Mer makt til kommunene

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kommunal- og moderniseringsdepartementet

Pressemelding | Dato: 20.03.2015

Regjeringen ønsker å flytte makt og myndighet nærmere innbyggerne. – Vi vil ha bedre velferdstjenester og levende lokalsamfunn, sier statsminister Erna Solberg.

I dag ble stortingsmelding om nye oppgaver som kan flyttes til kommunene i forbindelse med kommunereformen, lagt frem.

- Dette vil være den største samlede flyttingen av oppgaver til kommunene noensinne. Vi ønsker sterkere lokalsamfunn og kommuner med flere oppgaver som kan gi innbyggerne bedre tjenester. Innbyggerne får best hjelp når kommunene kan se helheten i behovet, sier Solberg.

Kommunene kan få flere oppgaver innenfor helse- og velferdstjenester. Tannhelsetjenesten, samt større ansvar for rehabiliteringstjenester og basishjelpemidler er blant oppgavene regjeringen nå foreslår å overføre. De individuelle rettighetene ligger fast.

Styrker grunnmuren

Kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner minner om at dagens kommunestruktur i all hovedsak ble til etter diskusjoner på 1950-tallet.

- Grensene passer ikke til de oppgavene kommunene har fått, det næringslivet trenger eller det livet innbyggerne lever, sier Sanner.

Sterkere lokaldemokrati

- Norge er mangfoldig og vettet er jevnt fordelt. Derfor desentraliserer vi makt, setter lokalpolitikerne i førersetet og reduserer den statlige detaljstyringen av lokalsamfunn landet over. Vi går fra statlig detaljstyring til desentralisering og maktspredning, sier Sanner.

Regjeringen har startet en gjennomgang av den statlige styringen med kommunene. Resultatet av gjennomgangen vil legges fram for Stortinget våren 2017.

- Vi vil begrense den statlige styringen der det er mulig, både for å styrke det lokale selvstyret og for å fjerne unødvendig byråkrati, sier Sanner.

Regionalt nivå

I meldingen foreslår regjeringen å invitere fylkeskommunene inn i kommunereformen, slik at det regionale nivået utvikles parallelt med kommunene.

- Vi trenger et regionalt nivå som kan ta en sterkere rolle i samfunnsutviklingen og møte de ulike utfordringene regionene i landet vårt står overfor. Endrede kommunegrenser gjør at fylkene også bør se på sine grenser, sier Sanner.

Forslaget er at fylkeskommunene sommeren 2015 inviteres til å innlede nabosamtaler, med sikte på å avklare om det er aktuelt å slå seg sammen med nabofylker. Fylkene får frist til høsten 2016 med å melde tilbake hva de ønsker. Deretter vil fylkesgrenene kunne vurderes av Stortinget sammen med kommunegrensene våren 2017.

Storbyutfordringer

Meldingen legger ikke opp til noen automatisk flytting av store oppgaver til storbyene, men åpner for at de kan få muligheten til å ta over ansvaret for videregående skole og kollektivtrafikken under bestemte forutsetninger.

- Storbyområdene våre er i vekst og har noen spesielle utfordringer, men også store muligheter. Vi må gi dem verktøy til å skape bedre byer for innbyggerne, samtidig som vi skal påse at innbyggerne i kommunene utenfor storbyene får likeverdige tjenester, sier Sanner.

Se også

Nett-tv Stortingsmelding "Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner"

Se sendingen her

Her er mer bakgrunn om hver oppgave, fullstendig omtale av alle forslagene finner du i stortingsmelding nr. 14 (2014-2015) Kommunereformen - nye oppgaver til større kommuner.

Lokal utvikling

Forenkling av utmarksforvaltning
Lokal nærings- og samfunnsutvikling
Motorferdsel i utmark
Forenklinger innen plan- og bygningsloven: Revisjon av forskrift om konsekvensutredninger og utviklingsavtaler på planområdet
Vannscooter
Tilskudd til nærings- og miljøtiltak skogbruk
Tilskudd til tiltak i beiteområder
Tilskudd til kulturlandskap jordbruk
Tilskudd til verdensarvområdene
Konsesjonsbehandling småkraftverk
Myndighet til enkelte utslippstillatelser, forurensningsloven
Naturforvaltning: små verneområder, økt ansvar etter innlandsfiskeforskriften og jakt- og fangstider for enkelte fremmede arter
Tilskudd til frivilligsentralene

Andre oppgaver

Vigselsrett og notarialforretninger
Godkjenning svømmeanlegg
Sivile politioppgaver

Annet

Videregående opplæring
Skoleskyss
Kollektivtransport

Tannhelsetjenesten

Offentlig tannhelsetjeneste tilbys i hovedsak til barn og unge, psykisk utviklingshemmede, eldre og uføre. Disse går på skole, mottar helsetjenester fra kommunen som kjenner behovet deres godt. Da er det bedre for innbyggerne at kommunen også får ansvaret for tannhelsetjenesten.

Et eksempel er personer som har behov for to eller flere helse- og omsorgstjenester over tid. Disse har krav på en individuell plan som koordinerer og tilpasser tilbudet. Det er lettere å gi et tilpasset og koordinert tilbud til når kommunen får ansvaret for tannhelsetjenesten også.

Fakta:

Fylkeskommunen skal i dag sørge for at tannhelsetjenester er tilgjengelige for hele befolkningen og sørge for nødvendig tannhelsehjelp til personer med rettigheter etter loven.
Om lag 1,4 mill. av innbyggerne har rettigheter etter tannhelsetjenesteloven, i hovedsak barn og unge t.o.m 18 år, psykiske utviklingshemmede, eldre og uføre i institusjon og hjemmsykepleie m.m.
I 2013 mottok om lag 850 000 personer med slike rettigheter tannhelsetjenester. I tillegg mottok om lag 196 000 voksne, som selv betaler for tannbehandlingen, fylkeskommunale tannhelsetjenester.
Fylkeskommunenes brutto driftsutgifter til tannhelsetjenester var på drøyt 3 mrd. kroner i 2013.
Fylkeskommunene har de siste årene sentralisert klinikkstrukturen for å sikre stabil bemanning og bredt fagmiljø med tilgang til avansert utstyr. I om lag 45 kommuner er det ingen fylkeskommunal tannklinikk og i om lag 45 kommuner er tannklinikken bemannet periodisk.

