Valgmobilisering virker!

Det er et økt fokus på at politikk skal være kunnskapsbasert. Som valgforskere blir vi stadig utfordret med hensyn hva som kan gjøres for å øke valgdeltakelsen. Et så enkelt spørsmål må vi da kunne svare entydig på. Men, for å kunne si noe sikkert om den reelle effekten av et tiltak må vi vite hva som ville skjedd hvis tiltaket ikke hadde blitt gjennomført. Hensikten med eksperimenter er å finne et slikt kontrafaktum, som resultatet av tiltaket kan måles mot. I forbindelse med lokalvalget i 2015 gjennomførte vi eksperimenter med mobiliseringstiltak som gjør nettopp det. Resultatene viser at valgdeltakelsen kan økes i Norge ved hjelp av mobiliseringstiltak. Tiltakene er mest effektive når de rettes mot velgergrupper som i utgangspunktet har lav deltakelse. Det gjelder særlig unge velgere og velgere med innvandrerbakgrunn som har kort botid i Norge.

Vi forsøkte å mobilisere velgere til å stemme ved lokalvalget i høst, på tre måter. For det første utarbeidet vi i samarbeid med Kommunal- og moderniseringsdepartementet et annerledes valgkort som inneholdt en tydelig oppfordring om å stemme. En egen side på valgkortet inneholdt en rekke argumenter for hvorfor man bør delta. For det andre sendte vi ut cirka 135.000 tekstmeldinger (SMS) til velgere de siste 7 dagene før valget, med en oppfordring om å avgi stemme. Til slutt sendte vi i samarbeid med Integrerings og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og åtte Fylkesmenn ut brev til i overkant av 19.000 velgere med innvandrerbakgrunn. Brevene inneholdt praktisk informasjon om stemmegivningen, og argumenter for at man bør delta i valget.

 

Valgkortene hadde ingen effekt på valgdeltakelsen. Trolig var det for lite iøynefallende med slik informasjon på valgkortet. Disse blir også sendt ut mer enn en måned før valgdagen, så det er sannsynlig at mange velgere glemmer denne informasjonen før de eventuelt skal stemme.

 

Tekstmeldingene og brevene, derimot, var overraskende virkningsfulle. Velgere under 30 år i vår kontrollgruppe (som ikke fikk noen tiltak) hadde en valgdeltakelse på 45 prosent. Deltakelsen økte til 50 prosent blant de som fikk en SMS i dagene før valget. Tekstmeldingene hadde altså en effekt på 5 prosentpoeng i denne gruppen. Blant velgere med innvandrerbakgrunn økte valgdeltakelsen med 2-3 prosentpoeng, hvis de mottok en SMS. Blant alle andre velgere (som var over 30 år og norsk bakgrunn) er valgdeltakelsen i utgangspunktet høy (69 prosent) og effekten av tekstmeldingene var mindre (ett prosentpoeng). Alt i alt, på tvers av grupper, hadde tekstmeldingene en effekt på litt over to prosentpoeng.

 

Brevene som ble sendt til velgere med innvandrerbakgrunn var særlig effektive blant innvandrere som fikk stemmerett for første gang ved 2015-valget. Innvandrere fra land utenfor Norden får stemmerett etter tre års botid i Norge. I denne gruppen er valgdeltakelsen i utgangspunktet veldig lav: 21 prosent i vår kontrollgruppe. Det brevet som hadde størst effekt førte til en økning i deltakelsen i denne gruppen til 28 prosent. Det er en økning på 7 prosentpoeng. I relative tall er dette svært mye: blant de som fikk brevene deltok en tredjedel flere velgere enn blant de som ikke fikk brevene. Alt i alt bidro brevene til en økning i valgdeltakelsen blant innvandrere med 4-5 prosentpoeng.

 

Eksperimenter av denne typen har aldri tidligere blitt gjennomført i Norge, og det er bare noen få eksempler på liknende forskningseksperimenter i andre europeiske land. Det aller meste av tidligere forskning på dette området er gjennomført i USA. Denne forskningen viser at enkle upersonlige tiltak har begrenset effekt, mens personlige henvendelser, og særlig dør-til-dør aksjoner kan være virkningsfulle. Noe av denne forskningen har likevel vist at en enkel påminnelse om det forestående valget i form av en SMS kan bidra til å mobilisere enkelte velgergrupper. Siden våre eksperimenter brukte brev og SMS som tiltak for å mobilisere velgere, gav tidligere forskning grunn til å forvente begrensede effekter.

 

Hvorfor virket dette likevel såpass godt i Norge? En viktig grunn er at valgmobiliserende tiltak blir lite brukt i Norge. Valgkamper i USA er preget av svært mange direkte personlige henvendelser til velgerne fra partiene og andre interesseorganisasjoner. Det skal derfor mer til for at en ekstra henvendelse påvirker deltakelsen i nevneverdig grad. En personlig henvendelse fra myndighetene med en oppfordring om å stemme er ikke hverdagskost i Norge. Folk legger merke til disse henvendelsene og lar seg kanskje også påvirke.

 

I sum viser det seg altså at tiltakene for å øke valgdeltakelsene som ble gjennomført i forbindelse med lokalvalget 2015 var effektive. Dette er tiltak som kan gjennomføres i stor skala. Resultatene fra 2015 tyder på at slike tiltak vil bidra til en økning i valgdeltakelsen ved norske valg.

 

En annen lærdom fra forskningsprosjektet er at eksperimentell metode er nyttig i utprøving av offentlig politikk. Vi har mange eksempler på tiltak for å øke valgdeltakelsen som har vært prøvd ut i Norge tidligere. Problemet med disse tiltakene er at man ikke kan få et sikkert svar på om det virker eller ikke. Man vet rett og slett ikke om det er tiltaket eller andre ting som tilfeldigvis skjedde i forbindelse med valget som påvirker deltakelsen. Bruk av eksperimentell metode løser dette problemet. Metoden har derfor også relevans ved utprøving av andre former for offentlig politikk. Slike eksperimenter bør utformes i et tett samarbeid mellom offentlig sektor og forskningsmiljøene i forkant av forsøk. Det typiske nå er at myndighetene initierer forsøk uten å ha tenkt nøye gjennom hvordan resultatene best kan undersøkes i etterkant. I mange tilfeller vil det likevel ikke være mulig å gjennomføre eksperimenter i praksis eller det kan til og med være umoralsk. I slike tilfeller må forskerne finne en annen måte å tilnærme seg spørsmålet om hva resultatet ville blitt om forsøket ikke hadde blitt gjennomført.