Norsk-finsk avtale om fisket i Tanavassdraget

Største vassdrag med atlantisk laks

Tana er grensevassdrag mellom Norge og Finland og et av verdens største vassdrag med atlantisk laks. Nesten 70 prosent av nedbørfeltet ligger i Norge. Vassdraget har en lang rekke små og store sideelver med mye laks. Det er anslått at det finnes mer enn 30 enkeltbestander av laks i vassdraget. Den årlige fangsten i Tana er den høyeste i noe enkeltstående vassdrag i hele utbredelsesområdet til atlantisk laks. I enkelte år har Tana stått for over 20 prosent av all elvefangst i Europa og 50 prosent av all elvefangst i Norge. Vassdraget er blant de siste store laksevassdragene som fortsatt er relativt upåvirket av annen menneskelig aktivitet enn fiske. Et spesielt trekk ved Tana er bruken av tradisjonelle fiskemetoder med bundne redskap som stengsel, drivgarn og stågarn. Fisket i vassdraget har stor betydning for lokalbefolkningen og for samene.

Behov for avtale

Fisket i Tana har siden 1873 vært regulert gjennom en bilateral avtale mellom Norge og Finland. Den nåværende avtalen er fra 1990. Over tid har den medført for mye fiske. Den har også resultert i en omfattende fisketurisme som har gått på bekostning av lokalbefolkningen. Derfor tok Norge i 2010 initiativ til forhandlinger med Finland om en ny avtale. Forhandlingene ble igangsatt sommeren 2012. Den norske forhandlingsdelegasjonen har bestått av representanter fra Klima- og miljødepartementet, Utenriksdepartementet, Miljødirektoratet, Sametinget og Tanavassdragets fiskeforvaltning.

Hovedinnholdet i avtalen

Hovedformålet med de tiltakene som nå foreslås, er å sørge for at laksebestandene i Tanavassdraget gjenoppbygges samtidig som det opprettholdes et omfattende fiske til beste for både lokalsamfunnene, rettighetshaverne og fritidsfiskere. Dette vil være krevende rent forvaltnings­messig, først og fremst fordi fisket i vassdragets hovedløp foregår på alle de om lag 30 ulike laksebestandene i vassdraget Forslaget til nye fiskereguleringer er basert på best mulig kunnskap om de enkelte bestandene i de ulike delene av vassdraget gjennom ulike perioder av fiskesesongen. Det er lagt særlig vekt på å begrense fisket på de svakeste bestandene i vassdragets øvre deler. Avtalen innebærer at fiskepresset reduseres med om lag en tredjedel.

Et annet sentralt mål med den nye avtalen er at turistfisket begrenses og bringes inn i mer ordnede former gjennom en vesentlig reduksjon av antall fiskekort for tilreisende fiskere, og inndeling av grenseelvstrekningen i fiskesoner. Med grunnlag i den gjeldende avtalen ble det i 2015 solgt over 33 000 og ca. 3000 døgnfiskekort til turister på henholdsvis finsk og norsk side, mens den nye avtalen setter et øvre grense på 11 000 døgnkort. Den nye avtalen vil også regulere fisket som ikke-fastboende rettighetshavere på finsk side 1(hytteeiere) har etter finsk rett, ved at egne bestemmelser om dette er tatt inn i fiskereglene. Denne gruppen fiskere skal kjøpe døgnfiskekort som er satt av for tilreisende fiskere. Avtalen innebærer videre at fordelingen av lakseressursen mellom Norge og Finland rettet opp i norsk favør, med sikte på at ca. 2/3 av lakseressursen skal tilfalle Norge og ca. 1/3 Finland i samsvar med vassdragets lakseførende strekninger i de to landene.

Utviklingen i laksebestandene skal følges nøye gjennom målrettet overvåking og forbedret fangststatistikk. Reguleringene i fisket vil være fleksible og kan justeres jevnlig dersom hensynet til laksen eller laksefisket tilsier dette. Gjennomføringen av avtalen vil kreve et nært samarbeid mellom den statlige og den lokale fiskeforvaltningen på alle sentrale områder.