Prosess:

Oppgaven foreslås overført i forbindelse med kommunereformen. Det skal utredes nærmere hvordan og når implementeringen kan skje.

Habilitering og rehabiliteringstjenester

Rehabilitering og habilitering handler om å komme tilbake fra sykdom, ulykke eller på annen måte mestre livet med helseutfordringer. Brukerne av disse tjenestene trenger blant annet tilrettelegging i hverdagen, kanskje av bolig eller oppfølging av kommunale helsetjenester.

I dag er ansvaret for tilbudet fordelt mellom kommunene og sykehusene. Ved å samle en større del av ansvaret i kommunene vil pasientene kunne få bedre og mer helhetlige løsninger.

Habilitering og rehabilitering handler om å mestre hverdagen. Derfor er det også bedre for innbyggerne å øve på å mestre livet nettopp der hverdagen skal møtes, i kommunen.

Fakta:

Rehabiliteringstjenester ivaretas i dag både av spesialisthelsetjenesten og kommunene. Spesialisthelsetjenesten skal sørge for undersøkelse og utredning av brukere med behov for habilitering og rehabilitering her.
Tilsvarende skal kommunen sørge for at alle som oppholder seg i kommunen, tilbys utredning og oppfølging ved behov for sosial, psykososial eller medisinsk habilitering og rehabilitering. Helseforetakene skal gi råd og veilede kommunen om opplegg for enkeltpasienter og til ansatte i kommunen.
De siste årene har habilitering og rehabilitering gradvis har blitt overført til kommunene. Endringene er lite dokumentere, men reflekterer reduserte liggetider i spesialisthelsetjenestene.
Deling av ansvar har gjort det uklart og uoversiktelig hva som er kommunens og hva som er sykehusenes ansvar, og det har skapt forskjeller rundt i landet.
I 2011 ble det gitt rehabiliteringstjenester til drøyt 30 000 pasienter ved helseforetakene og om lag 25 000 pasienter ved private rehabiliteringsinstitusjoner.
Helseforetakenes kjøp av denne typen tjenester hos private aktører utgjorde om lag 1,5 mrd. kroner i 2013. Det finnes ikke oversikt over kostnadene ved helseforetakenes egne rehabiliteringstjenester.

Prosess:

Det foreslås at kommunene i forbindelse med kommunereformen kan få et større ansvar for rehabiliteringstjenester som i dag ivaretas av spesialisthelsetjenesten. Det skal utredes nærmere hvilke oppgaver det kan være og i hvilken form ansvarsendringen skal skje.

Forsøksordning med distriktspsykiatriske sentre (DPS)

Menneske med psykiske helseutfordringer kan få behandling og hjelp både hos kommunen og i spesialisthelsetjenesten. Hvis pasienten har behov for sammensatte tjenester kan de få tjenester fra kommunen og spesialisthelsetjenesten samtidig.

De fleste brukerne av DPS bor hjemme og får behandling på dagtid. Hvis brukerne trenger andre helse- eller sosialtjenester, får de ofte disse hos kommunen.

Vi foreslår forsøksordninger der kommuner med tilstrekkelig kapasitet og kompetanse tar over driften av DPS for å se om dette kan gi bedre og mer helhetlige tilbud til innbyggerne.

Fakta:

DPS ligger under de regionale helseforetakene og tilbyr psykisk helsehjelp som døgntilbud, dagtilbud, poliklinikk og akutt-team.
I 2013 ble 101 000 pasienter behandlet i DPS, hvorav 13 000 var døgnpasienter. Det finnes om lag 75 DPS, som dekker alle landets kommuner.
Forsøksordningen skal videreføre gjeldende pasient- og brukerrettigheter.

Prosess:

Departementet foreslår å opprette en forsøksordning med overføring av driftsansvar for DPS til kommuner som har tilstrekkelig kapasitet og kompetanse.

Hjelpemidler

Innbyggeresom trenger basishjelpemidler i hverdagen får ofte helse- eller hjemmetjenester av kommunen. I dag er ansvaret for basishjelpemidler delt mellom stat og kommune, noe som både er uoversiktlig og byråkratisk. Det er for eksempel unødvendig at staten skal ha ansvar for hjelpemidler for innbyggere som bor i kommunale omsorgsboliger-

Ved å gi kommunen større ansvar for hjelpemidler kan tilbudet bli bedre og innbyggerne få bedre hjelp. For eksempel vil kommunen, som i dag tilbyr hjemmehjelp og hjemmesykepleie til en person, også få ansvaret for å tilby hjelpemidler som gjør hverdagen enklere.

