Kvalitet først og fremst

Godt nyttår! Kunnskapsåret har startet med et brak: Statsministeren har kalt kunnskap den nye oljen og NSO og NHO sørget for at strukturdebatten braket løs i alle landets medier allerede på årets andre dag. Mens noen diskuterte struktur har andre handlet. Siden i fjor har vi fått tre nye institusjoner: Høyskolen i Buskerud og Vestfold, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø, som nå også dekker Finmark. Det er gledelig! Gratulerer!

Selv om det allerede er 14. januar, tenkte jeg å komme med et nyttårsforsett. Resten av året skal fortsette minst like travelt som starten. Noen vil kanskje påstå at det høres mer ut som en trussel. Gjør ikke alle de beste løftene det? Jeg mener… til døden skiller oss ad for eksempel?

I høst har jeg snakket om regjeringens store ambisjoner for universitets- og høyskolesektoren. Nå er tiden inne for handling. Vi skal begynne her i dag.

Det betyr ikke at bli kjent-fasen er over. Tiden er inne for at jeg kommer på besøk til dere. Jeg rekker nok ikke rundt til alle helt med en gang, men jeg kan forsikre at ambisjonen er ha førstehåndskjennskap til hele sektoren.

Kunnskap og grunnlovsjubileet: nasjonens behov

Det blir et travelt år. Også fordi vi har mye å feire. Først og fremst skal hele landet feire grunnlovsjubileet, men vi skal også feire at Kunnskapsdepartementet er 200 år.

Det er ikke tilfeldig at grunnloven og Kunnskapsdepartementet jubilerer samtidig, eller at det kun er noen få år siden vår eldste utdanningsinstitusjon, UiO, også feiret 200 år. De nasjonale strategene visste at om Norge skulle lykkes som selvstendig nasjon, så spilte tilgangen til kunnskap en avgjørende rolle. Vi trengte kunnskap for å sikre et sterkt næringsliv og for å kunne utdanne nok nordmenn til å bygge opp en solid statsforvaltning. Men kunnskap var også en viktig ramme for det nasjonale fellesskapet: kunnskap om språk, historie og kultur drev folks ønske om selvstendighet. I dag som i 1814 handler kunnskap like mye om de verdiene vi lever for som de vi lever av.

Kunnskap var kilden til en sterk grunnlov, en som har stått seg i 200 år. Eidsvollsmennene lot seg inspirere av den amerikanske, franske og noen av den spanske grunnloven. Slik kjente de til tidens ideer om maktfordeling, rettighetstenking og folkesuverenitet, ideer med lange røtter, men som fikk fornyet kraft i siste halvdel av 1700-tallet. Historien om kunnskapsnasjonen Norge er uløselig bundet til historien om norsk selvstendighet. Jeg kan derfor ikke tenke meg en bedre måte å hedre 200-årsjubilantene på enn et travelt år i kunnskapssektoren. Vi bør la oss inspirere av grunnlovsfedrene. De bygget ikke bare landet for egen fremtid, men også for oss 200 år etterpå.

Vi bør sette oss mål om å ruste kunnskapssektoren og landet for de 200 neste.
Å bidra til å fylle samfunnets behov for kunnskap i bred forstand er det viktigste oppdraget universiteter og høyskoler har. Samfunnet trenger forskning av høy kvalitet, som kan fylle alt fra lokale behov til å være med å løse de store globale utfordringene. Vi trenger utdanning som fyller hele landets behov for kompetent arbeidskraft, og som gir hver enkelt student både den kunnskapen og den dannelsen de trenger.

Kjære forsamling

Vi har en universitets- og høyskolesektor vi kan være stolte av. Men det betyr ikke at vi kan si oss tilfreds eller fornøyd. De internasjonale standardene universiteter og høyskoler måles mot, er en list som heves kontinuerlig. Jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i Alice – i eventyrland når hun utrykker sin frustrasjon til den røde dronningen.

