan vi ikke leve med.

Jeg har lyst til å understreke: Det er ikke elevenes skyld at vi har ulike forvaltningsnivåer. Og en elev nullstilles ikke når ansvaret flyttes fra en del av sektoren til en annen.

Dere som sitter her inne har alle ansvar for de samme ungdommene. Og i må erkjenne, vi må være tettere på og tilbudene må tilpasses bedre slik at flere fullfører og består.

Derfor vil vi nå utrede å gi fylkeskommunene ansvaret for å holde alle unge fra 16 til 24 år i opplæring.

I Jeløya-erklæringen sier vi at ni av ti elever skal fullføre og bestå innen 2030. Skal vi klare det, må vi legge til rette for disse elevene.

Gi dem muligheter og forutsetninger for å komme videre i utdanningsløpet, og legge grunnlaget for en jobb slik at de kan forsørge seg selv.

Ved å gi fylkeskommunene ansvar, vil elevene følge de på sin egen alder. Mulighetene er mange. Det kan bli lagt til rette for forkurs, egne kombinasjonsklasser eller andre gode løsninger. Hva som fungerer best, vil utredningen vise.

Vi vil også utrede om det bør gjøres lovendringer for å gi dem bedre tilbud, uavhengig av om de har elevstatus eller ikke. Fylkeskommunene skal også ha et ansvar for å holde kontakten med NAV og andre aktuelle instanser.

Vi må gå gjennom hele systemet slik at vi alle trekker i samme retning og støtter opp under å holde unge i opplæring.

En annen viktig del av dette systemet er at lærerne har den rette kompetansen. Vi ønsker å innføre en ny modell for kompetanseutvikling i skolen, der bruken av midler er tilpasset lokale behov, kapasitet og kompetanse.

Her bestemmer kommunene sammen med fylkeskommunene hvilke områder de trenger å forbedre seg på. For eksempel kan skoler som sliter med svake matematikkresultater, få penger til kompetansetiltak for mattelærere. Skoler som sliter med mobbing, kan prioritere kompetanseheving innen læringsmiljø.

Del IV: Nybø

Tidlig innsats gis på ulike måter. For noen i første klasse på barneskolen. Andre får en sjanse til gjennom den nye 16 til 24-satsingen, der innsatsen også skal settes inn så snart problemene avdekkes. For flere vil utdanningsløpet fortsette på universitetet.

Omtrent en tredjedel av befolkningen har høyere utdanning, og andelen er stigende.

Men vi vet også at mange av dem som begynner på høyere utdanning, sliter med å komme seg gjennom. Under halvparten av studentene klarer å gjennomføre en bachelorgrad på de tre årene de egentlig har til rådighet. Stadig færre fullfører femårige integrerte masterprogram på normert tid. Tallet har gått ned fra 41 prosent for 2010-opptaket til 36 prosent for 2012-opptaket.

Overgangen til høyere utdanning er åpenbart krevende for mange. Derfor er det viktig at den undervisningen som møter dem på universiteter og høyskoler, er best mulig.

Denne regjeringen har satset stort på å løfte kvaliteten i høyere utdanning. Blant annet har alle institusjoner har fått krav om å gå gjennom studieprogrammene sine for å forbedre dem. Vi har innført krav om at de som underviser må ha pedagogisk kompetanse, dersom de skal ansettes eller rykke opp. Og alle institusjoner skal innføre system for merittering av gode undervisere.

Med den reviderte langtidsplanen for forskning og høyere utdanning styrker vi arbeidet med kvalitet ytterligere. Vi vil trappe opp bevilgningene til utdanningskvalitet med 250 millioner kroner over de neste fire årene.

En stor del av dette vil gå til Nasjonal arena for kvalitet i høyere utdanning. Her vil det bli lyst ut prosjektmidler som gir gode fagfolk og utdanningsmiljøer rom til å forbedre, utvikle og spre kunnskap om nye læringsformer og nye digitale verktøy.

Det høres kanskje ikke så farlig ut at ikke alle fullfører studiene sine på normert tid. Men selv om vi ikke kan tallfeste det helt spesifikt, vet vi at mange aldri blir ferdige. De forlater høyere utdanning uten å ha en grad. Dette er negativt både for den enkelte student og for samfunnet. Det er derfor kvalitetsarbeidet er så viktig.

For å komme tilbake til lærerutdanningen: Vi kommer ikke til å ha noen overflod av kvalifiserte lærere i fremtiden. Tvert imot. Vi vil være avhengige av at de som begynner på lærerutdanning, faktisk blir lærere.

Dette gjelder særlig for grunnskolelærerutdanningen for 1.-7. trinn, som er den eneste utdanningen som kvalifiserer direkte for å undervise i alle fag på 1.-4. trinn.

Her er det viktig at vi alle trekker i lag. Tenk dere – hvis hver ordfører hadde motivert to ekstra studenter til å søke på grunnskolelærerutdanningen, så hadde mye av rekrutteringsproblemet vært løst. At vi sammen snakker opp læreryrket er en viktig oppgave.

Da er det også viktig at utdanningen er av høy kvalitet, og at den er tett integrert med praksis. "Praksissjokket" bør bli et fremmedord for dagens studenter.

Blant annet derfor har vi mål om et tettere samarbeid mellom skoler og forsknings- og undervisningsinstitusjoner.