Fakta:

Kommunen har ansvar for å kartlegge behov for hjelpemidler og tilrettelegging i dagliglivet, men kommunens ansvar for å finansiere hjelpemidler er begrenset til midlertidige behov, mindre enn to år.
Staten har hovedansvaret for hjelpemidler til varige behov for personer med varige funksjonsnedsettelser og for hjelpemidler i arbeid.
For mennesker som bor på institusjon, har kommunen ansvar for fastmonterte hjelpemidler som alle kan bruke. Staten har ansvar for mer individuelle og kroppsnære hjelpemidler.
For mennesker i omsorgsboliger har staten ansvar for hjelpemidlene.
Kommunene er førstelinjetjeneste i de fleste saker som gjelder hjelpemidler for bedring av funksjonsevnen i dagliglivet.
Kommunene bestiller mange hjelpemidler, mens staten betaler.
Staten skal kvalitetssikre vurderingene, men søknadene innvilges i all hovedsak.
Eksempler på mulige basishjelpemidler som kan bli kommunens ansvar: Hygienehjelpemidler som badekarbrett, dusjkrakk, toalettstøtter, ganghjelpemidler som krykker og rullatorer, hjelpemidler til overflytting og vending slik som vendelaken/sklimatte/dreieskiver.
Statens utgifter til hjelpemidler i dagliglivet var om lag 5 mrd. kroner i 2013, mens utgiftene til hjelpemidler i arbeidslivet var på om lag 132 mill. kroner.
I 2013 hadde hjelpemiddelsentralene lønnsutgifter på om lag 454 mill. kroner til tjenesteproduksjon og om lag 56 mill. kroner til administrasjon.
I 2012 var det om lag 400 000 registrerte hjelpemiddelbrukere (om lag åtte prosent av befolkningen). 129 890 brukere fikk utlevert ett eller flere hjelpemidler.

Prosess:

Det skal foretas en gjennomgang av hjelpemiddelpolitikken. Den skal inkludere en vurdering av ansvarsdelingen mellom stat og kommune når det gjelder stønad til hjelpemidler, kompetansebehovet rundt hjelpemidler og en avgrensning av hva som skal regnes som basishjelpemidler.
Hensynet til brukerne og deres behov blir en viktig del av gjennomgangen.

Det boligsosiale området – boligtilskudd og tilskudd til tilpasning av bolig

Alle bor i en kommune og kommunen har fått et stadig større ansvar for å sikre at alle har et sted å bo. Et godt sted å bo er viktig for alle, men særlig for innbyggere som trenger velferdssamfunnet mest.

Lokalt er det enklere å se ulike tilbud i sammenheng og finne gode løsninger på boligbehov. Ved å flytte mer ansvar til kommunene kan de som trenger hjelp få bedre tilbud tilpasset deres behov og lokalsamfunnet. Kommunen får også et mer helhetlig ansvar og får flere virkemidler til å hjelpe innbyggerne.

Fakta:

Staten og kommunene samarbeider tett om de personrettede virkemidlene tilskudd til etablering og deler av tilskudd til tilpasning av bolig. Kommunene har vedtaksmyndighet og tildeler tilskudd, mens regelverk og økonomiske rammer gis på statlig nivå.
Husbanken forvalter tilskuddsordninger på vegne av staten. Kommunene er forpliktet til å medvirke til å skaffe bolig til personer som av økonomiske, sosiale, helsemessige eller mer sammensatte forhold ikke kan ivareta sine interesser på boligmarkedet. Kommunene har også ansvar for å medvirke til å skaffe bolig til personer som har behov for bolig med særlig tilpasninger.
Kommunene søker Husbanken om midler som fordeles ut fra en helhetsvurdering av kommunenes situasjon.
Kommunene behandler søknadene fra enkeltpersoner, og tildeler tilskudd til enkeltpersoner etter behovsprøving.
Husbanken skal fortsatt ha en rolle som veileder overfor kommunene på det boligsosiale området.

Prosess:
Tilskudd til etablering og den personrettede delen av tilskudd til tilpasning innlemmes i rammetilskuddet til kommunene.

En overføring til kommunene forutsetter en tydeligere lovforankring av kommunenes boligsosiale ansvar. Departementet vil foreslå endringer i eksisterende regelverk som slår fast at det skal være en kommunal oppgave å gi hjelp til boligetablering og boligtilpasning.

Varig tilrettelagt arbeid

Varig tilrettelagt arbeid er et arbeidsmarkedstiltak som gir arbeidsplasser til personer som har liten mulighet for å få ordinært arbeid.

Personer med behov for varig tilrettelagte arbeid har gjerne behov for andre tjenester fra kommunen, for eksempel tilbud i egen bolig, fritidsaktiviteter eller rehabiliteringstjenester. Ved å gi kommunene ansvar for VTA kan brukerne forholde seg til kommunen som de kjenner og får tjenester fra, og få bedre tilpassede tilbud.

Fakta:

Ansvaret for varig tilrettelagt arbeid (VTA) og enkeltplasser i ordinær virksomhet (VTO) er i dag delt mellom stat og kommune.
VTA tilbyr personer arbeid i en skjermet virksomhet. Tilbys også som enkeltplasser i ordinær virksomhet (VTO). Finansieringsansvaret er delt mellom staten og kommunene.
I 2013 ble det bevilget 1053 mill. kroner til slike plasser.
Det ble gjennomført om lag 8 100 plasser i skjermet virksomhet og 1 200 plasser i ordinær virksomhet.

Prosess:

Etter en samlet vurdering foreslår departementet at ansvaret for finansieringen og forvaltningen av VTA og VTO utredes nærmere med sikte på overføring til kommunene.

Arbeids- og utdanningsreiser

Arbeids- og utdanningsreiser bidrar til at innbyggere med nedsatt funksjonsevne komme seg til og fra arbeid eller utdanning. For eksempel kan studenter med nedsatt funksjonsevne få dekket taxi til universitetet.

Innbyggere som har rett til arbeids- og utdanningsreiser har allerede god kontakt med kommunen og benytter ofte andre kommunale tjenester, for eksempel tilpasning av bolig eller helsetjenester. Kommunen kjenner behovet deres godt og kan også vurdere behov for tilbud om arbeids- og utdanningsreiser.

Fakta:

Stønad til arbeids- og utdanningsreiser ligger i dag i Arbeids- og velferdsetaten.
Det var om lag 550 brukere av ordningen i 2014, og ordningen koster i overkant av 60 millioner kroner årlig.

Prosess:

Departementet foreslår at ordningen med arbeids- og utdanningsreiser kan overføres fra Arbeids- og velferdsetaten til kommunene.