• «I det landet jeg kommer fra, er det slik at vi kommer til et annet sted, når vi har løpt så fort som vi har løpt nå,» sa Alice, og hev etter været.
• «Det må være et langsomt land!» sa Dronningen. «Her må en løpe alt en kan for å være på samme stedet. Hvis du vil til et annet sted, må du minst løpe dobbelt så fort!»

Når listen heves, betyr det ikke at vi skal jobbe mer år for år, også vår sektor må arbeide smartere og bedre.

Norge er et av verdens dyreste land å produsere i. Det er en situasjon vi kan leve godt med dersom vi klarer å produsere minst like smart. Vi kan være mer effektive eller levere produkter og tjenester som utmerker seg med høy kvalitet. Begge deler forutsetter kunnskap. Nordmenn har en høy levestandard og tilsvarende høye forventninger til velferdsstaten. Skal vi oppfylle kravene om et bedre helsevesen eller en mer effektiv offentlig sektor er, nøkkelen, igjen, å arbeide smartere.

Det er et utgangspunkt for hele regjeringens arbeid. Det er kvaliteten i universitets- og høyskolesektoren som avgjør hvor godt vi lykkes.

Hvorfor trenger vi endring – i utdanning

I dag varierer kvaliteten i norsk forskning og høyere utdanning for mye. Det er helt klart mye som er bra, noe som er fremragende, men også for mye som ikke er bra nok.

I fjor var det 10 år siden kvalitetsreformen ble gjennomført. Den skulle gi studiekvaliteten et helt nødvendig løft. Og det har skjedd mange positive endringer i sektoren siden den gang. Men ikke nok til å innfri de kvalitetsmålene reformen skulle oppnå. På noen områder ser det også ut til at utviklingen har gått feil vei. Kvalitetsreformen innførte blant annet et nytt system for hva som skal til for å kalle seg universitet eller høyskole. Vi må se på hvilken effekt dette opprykksystemet har hatt på utdanningskvaliteten. Det er grunn til å spørre om mange høyskoler har tilpasset mål, ambisjoner og ressursbruk til målet om å bli universitet i stedet for å prioritere sine faglige fortrinn?

Evalueringer av studietilbudene våre viser at det er stor variasjon i kvaliteten. Mange studenter opplever studietilbud som kan måle seg med det ypperste internasjonalt. Men ikke alle. La meg illustrere noen av kvalitetsutfordringene:

• Andelen studenter som ikke fullfører en påbegynt grad, har økt med 10 prosentpoeng siden 2001.

• Fra evalueringer av flere av de kortere profesjonsutdanningene våre ser vi at mange av dem er for lite forskningsbaserte og knyttet til for små og fragmenterte fagmiljø.[1]

  I en av evalueringene står det for eksempel «The research […] was fragmented, without a sufficiently clear focus and sometimes without appropriate methodological consideration, which resulted in superficial results.» Det viktige her er ikke hvilke fagfelt dette handler om, men at dette neppe er enestående.

• En rapport om karaktersetting fra Senter for økonomisk forskning, som ble overlevert Kunnskapsdepartementet i høst, viser at det er store variasjoner mellom lærestedene. Så store at institusjonene våre i realiteten opererer med ulike faglige standarder.

Det er grunn til å spørre om vi tar tilstrekkelig tak i det vi vet ikke holder mål. Har vi en kultur for å erkjenne når kvaliteten på et forskningsmiljø eller en utdannelse ikke er god nok? Og enda viktigere, hva gjør vi? Skal vi bli bedre må vi begynne med å innrømme hva som må tas tak i, og så våge å gjøre noe med det.

Syv punkter

Regjeringen har satt seg høye mål. Og jeg vil nå legge frem syv punkter som vil være førende for hva jeg skal gjøre innen forskning og høyere utdanning i denne perioden.

1. Vi legger frem en langtidsplan for forskning og høyere utdanning til høsten. Planen lar oss gjøre langsiktige, strategiske prioriteringer.

   - Vi skal prioritere forskning som gir oss den konkurransekraften vi trenger og forskning som kan løse vår tids store utfordringer.