Utviklingen av lærerutdanningsbarnehager og lærerutdanningsskoler skal bidra til utvikling både i lærerutdanningene og i skolen. De skal utgjøre høykvalitets praksisplasser som lærerstudenter skal innom i sine praksisstudier. Og de skal være partnere for lærerutdannerne på universitetene og høyskolene i deres forskningsarbeid. Her skal det finnes gode problemstillinger for masteroppgaver og andre forskningsprosjekter.

Mailand videregående skole i Lørenskog er en slik lærerutdanningsskole som vi besøkte sammen. De kunne vise frem imponerende arbeid.

På denne typen skoler er det tett kobling mellom forskning og lærerprofesjon.

Vi vil at flere lærere i skolen skal kunne ta en doktorgrad, slik at vi får flere lærere med relevant forskningskompetanse og nettverk i forskningsmiljøer. Det forslår vi også å bevilge penger til i neste års budsjett. Doktorgradsutdannede lærere kan støtte opp om lærerspesialistsatsingen, og bidra til å bygge profesjonsfellesskap og utviklingsprosjekter.

Lærerspesialistordningen og ph.d.-utdanning for lærere vil gi oss et korps av undervisere som kan bidra til tettere bånd mellom forskning og praksis i norsk skole. Det vil gi bedre veiledning av lærerstudenter i praksis og øke kvaliteten i barnehage og skole. 

Vi må heller ikke glemme mye av den gode forskningen allerede som finner sted. Forskingsprogrammet FINNUT i Norges forskingsråd, for eksempel, finansierer forskings- og innovasjonsprosjekter i utdanningssektoren på alle nivå i utdanningsløpet. Dette programmet vil vi bevilge 160 millioner kroner til neste år, og det er ny rekord.

Innovasjonsprogrammet FINNUT mottok i alt 26 obligatoriske skisser til forsking på tiltak innen fristen 26. september. Seks av skissene er rettet mot barnehage, mens 20 er rettet mot grunnskolen.

Noen av skissene handler om overgangen mellom barnehage og skole eller overgangen mellom grunnskolen og videregående skole. Det blir spennende å se hvilke prosjekter som kommer gjennom nåløyet – og hvilken ny kunnskap de vil gi oss om tiltak som virker.

 

Utdanningsforskningen i Norge ble nylig evaluert. Og evalueringen viser at det egentlig står ganske bra til. Flere av institusjonene har både god forskingskvalitet og høy kapasitet, og utdanningsforskningen har stor påvirkning på politikkutforming og praksis. Samtidig er det naturlig nok noen forbedringspunkter. Det er for eksempel stor forskjell på forskergruppene. Noen har potensiale til å bli fremragende, mens andre har veldig langt igjen.

Vi må bygge videre på det som er bra, og forbedre det som ikke er godt nok, når vi skal utvikle utdanningsforskningen videre.

Vi må se helheten i både virkemidler og ulike stadier i utdanningene. Samarbeid mellom forskning og utvikling, universiteter og høyskoler og barnehager og skoler er viktig for at vi skal klare å gi elevene det tilpassede opplæringstilbudet som tidlig innsats innebærer.

Det er derfor vi ønsker at dere som sentrale aktører i hele utdannings- og forskningssektoren bidrar tydelig i diskusjonen om hvordan vi enkeltvis og sammen kan bli bedre.

*

Avslutning

Del V: Sanner

Nylig leste jeg romanen Tante Ulrikkes vei av Zeshan Shakar. Han jobbet faktisk i Kunnskapsdepartementet for et par år siden og kjenner utfordringene i skolen også fra myndighetssiden.

Jeg er helt sikker på at mange av dere også leste den boken i sommer.

I romanen møter vi to unge gutter med relativt like utgangspunkt. Begge er barn av innvandrere på Stovner i Oslo. Men de opplever skolegangen veldig forskjellig.

Nå skal jeg ikke jeg begynne å spekulere i hva tidlig innsats kunne gjort for Jamal, som ikke lykkes i skoleløpet og faller utenfor.

Men det er en fin passasje i boken om skoleflinke Mo, som går ut av videregående med toppkarakterer og kommer inn på samfunnsøkonomi på Universitetet i Oslo.

Han reiser opp til Blindern en uke før semesterstart fordi han ikke klarer å vente lenger med å se seg rundt – han er så full av forventning:

Jeg tenkte på hvordan alt kommer til å se ut om noen dager. Hva jeg skal gjøre, hvor i kantina jeg kommer til å sitte, hvilket auditorium jeg kommer til å gå inn i. Jeg tenkte, og mens jeg tenkte, ble jeg så oppslukt i mine egne tanker at jeg fikk lyst til å juble vilt, som Rocky, hoppe rundt med knyttneven i været, og jeg gjorde det, inni meg i det minste.

Del VI: Nybø

Utdanning er det mest kraftfulle verktøyet vi har for å skape sosial mobilitet. Men som alle kraftige verktøy, trenger vi å styre det i riktig retning.

Vårt ansvar er at de forventninger alle de forventningene barn og ungdom har til skolegang fra de tropper opp på første skoledag til de kanskje krysser Fredrikkeplassen første gang, blir innfridd.

Vi må legge til rette for flinke elever som Mo. Vi må samtidig også fange opp og støtte elever som Jamal slik at de ikke faller utenfor. De skal også bli en del av et inkluderende fellesskap i utdanning, jobb og samfunnet.

Tidlig innsats er avgjørende. Det starter allerede i barnehagen og varer hele utdanningsløpet. Men vi trenger deres hjelp til å realisere det. Vi som politikere kan legge til rette for tidlig innsats – men det er dere som har virkemidlene til å realisere det.