Finansieringsansvar pasienttransport (syketransport)

Ut fra prinsippet om at den som utløser en kostnad i størst mulig grad bør ha finansieringsansvaret, bør det vurderes om deler av ansvaret for pasienttransporten skal overføres til kommunene.

Fakta:
Finansieringsansvaret for pasienttransport (syketransport) ble overført fra folketrygden til de regionale helseforetakene (RHF) fra 2004.
Målsettingen var å stimulere til behandling nær pasientens bosted når dette er til fordel for pasienten og representerer sparte utgifter til syketransport.

Selv om kommunene den gang utløste anslagsvis 20 prosent av utgiftene, ble det vedtatt at RHFene skulle dekke reiseutgifter til pasienter som reiser til undersøkelse og behandling både i kommune- og spesialisthelsetjenesten og til private behandlere der utgifter til behandling dekkes etter folketrygdloven kapittel 5.

En begrunnelse var mange små kommuner og ønsket om å unngå en for fragmentert ordning.

RHFs ansvar for pasientreiser omfatter finansieringsansvar, kjørekontor, kontrakter med transportører, oppgjør med transportører og refusjon til pasienter. RHF har etablert et felles selskap: Pasientreiser ANS i Skien.

Det var i 2012 om lag 4,7 mill. pasientreiser og utgiftene var på om lag 2,2 mrd. kroner. Det anslås at utgiftene til den kommunale andelen i dag utgjør om lag 600 mill. kroner av dette.

Prosess:

Pasienttransport for primærhelsetjenesten vil bli vurdert overført til kommunene når forenklingen av pasienttransporten er gjennomført.

Statlig barnevern

Vi ønsker et bedre barnevern der flere barn og foreldre får riktig hjelp til rett tid. En ny kommunestruktur vil kunne gi større barneverntjenester med bedre forutsetninger for å kunne ivareta et mer helhetlig ansvar. I dag er mange barnevernstjenester sårbare ved for eksempel sykdom, oppsigelser eller andre uforutsette hendelser.

Kommunene tilbyr allerede en stor andel av barnevernstjenestene og kjenner behovet til barna, familiene og lokalmiljøet. Ved å gi kommunene et større ansvar også for resten av barnevernstjenestene vil barn og familier kunne få et tilbud som er bedre tilpasset deres behov og mulighetene i lokalmiljøet.

Det vil fortsatt være behov for en statlig andrelinjetjeneste, som kan utfylle det kommunale tjenestetilbudet. Hvordan en andrelinjetjeneste konkret kan se ut, er ikke ferdig utredet.

Fakta:

I dag er det omlag 100 kommuner som har færre enn fem fagansatte i barnevernet og ikke et samarbeid med andre kommuner.
Ved utgangen av 2012 mottok 38 700 barn og unge tiltak fra barnevernet. En kan ha flere tiltak i løpet av et år, og noen kan motta flere tiltak samtidig. De aller fleste mottar hjelp fra det kommunale barnevernet.
Kommunene har i dag et faglig ansvar for de fleste av oppgavene på barnevernområdet. Kommunen treffer vedtak om frivillige hjelpetiltak og midlertidige akuttvedtak og forbereder saker om tvang for fylkesnemnda.
Staten har ansvaret for omsorgsovertakelse som barnevernsinstitusjoner og rekruttering av fosterhjem. Det statlige barnevernet skal bistå det kommunale barnevernet med plassering av barn utenfor hjemmet, og bistå kommunene med rekruttering og formidling av fosterhjem. Bufetat har dessuten ansvaret for etablering og drift av institusjoner og for godkjenning av private og kommunale institusjoner.

Prosess:
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet har satt i gang et arbeid med å endre ansvarsfordelingen mellom stat og kommune i barnevernet. Det tas sikte på at endringer i barnevernet behandles i en egen lovproposisjon som legges fram for Stortinget våren 2017.

Det skal gjennomføres forsøk med utvidet ansvar for barnevernet i noen kommuner, for å bidra med kunnskap til gode endringsprosesser. Forsøk kan iverksettes fra 2016.

Familievern

Familievern kan bidra til å løse hverdagsproblemer, kriser og konflikter for familier og enkeltpersoner. Det er en lavterskeltjeneste som samarbeider med barnevernet, helsetjenesten og andre kommunale tjenester og gir råd og behandling.

Kommunene er tettest på innbyggerne og kjenner behovet til familiene, barna og mulighetene i nærmiljøet. Familievernkontorene samarbeider tett med kommunale tjenester. Ved å gjøre familievernkontorene kommunale kan vi bidra til bedre hjelp for familier og barn og et tettere samarbeid mellom familievernkontor og andre kommunale tjenester som helsestasjoner, skoler, barnehager og barnevern.

Fakta:

Familievernet er en statlig finansiert lavterskeltjeneste med familierelaterte problemer som fagfelt. Den eneste delen av hjelpeapparatet som har familien som hovedarbeidsområde og parbehandling som spesialfelt. Skal bidra til å bedre barns oppvekstvilkår.
Hovedsakelig bemannet av psykologer og sosionomer med videreutdanning i familieterapi. Leger, psykiatere og prester kan også være ansatt.
Familievernkontorene drives av statlig regionale familievernmyndighet, (Bufetat), eller den som familievernmyndigheten inngår avtale med.
I 2015 er det bevilget 461,3 mill. kroner til formålet.
Av totalt 49 familievernkontor er 30 offentlige (statlige), mens de øvrige 19 er kirkelig eide stiftelser. Av disse 19 er 11 kontorer organisert i en felles stiftelse (Stiftelsen Kirkens Familievern).
De øvrige åtte er egne stiftelser.

Prosess:

Som en del av kommunereformen utreder Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet familieverntjenesten med sikte på en overføring til kommunene. Det arbeides videre med en løsning for de kirkelige kontorene.