2. Vi skal utvikle flere verdensledende forskningsmiljø. I dialog med universitets- og høyskolesektoren vil vi finne og satse på aktuelle miljøer og institusjoner som kan bidra til gjennombruddsforskning.

   - Norge skal ha flere forskningsmiljø i verdensklasse!

3. Vi skal sørge for at Norge lykkes i EUs nye forskningsprogram Horisont 2020. I løpet av våren lanserer vi strategien for norsk deltakelse.

   - Vi skal ha en plan for å motivere hver enkelt forsker til å delta!

4. Vi skal se på rammene for hvordan vi ivaretar våre vitenskapelige ansatte. Det inkluderer rekruttering, stillingsstruktur og karriereutvikling.

   - Vi må ta vare på sektorens viktigste ressurs – menneskene!

5. Så skal vi legge trøkk på lærerutdanning. Gode lærere er grunnmuren i kunnskapssamfunnet. Vi forventer at også dere gir lærerutdanningen det trøkket den fortjener.

   - Lærerne er forutsetningen for hvor godt vi lykkes, i sektoren, så vel som i hele samfunnet.

6. Jeg vil sette ned en ekspertgruppe til å gjennomgå hele finansieringssystemet for universiteter og høyskoler i løpet av våren. Deres viktigste oppdrag vil være å se på hvordan finansiering kan styrke kvaliteten i forskning og høyere utdanning.

   - Alle virkemidlene våre skal dra i samme retning – i retning høy kvalitet.

7. Struktur har lenge vært en het potet i universitets- og høyskolesektoren og mange har vært spente på hva regjeringen vil gjøre. Jeg har nå satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om struktur. Målet med prosessen er å sikre høy kvalitet i alle studietilbudene våre.

   - Kvalitet skal være det avgjørende prinsippet for hvilken struktur vi skal ha, ikke omvendt.

Strukturmelding – kvalitet i utdanning

Regjeringen har erklært en frys i universitets- og høyskolestrukturen fordi vi mener det er på høy tid at vi vurderer om det systemet vi har i dag fyller landets fremtidige behov for kunnskap. Forrige uke besluttet regjeringen at vi skal legge frem en stortingsmelding om struktur i høyere utdanning. Vi tar sikte på at dette skal skje våren 2015, men vi skal ta den tiden som trengs for å, sammen med dere, få til en god prosess.

Det er nå seks år siden Stjernø-utvalget konkluderte med at norsk høyere utdanning ikke holder god nok kvalitet. Utvalgets hovedanbefaling var å slå sammen alle institusjonene våre til mellom åtte og ti store universiteter. Mange støttet diagnosen som ble lagt til grunn, men ikke forslaget til løsning. Det gjelder også meg. Forrige regjering svarte med å stimulere til frivillig samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon. Det har vært et godt tiltak som har ført til mange positive prosesser, men det ser ut til at potensialet i det frivillige SAK-arbeidet snart er uttømt. Likevel er ikke utfordringene løst.

Det er gode grunner til å anta at diagnosen til Stjernø-utvalget fremdeles gjelder. Vi sprer ressursene til forskning og høyere utdanning for tynt. Vi har for mange små og sårbare fagmiljø som tilbyr de samme utdanningene. Det fører til at mange små institusjoner legger strategier for å konkurrere med hverandre i stedet for å samarbeide. Da er faren stor for å ende opp i en ond sirkel der vi motarbeider den kvaliteten vi ønsker å oppnå.

Jeg prøver ikke å utløse kollektivt tungsinn. Vi har mye å være stolte av. Men la oss bruke utfordringene som et grunnlag for å bli enda bedre. Skal vi klare det, må vi alle stille oss selv nødvendige kritiske spørsmål. Som hvorfor vi har fordelt lærerutdanningen på 19 institusjoner. Det viktige er ikke tallet, men hvorvidt spredningen er begrunnet i at det er slik vi utdanner de beste lærere.

Jeg tror første bud for en vellykket prosess er at vi begynner i riktig ende. Derfor skal vi ikke begynne med å tegne opp kartet, og heller ikke med å tenke på et tall. Vi skal la kvalitet få konsekvenser for struktur.

