Boligpolitikk for alle

Det er få saker som engasjerer nordmenn mer enn boligpriser. Månedlige statistikker dekkes fast i mediene, store prissvingninger skaper store overskrifter og høye priser får enkelte partier til å kreve en annen boligpolitikk.

Selv om prisene nå er høye, må vi ikke glemme det viktigste: Norsk boligpolitikk er en suksess. Åtte av ti eier sin egen bolig – det er langt høyere enn i nabolandene våre. Også blant innvandrere i Norge er det høy eierandel. Blant unge mellom 25 og 30 år har andelen som eier egen bolig steget fra 34 prosent i 2004 til 42 prosent i 2016.

Så har vi dessverre sett at eierandelen har gått litt ned blant de laveste inntektsgruppen de siste årene, der er det nå 47,5 prosent som eier egen bolig.

Vi bygger boligpolitikken på fire viktige stolper. Den første er å sørge for at det er enklere og rimeligere å bygge. Gjennom forenklinger i boligkravene har vi gjort det billigere å bygge boliger, særlig små boliger. Noen store boligbyggere har vist at endringene har senket prisen på noen leiligheter med hundretusener. Det bygges nå mange boliger, og de siste årene har boligbyggingen vært på det høyeste siden 1980-tallet. Flere og rimeligere boliger gjør det mulig for flere å komme seg inn på boligmarkedet.

Den andre stolpen er å sørge for areal til å bygge på. Det er litt mer teknisk, men vi fører en arealpolitikk som gjør at planprosessene går raskere og blir billigere. Vi har også strammet inn slik at det ikke blir like mange innsigelser fra ulike instanser mot planer. Dermed kan utbyggere planlegge nye byggeprosjekter raskere og slippe unna store kostnader med lange reguleringsprosesser.

Den tredje stolpen er å sørge for stabilitet. Boliglånsforskriften sørger for at boligkjøpere må ha 15 prosent egenkapital når de kjøper, og enda mer for å kjøpe flere sekundærbolig i Oslo, som er området med mest prispress. Det bremser boligspekulasjonen og motvirker store negative konsekvenser for samfunnet ved et eventuelt boligprisfall.

For noen vil kravet om egenkapital hindre dem i å kjøpe seg en bolig selv om de har god nok inntekt. For noen må løsninger være å spare opp mer egenkapital. Men for innbyggere med vedvarende lav inntekt har vi den fjerde stolpen i boligpolitikken: Gode boligsosiale ordninger.

De siste årene har vi satset på både kommunale utleieboliger og på boligeie for vanskeligstilte. Kommunene tildelte startlån for 9,3 milliarder kroner i 2018, noe som finansierte boligkjøp til 6.900 husstander. Aldri før har det blitt gitt så mye i startlån som i fjor.

95 prosent av startlånsmottakerne hadde under 400 000 i husstandsinntekt og hadde ikke fått lån uten oppfølging fra kommunen. Halvparten var barnefamilier. Dette er de barnefamiliene med lavinntekt som dukker opp som et økende tall i SSBs statistikker. Når de får et lån med gunstig fastrente i Husbanken, går som regel boutgiftene ned. På sikt bygger de opp kapital. Å gå fra leie til eie er antakelig det viktigste tiltaket for å forhindre at fattigdom går i arv.

Men det finnes fortsatt både barn og voksne uten bolig, og altfor mange forblir vanskeligstilte på boligmarkedet i lang tid. Dårlige boforhold er negativt for barn og unges utdanning og for helsen. Nye samfunnstrender gjør dessuten at boligen blir enda viktigere enn før. Flere får behandling, oppfølging og gjennomfører straff hjemme.

Problemene er ikke nye, men de er vanskelige å løse. Derfor er regjeringen nå i gang med en ny melding til Stortinget om den boligsosiale politikken. I arbeidet vil vi lete etter nye måter å løse boligsosiale utfordringer på sammen med Husbanken og kommunene.

I Norge eier mange sin egen bolig, og vi har få bostedsløse. Det er resultatet av en god boligpolitikk – en politikk der flest mulig kan eie sin egen bolig. Fremtidens boligsosiale politikk må være målrettet og kunnskapsbasert, Og aller viktigst: Den må sikre at alle har en trygg og god bolig.