Forenkling av utmarksforvaltning

Forvaltning av utmarka i Norge har blitt tungrodd og uoversiktlig. Det finnes flere eksempler på at det som har vært velmenende regulering har blitt et stort byråkrati som er vanskelig for kommunene og brukerne av utmarka å forholde seg til.

Det er lokalt man kjenner utfordringene, og ofte er det der de beste løsningene finnes. Større kommuner bør derfor få større ansvar og mer myndighet i utmarksforvaltningen, slik at de både kan utvikle gode lokalsamfunn og forvalte naturmangfoldet på en bærekraftig måte.

Fakta:

KMD oppnevnte i juli 2014, sammen med Klima- og miljødepartementet og Landbruks- og matdepartementet, en uavhengig faggruppe som fikk i mandat å foreslå forenklingstiltak for utmarksforvaltningen.
Faggruppen mener at utmarksforvaltningen er kompleks, til dels utilgjengelig for brukerne, fremstår som sektorstyrt, ressurskrevende og lite helhetlig.
En rekke særorganer har myndighet i utmarksforvaltningen, eksempelvis innenfor villreinforvaltning, verneområdeforvaltning, naturoppsyn og fjellstyrer. En rekke sektorområder er ikke vurdert i faggruppens rapport, så som energi- og vassdragsforvaltning
Faggruppen mener at relaterte oppgaver i størst mulig grad bør samles i ett forvaltningsorgan.
Faggruppens forslag er basert på at kommunene bør få flest mulig oppgaver og at det må være tilstrekkelig kapasitet, relevant kompetanse og distanse i forvaltningen

Prosess

Faggruppen la fram sin rapport 3.desember 2014. Rapporten har vært ute på offentlig høring. Sammen med høringsuttalelsene vil rapporten danne grunnlag for departementenes vurdering av videre oppfølging og igangsetting av tiltak.

Lokal nærings- og samfunnsutvikling

Verdiskapning og utvikling av gode lokalsamfunn er grunnen til at mange blir lokalpolitikere, og er kjernen i lokaldemokratiet. Kommunene bestemmer både hvordan lokalsamfunn skal utformes gjennom plan- og bygningsloven, legger til rette for infrastruktur som næringslivet trenger og hjelper bedrifter som søker støtte.

Likevel opplever kommunene at statlig detaljstyring og innblanding fra andre myndigheter legger hindre i veien og gjør lokal utvikling vanskelig. Kommunene forventes å være førstelinjetjeneste for lokale bedrifter, men har få konkrete virkemidler for å støtte lokalt næringsliv.

Vi vil gi kommunene større handlingsrom og redusere statlig styring for å utvikle gode lokalsamfunn preget av vekst og verdiskapning. Innbyggere og lokalpolitikere kjenner sine lokalsamfunn best. Derfor bør de få bedre verktøy og mer frihet til å utvikle lokalsamfunnene videre.

Ekspertutvalget for kommunereformen har påpekt at kommunene forventes å være førstelinjetjeneste overfor lokalt næringsliv, men er det forvaltningsorganet som har minst formalisert ansvar og myndighet. Prinsipielt oppfatter utvalget dette som uheldig.

Fakta:

De regionale aktørene som forvalter virkemidler relatert til næringsutvikling er Innovasjon Norge, fylkeskommunen, fylkesmannen og Selskapet for industrivekst (Siva).
Det er tre departementer som fordeler midler til disse regionale aktørene: Nærings- og fiskeridepartementet, Landbruks- og matdepartementet og Kommunal- og moderniseringsdepartementet
Fylkeskommunene forvalter regionale utviklingsmidler fra KMD, i samråd med det regionale partnerskapet. Fylkeskommunene har fullmakt til å prioritere og bevilge midler til kommunale næringsfond, forutsatt at kommunene ligger innenfor det distriktspolitiske virkeområdet, og at kommunen selv ikke har kapasitet til næringsrettet innsats.
Ekspertutvalget anbefaler utredning av en modell for større grad av desentralisering av oppgaver relatert til lokal nærings- og samfunnsutvikling.

Prosess:

KMD har i samarbeid med LMD og NFD bestilt en utredning fra Norut Alta i samarbeid med Norut Tromsø som skal foreligge tidlig høst 2015. Utredningen skal belyse behov og muligheter for å videreutvikle og eventuelt formalisere kommunenes ansvar for lokal nærings- og samfunnsutvikling. Utredningen skal sammen med andre utredninger, bl.a. gjennomgangen av Innovasjon Norge, danne grunnlaget for en beslutning i Stortinget våren 2017, samtidig med behandling av lovproposisjon om andre oppgaver som skal overføres til større kommuner som følge av kommunereformen.

Motorferdsel i utmark

Klima- og miljødepartementet la i november 2014 fram forslag til endringer i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag. Forslaget åpner for at kommunene kan fastsette snøscooterløyper for fornøyelseskjøring.

Forenklinger i plan- og bygningsloven

Regjeringen har igangsatt et systematisk arbeid for å forenkle plan- og bygningsloven. Det gjelder særlig plandelen av loven. Arbeidet skal bidra til raskere planprosesser og større handlingsrom for kommunene.

Departementet fremmet i 2014 forslag overfor Stortinget (Prop. 121 L (2013-2014) om endringer i plan- og bygningsloven (forenklinger mv. i plandelen). Stortinget sluttet seg til forslagene, og endringene har allerede trådt i kraft.

Departementet vil foreslå ytterligere forenklinger i planloven, blant annet med sikte på redusert statlig styring av kommunene.

Følgende tiltak omtales i meldingen:

Ny forskrift om konsekvensutredninger for planer etter plan- og bygningsloven
Ny forskrift er vedtatt. (kgl. res. 19. desember 2014).

Forskriften innebærer flere forenklingstiltak som kan bidra til raskere og mer effektive planprosesser for blant annet samferdselstiltak. Dette gir mindre byråkrati og raskere planprosesser for kommunene når de skal utvikle sine lokalsamfunn.