Vi har ikke like tydelige indikatorer på kvalitet på utdanningsområdet, som vi har på forskningsområdet. Vi må begynne arbeidet med en helhetlig vurdering av kvalitet. Deretter kan vi se på hvordan universitets- og høyskolestrukturen bør være for å sikre høy kvalitet og en hensiktsmessig nasjonal og regional dimensjonering.

Jeg tror det er sannsynlig at en av konklusjonene i strukturprosessen vil bli at vi bør redusere antallet institusjoner. Det må ikke nødvendigvis bety at vi reduserer antallet studiesteder. Samtidig må det være klart at jeg og regjeringen er klare til å ta de nødvendige grepene som trengs for å heve kvaliteten, også hvis det innebærer at vi må endre strukturen. Jeg vil legge stor vekt på at vi skal ha prosesser som er forankret ved institusjonene selv. Frem til en stortingsmelding er ferdig behandlet, kommer regjeringen til å støtte prosesser for sammenslåing av institusjoner.

I forbindelse med meldingen om struktur skal vi også se på NOKUTs rolle. Jeg har allerede satt i gang et lov- og forskriftsarbeid for å vurdere hvordan NOKUTs bidrag til kvalitetssikring og kvalitetsutvikling av utdanningstilbud kan styrkes. En annen viktig del av strukturprosessen blir å drøfte forholdet mellom universitets- og høyskolesektoren og forskningsinstituttene.

Finansiering

Alle de syv punktene jeg har listet opp, er knyttet til å sikre kvaliteten på norsk høyere utdanning og forskning. Vi må kjøre flere prosesser samtidig. Jeg har brukt de siste månedene til å vurdere hvilke fremgangsmåte som vil være best når vi går gjennom finansieringssystemet, og konkludert med at vi vil igangsette to prosesser i løpet av våren.

1. Den første vil være en gjennomgang av kostnadene til universiteter og høyskoler, særlig på utdanningssiden, slik blant annet Universitets- og høgskolerådet har bedt om. Dette oppdraget lyser jeg ut nå i vinter.
2. Resultatene skal tas med inn i en større prosess der det samlede finansieringssystemet for sektoren skal vurderes. Finansiering handler om mer enn å allokere ressurser. Det er et av våre viktigste styringsverktøy. Det er på tide at vi ser på hvordan dagens finansieringsmodell påvirker institusjonene. Og igjen vil det overordnede målet være å se på hvordan eventuelle endringer i finansieringssystemet kan bidra til å styrke kvalitet på forskning og utdanning.

Det er altså ingen overdrivelse å si at vi alle har et travelt år foran oss. Jeg er glad for at jeg allerede i dag kan ta dere med i prosessene. Jeg håper og forventer at dere vil ta aktiv del i de diskusjonene vi skal ha fremover. For å lande på gode løsninger er jeg helt avhengig av å lytte til dere som kjenner institusjonene best. Men skal vi sammen få til en god prosess, forutsetter det at vi er enig om utgangspunktet: at vi trenger å gjøre viktige endringer.

Utfordringene innen forskning

Det utføres mye god forskning i Norge, og vi har noen miljøer som plasserer seg i verdensklasse. Men skal vi bli bedre, må vi rette oppmerksomheten mot utfordringene. Spennvidden i kvaliteten på norsk forskning er for stor. Mye tyder på at påvirkningskraften vår er langt lavere enn ressurstilgangen burde tilsi. En studie fra NordForsk viser at mens norske forskere siteres 7 prosent over verdensgjennomsnittet, ligger svenske og danske forskere 15 og 35 prosent over. På oppdrag fra Forskningsrådet, i en rapport som enda ikke er offentliggjort, har Mats Benner og Gunnar Öquist sett på norske forskningsmiljøers bidrag til gjennombruddsforskning. De konkluderer med at norsk forskning holder god gjennomsnittlig kvalitet, men at vi i liten grad leverer forskning på et fremragende nivå. I rapporten trekkes ressurskonsentrasjon og sterk akademisk ledelse frem som noen av de viktigste forutsetningene for eksellens. Hele rapporten lanseres 26. februar, på Forskningsrådets konferanse «Grensesprengende forskning og innovasjon».