De viktigste av disse er:
Unntak for planprogram for Vedlegg II-tiltak
Bortfall av bestemmelse om forelegging av planprogram
Samordning av høring av planprogram og konseptvalgutredning

Evaluering av plandelen i plan- og bygningsloven

Et fireårig, forskningsbasert evalueringsprogram skal studere hvordan plan- og bygningsloven fungerer i praksis og hvordan den er samordnet med andre lover. Evalueringen skal også se på om plandelen fører til lokal og regional bærekraftig utvikling, gjennom helhetlig samfunns- og arealplanlegging.

Programmet vil kunne identifisere forenklings- og delegeringsmuligheter som løpende vil bli vurdert av departementet med tanke på forbedringer og styrket lokaldemokrati.

Utviklingsavtaler på planområdet

Byregionene vokser kraftig. Nær 45 prosent av befolkningen bor nå i de fire storbyregionene. Byene må få verktøy til å håndtere veksten og skape gode bymiljø for innbyggerne.

Skal vi skape bærekraftige og levende byer må boligbygging, samferdsel, kollektivtransport og næringsutvikling sees i sammenheng. I byutviklingsavtalene er staten og byene partnere og får gjensidige forpliktelser til å se areal- og transportplanleggingen samlet. Dermed forplikter også staten seg til å følge opp byenes planer og avklare innsigelser på forhånd.

Prosess

Departementet går inn for at det utarbeides grunnlag for forpliktende utviklingsavtaler basert på handlingsprogrammet til regionale eller interkommunale planer. I første omgang er dette aktuelt for blant annet Osloområdet, Bergensområdet, Trondheimsområdet og Stavangerregionen.

Vannscooter

Vannscooterregelverket skal gjennomgås og Regjeringen vil vurdere hvorvidt fastsettelse av forbudssoner for bruk av vannscooter etter § 6 i forskrift om vannscooter bør overføres til kommunene når evalueringen av vannscooterregelverket er gjennomført.

Nærings- og miljøtiltak i skogbruket (LMD)

Forvaltningen av tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. Ordningen finansieres av Landbrukets Utviklingsfond, og var på 161 mill. kroner i 2014.

Fakta:

Nærings- og miljøtiltak omfatter følgende tilskuddsområder: veibygging, drift med taubane, hest og annet, skogkultur, miljøtiltak og andre tiltak i skogbruket.
I 2014 ble 89 mill. kroner fordelt til veibygging og drift med taubane, og 72 mill. kroner til skogkultur, miljøtiltak og andre tiltak i skogbruket.

Prosess:

Ansvaret for å forvalte tilskuddene til nærings- og miljøtiltak i skogbruket overføres til større kommuner som del av kommunereformen.

Tiltak i beiteområder (LMD)

Forvaltningen av tilskudd til tiltak i beiteområder kan overføres fra fylkesmannen til kommunene. Det er en forutsetning at ordningen videreføres i jordbruksavtalen 2015.

Ordningen finansieres av Landbrukets Utviklingsfond, og var på 11 mill. kroner i 2014.

Fakta:

Tilskudd til tiltak i beiteområder skal blant annet redusere tap av husdyr på fellesbeite og fremme fellestiltak i beiteområdene.
Tilskudd kan gis til dyreeiere som samarbeider i beitelag, og som iverksetter tiltak i sine beiteområder.

Prosess:

Forutsatt at ordningen blir videreført i jordbruksavtalen 2015, vil ansvaret for forvaltningen av tilskuddet til tiltak i beiteområder bli overført til større kommuner som del av kommunereformen.

Utvalgte kulturlandskap i jordbruket (LMD)

Forvaltningen av tilskudd til utvalgte kulturlandskap i jordbruket kan overføres fra fylkesmannen til kommunene, men den endelige beslutningen må vente til jordbruksoppgjøret 2015.

Fakta:

Ordningen omfatter i dag 22 områder og bevilgningen var på 8 mill. kroner i 2014.
Utvalgte kulturlandskap i jordbruket er et fellesprosjekt mellom KLD og LMD, og både Landbruksdirektoratet, Miljødirektoratet og Riksantikvaren deltar i forvaltningen.
Kommunene har i dag en faglig rolle i arbeidet med utvalgte kulturlandskap, ved at de blant annet vurderer og gir anbefalinger i forbindelse med søknader.

Prosess:

Forutsatt at jordbruksoppgjøret 2015 åpner for en videreføring av denne ordningen, vil ansvaret for tilskuddsforvaltningen bli overført til større kommuner som del av kommunereformen.

Verdensarvområdene (LMD)

Forvaltningen av tilskudd til verdensarvområdene kan overføres fra fylkesmannen til kommunene, men den endelige beslutningen må vente til jordbruksoppgjøret 2015.

Ordningen finansieres av Landbrukets Utviklingsfond, og var på 3 mill. kroner i 2014. Også KLD er finansiell bidragsyter til verdensarvområdene.

Fakta:

Unescos verdensarvliste inkluderer per i dag sju norske verdensarvområder.
Fra 2008 er det årlig avsatt midler over jordbruksavtalen til en egen satsing i verdensarvområdene. Bakgrunnen er at landbruket og landbrukets kulturlandskap utgjør en viktig del av verdiene i disse områdene.
Forvaltningsansvaret ligger nå på fylkesmannen i de tre aktuelle fylkene, og sikrer blant annet at det utarbeides tiltaksplaner og utbetaler tilskudd til skjøtselstiltak til berørte grunneiere.

Prosess:

Forutsatt at ordningen videreføres i årets jordbruksoppgjør, vil tilskuddsforvaltningen overføres til større kommuner som del av kommunereformen.

Konsesjonsbehandling småkraftverk

En overføring av konsesjonsmyndighet for små vannkraftverk fra NVE og fylkeskommunen til kommunene vil styrke lokaldemokratiet og gi lokalpolitikerne mulighet til å bestemme mer over utviklingen av lokalsamfunnet.

Konsesjonsbehandlingen og utbyggingen av små vannkraftverk har et betydelig omfang, og er viktig for Norges satsing på fornybar energi.

Fakta:

I 2014 brukte NVE om lag 20 årsverk på konsesjonsbehandling av småkraftverk. I 2012 og 2013 ble det samlet gitt konsesjon til mer enn 1,5 TWh fra små vannkraftverk.
Ved utgangen av 2014 hadde NVE 522 småkraftsøknader med en anslått samlet produksjon på 4,7 TWh til behandling. NVEs ambisjoner er å behandle alle søknader som kom inn før 31. desember 2012 innen utløpet av 2017.
Det vil være ta tid og ressurser å bygge opp nødvendig juridisk og vassdrags- og miljøfaglig kompetanse i kommunene.
For ikke å forsinke konsesjonsbehandlingen av småkraftsøknader, med tanke på at flest mulig av de som får konsesjon skal rekke fristen for elsertifikater, bør myndigheten først overføres til kommunene etter at hovedtyngden av søknadene er ferdigbehandlet i 2017.

Prosess:

Olje- og energidepartementet vil igangsette et lovarbeid våren 2016 med sikte på en overføring av konsesjonsmyndighet for små vannkraftverk til kommunene. De ulike konsekvensene av en slik oppgaveoverføring må belyses nærmere som en del av lovarbeidet. Som en del av lovarbeidet blir det også viktig å vurdere hvem som skal være klageinstans, og generelt hvilken rolle NVE skal ha.

Oppgaver etter forurensningsloven

Myndighet til å gi utslippstillatelser etter forurensningsloven når det gjelder grønnsaksvaskerier og til å behandle saker vedrørende støy fra motorsportbaner, skytebaner og vindmøller kan overføres til kommunene.

Naturforvaltning

Kommuner som har mindre verneområder, har allerede i dag fått tilbud om å overta forvaltningsmyndigheten for disse områdene.

Fylkeskommunens myndighet etter innlandsfiskeforskriften §2 tredje ledd kan overføres til kommunene. Det samme gjelder fylkeskommunens myndighet til å fastsette utvidet jakttid for enkelte fremmede arter.

Tilskudd til frivilligsentralene

Frivilligsentralene er lokale møteplasser som er åpne for alle som ønsker å delta i frivillig virksomhet. Sentralene knytter mennesker og organisasjoner sammen for å skape et godt frivillig miljø, gode aktivitetstilbud og samarbeidet med det offentlige i lokalmiljøet.

Frivilligsentraler skal skape gode nærmiljøer og passe inn i lokale tradisjoner for frivillighet. Kommunene kjenner lokalmiljøet, mulighetene og utfordringene best. Derfor er det også naturlig å flytte ansvaret for å yte tilskudd til frivilligsentralene fra staten til kommunene.

Fakta:

I 2014 mottok om lag 400 frivilligsentraler tilskudd fra Kulturdepartementet. I 2014 var maksimalt driftstilskudd 310 000 til hver sentral. For å få maks driftstilskudd er det et vilkår at sentralen har en leder i 100 prosent stilling og 40 prosent lokal finansiering ut over statstilskuddet.
Om lag halvparten av frivilligsentralene er kommunale. Det er en forutsetning at kommunene overtar ansvaret for å gi tilskudd til sentraler som drives av andre enn kommunen selv.

Prosess:

Ansvaret for å gi tilskudd til frivilligsentralene overføres til kommunene som del av reformen.

Borgerlige vigsler og notarialforretninger

Nå kan ordføreren eller en annen fra kommunen bidra til at innbyggerne får sine drømmebryllup. Når kommunen tar over oppgaven med borgerlige viglser, kan det bli enklere å få giftet seg der man ønsker, enten det er i rådhuset, på en fjelltopp eller på stranden. Det vil være opp til kommunene å bestemme hvor vigsler kan finne sted.

I dag gjennomføres borgerlige vigsler blant annet av dommere i tingrettene og Oslo byfogdembete. Dette er en oppgave som nå overføres til kommunene, sammen med andre notarialforretninger

Fakta:

Kompetansen til å forestå vigsler er også tillagt andre instanser enn tingrettene, så som Den norske kirke andre registrerte trossamfunn, Human-Etisk forbund og andre livssynssamfunn.
I 2012 ble det utført om lag 8 400 vigsler i domstolene.Selve prøvingen av om ekteskapsvilkårene foreligger skal fortsatt gjøres av folkeregisteret ved de regionale skattekontorene
Det vil bli opp til kommunen å plassere/delegere vigselsmyndigheten.
Ingenting til hinder for at ordføreren får oppgaven.
Notarialforretninger omfatter bekreftelse av underskrifter og kopier og borgerlige viglser

Prosess:

Ansvaret for vigsler overføres fra domstolene til kommunene som del av kommunereformen. Kommunene vil også bli tildelt notarialmyndighet, dvs. rett til å bekrefte underskrifter og kopier.

Svømmebassengkontroll

I dag behandler kommunene byggesakene for svømmeanlegg, men svømmehallen må godkjennes av Kulturdepartementet for å gi rett til tilskudd fra spillemidler.

Dette er unødvendig byråkrati når kommunen allerede kjenner byggesaken og planen for svømmehallen. Derfor flyttes nå ansvaret for godkjenningen til kommunene.

Fakta:

Kulturdepartementet behandler om lag 10 slike saker årlig.
Fra 2014 har KUD overført ansvaret for idrettsfunksjonell godkjenning av en rekke andre typer anlegg til kommunene. Dette gjelder blant annet alle typer idrettshaller, utfortraseer, større skianlegg og større skyteanlegg.
Spillemiddelordningen er basert på overskuddet i Norsk Tipping AS og finansieres ikke over statsbudsjettet.