Regjeringen vil satse på å utvikle flere verdensledende forskningsmiljø. Vi har noen gode ordninger som fremmer forskningskvalitet, slik som Sentre for fremragende forskning, og disse vil vi styrke. Men vi vil gjøre mer enn det, og jeg tror sjansen for å lykkes avhenger av at vi samarbeider med dere som kjenner sektoren best. Vi ønsker dialog med institusjoner og fagmiljøer for å få en bedre forståelse av hva dere mener hemmer og fremmer utvikling av eksellens. Konklusjonene vil vi muligens inkluderes i langtidsplanen for forskning og høyere utdanning, men det må vi komme tilbake til.

Langtidsplanen som lanseres til høsten, vil gi både meg og dere ved institusjonene en etterlengtet langsiktighet og forutsigbarhet. Planen vil være retningsgivende for de store prioriteringene i forskning og høyere utdanning. Vi er godt i gang med arbeidet, og har mottatt mange spennende innspill fra dere i sektoren. Det er viktig at planen vi meisler ut, også stimulerer til økt forskning i næringslivet. Statsministeren har derfor tatt initiativ til et toppmøte hvor næringslivet også kan gi sine innspill.

Men langtidsplanen skal ikke være vår eneste plan. I desember lanserte vi den norske deltakelsen i verdens største forskningsprogram, Horisont 2020. Det er lett å bli begeistret for de mulighetene dette innebærer for våre forskere. Når vi vet at 99 prosent av all forskning foregår utenfor Norge, er det åpenbart hvor viktig det er for oss å delta internasjonalt. Ikke bare gir deltagelse i europeiske forskningsprogram tilgang til forskningsmidler, men også til den internasjonale forskningsfronten. En av de syv prioriterte punktene er at vi skal lansere en strategi for den norske deltakelsen. Det må være en slagkraftig strategi!

Til nå har ikke deltakelsen i EUs forskningsprogram vært god nok. Et eksempel er konkurransen om ERC-stipend, hvor kun én av institusjonene våre gjør det greit. Vi gjør det markant dårligere enn våre nordiske naboer i den europeiske konkurransen om forskningsmidler. Jeg tror tilbøyeligheten til å søke er en kombinasjon av faglige ambisjoner, tilgangen på andre midler og troen på at en kan vinne frem med en søknad. Den høye søkningen til Forskningrsådets FRIPRO, som har en lav innvilgelsesrate, tyder på at det siste punktet ikke er avgjørende. Da må vi enten konkludere med at den nasjonale finansieringen av forskning er god nok? Eller at ambisjonene er for lave?

Struktur er ikke målet

Jeg har nå lagt frem syv punkter for hvordan vi sammen skal sikre Norge de universitetene og høyskolene vi trenger. Men vi må aldri la endringer av struktur eller andre rammebetingelser bli et mål i seg selv. Dette er bare virkemidlene. Kvalitet er ikke noe vi kan utløse ved å treffe en rekke måltall. Det avgjørende er at vi klarer å skape en kultur for kvalitet. En god struktur er kun en nødvendig forutsetning. Kvalitet er et resultat som krever at hver enkelt ansatt ved universiteter og høyskoler tar sin del av ansvaret. Og nå tror jeg dere vet hva som kommer. For ja, å få til en kultur der kvalitet gjennomsyrer alt dere gjør, er et ledelsesansvar. Som alltid blåser det hardest på toppene. Dere sitter med ansvaret for at hver enkelt institusjon når sine mål. Til syvende og sist er det jeg som sitter med ansvaret for at hele universitets- og høyskolesektoren oppfyller sitt samfunnsansvaret. Jeg er villig til å ta de kampene som trengs for å sikre at vi gjør det. Det håper jeg dere også er. Jeg tror vi skal lykkes. Sammen skal vi sørge for at Norge har den universitets- og høyskolesektoren vi trenger for å bygge landet for de neste 200 årene.