Prosess:

Ansvaret for idrettsfunksjonell godkjenning av svømmeanlegg overføres til kommunene som del av kommunereformen.

Sivile politioppgaver

I forbindelse med politireformen vurderes det å flytte flere oppgaver flyttet til kommunen. Dette vil både gi kommunene mulighet til å bruke lokal kunnskap i utøvelsen av oppgaven, og la politiet konsentrere seg om kjerneoppgavene.

Forslag:

Godkjenning av brukthandlere og forvaltning av hittegods skal overføres til kommunene.
Håndtering av løse og farlige hunder vil bli vurdert overført til Mattilsynet eller til kommunene.
Det skal utredes om utstedelse av pass, meldingsordningen for EØS-arbeidstakere og sekretariatsfunksjonen til forliksrådene skal overføres til kommunene.

Prosess:

Utredningen av de nevnte oppgavene vil skje som del av politireformen. Oppgavene er omtalt i JDs Prop 61 LS (2014-2015). Denne ble fremmet 6. mars i år.

De største byene

Videregående opplæring

I dag har fylkeskommunene ansvaret for videregående skoler, mens kommunene har ansvaret for barne- og ungdomsskoler.

Storbyene selv og ekspertutvalget har trukket frem at det kan være fordeler for elevene hvis man kan se hele opplæringsløpet i sammenheng, fra barnehage til videregående. Det gir bedre mulighet for å sikre god oppfølging av elever med spesielle behov og redusere frafallet i videregående opplæring.

Vi foreslår at største kommunene kan overta det fylkeskommunale ansvaret for videregående opplæring, men at dette må vurderes by for by. Storbyen må både kunne tilby god opplæring, slik at elevene får tilgang til et mangfold av linjer og utdanningsretninger, samtidig som elevene i resten av fylket må få et godt tilbud. Dette kan for eksempel løses ved en avtale mellom fylkeskommunen og kommunen.

Fakta:

I underkant av 200 000 elever får videregående opplæring. Det er om lag 26 000 lærere ved de om lag 350 fylkeskommunale videregående skolene.
71 prosent av elevene består videregående opplæring i løpet av fem år.
I 2013 var samlede brutto driftsutgifter for fylkeskommunene utenom Oslo til VGO i underkant av 30 mrd. kroner.

Prosess:

Overføring av ansvaret for videregående opplæring fra fylkeskommunene til de største kommunene må vurderes i hvert enkelt tilfelle. Den konkrete gjennomføringen av oppgaveoverføringen vil bli utredet nærmere.

Skoleskyss

Ansvaret for skoleskyss kan overføres til kommuner som overtar ansvaret for videregående opplæring og kollektivtransport.

Den konkrete gjennomføringen av oppgaveoverføringen utredes nærmere.

Kollektivtransport

Byområdene har opplevd stor vekst og veksten vil øke i årene som kommer. Hvis byene skal kunne planlegge for veksten og bærekraftig byutvikling, må de se boligbygging, arbeidsplasser og transport i sammenheng. Det vil gjøre det enklere for innbyggerne å komme seg fra boligene til arbeidsplassene på en miljøvennlig og effektiv måte.

Ved å flytte kollektivtransporten til de største kommunene kan de koordinere planleggingen av byen, trafikken og kollektivtransporten bedre. For eksempel kan byene planlegge egne kollektivtraseer i gatestrukturen eller se på hvordan store boligutbygginger og arbeidsplasser kan planlegges sammen med kollektivtilbudet.

Vi foreslår at de største kommunene kan overta det fylkeskommunale ansvaret for kollektivtransporten, men at dette må vurderes byområde for byområde. Kommunene må utgjøre et felles bolig-, arbeids- og serviceregion og ha et tilstrekkelig markedsgrunnlag til å kunne gi innbyggerne et ønsket kollektivtransporttilbud.

Fakta:

Om lag 490 mill. passasjerer reiste med fylkeskommunal kollektivtransport i 2013. Netto driftsutgifter til kollektivtransport i 2013 var om lag 9,5 mrd. kroner.

Prosess:

Den konkrete gjennomføringen av oppgaveoverføringen vil bli utredet nærmere.

Tiltak for redusert statlig styring

Detaljstyringen av kommunene har økt de senere årene. Dette fører både til svekket lokaldemokrati og mer byråkrati både i kommunene og i staten.

Vi ønsker å gå fra sentralisering og detaljstyring til desentralisering og maktspredning. Da må vi gjennomgå den statlige styringen av kommunene og jobbe for å redusere detaljstyringen. Blant annet er det behov for bedre koordinering og effektivisering av det statlige tilsynet med kommunene.

Større kommuner, med god kapasitet og kompetanse, vil redusere behovet for statlig detaljstyring og landsomfattende statlige tilsyn.

Vi vil gjennomføre en helhetlig gjennomgang av den statlige styringen av kommunene. Resultatet presenteres for Stortinget våren 2017

Allerede før den helhetlige gjennomgangen har vi startet arbeidet med å redusere den statlige detaljstyringen:

Endringer i opplæringsloven (kompetansekrav, krav om skolestørrelse m.m.)
Utredning av finansierings- og egenbetalingsordninger for ulike boformer
Forenklinger i jordbruksavtalen
Endringer i friluftsloven
Utredning av en tvisteløsningsmekanisme mellom stat og kommune
Utredning av hvordan statlig klageinstans` myndighet til å overprøve kommunenes frie skjønnsutøvelse kan begrenses
Innlemming av tilskudd til på boligområdet
Endringer i plan- og bygningsloven, bl.a. bortfall av statlig godkjenning av regional planstrategi og forenkling av dispensasjonsbestemmelsene.
Større vektlegging av kommunalt selvstyre ved bruk av innsigelser Forsøk med samordning av statlige innsigelser i 12 fylkesmannsembeter fra 2015.