Kommunereformen fortsetter!

Talemanus, med forbehold om endringer under framføring

Statsrådens presentasjon (PDF)

Det har vært noen spennende år i kommunene. Kommunereformen fører til de største endringene for norske kommuner på mange tiår. Fra 1. januar har vi 356 kommuner i Norge. 119 kommuner blir 47 nye. Nesten en av tre innbyggere får ny kommune. Fra 1. januar vil 9 av de 15 største kommunene i Norge være nye kommuner.

Kommune-Norge er i endring. Vi får større fylkeskommuner over hele landet. Vi får sterkere kommuner mange steder – også i Agder. Disse endringene får betydning for samarbeidsrelasjoner og interessefelleskap.

(Bilde 2 Makt- og interessekart)

Dette kartet viser kommunene i Agder, Rogaland, og Vestfold og Telemark. Størrelsen på sirkelen viser innbyggertallet i kommunene, og lengden på strekene avstanden mellom kommunesentraene. Mørkeblå farge viser at det er en ny kommune.

Som dere ser blir nye Kristiansand, og nye Lindesnes, tyngdepunkt i den nye regionen. Jeg er overbevist om at innbyggerne i disse kommunene vil tjene på dette, både i form av tjenestene de mottar og kommunens innflytelse i omlandet.

Å bygge nye kommuner har ett viktig mål: Å levere enda bedre tjenester til innbyggerne. Når jeg er rundt på kommunebesøk, blir jeg fortalt om stor energi og vilje til å bygge noe nytt og bedre i sammenslåingsprosessene som pågår nå.

Også mange steder der det var skepsis er det nå ny giv og entusiasme. Jeg er sikker på at mange av de nye kommunene vil bli gode eksempler på hva som er mulig å få til når man bygger en større og ny kommune. Dette vil inspirere flere kommuner til å slå seg sammen i årene fremover.

Nye, større og sterkere kommuner får konsekvenser for samarbeidsstrukturene i fylkene. Mange av de nye kommunene utgjør nye tyngdepunkt – og vil bli sentrale i dynamikken mellom kommunene, de nye fylkeskommunene og fylkesmannen.

For mange nye store kommuner vil ikke de nærmeste små kommunene alltid være de mest relevante samarbeidspartnere. De kan søke seg mot andre store kommuner i regionen. De mindre kommunene som fortsetter alene kan da bli enda mer avhengige av de nærmeste store for å få gjennomslag.

Og mange områdene hvor det ikke har blitt endringer risikerer å havne i bakleksa, de har dessverre fortsatt en oppsplittet og lite fremtidsrettet kommuneinndeling. Det er en reell fare for at de ikke vil klare å koordinere sine felles interesser på samme måte som de nye kommunene.

Regjeringen har gjennomført både kommune- og regionreform. Fylkeskommunene får nye oppgaver, kommunene blir større for både å ha større kapasitet og kompetanse, men også for å imøtekomme behovet for en helhetlig samfunnsutvikling i mer sentrale områder.

Formålet med begge reformer er å styrke kommunene og fylkeskommunene. Som følge av disse reformene er det i ferd med å skje store endringer i forvaltningsstrukturen, blant annet her på Sørlandet.

Dette fører også til endring i samarbeidsstrukturer. Nye og større kommuner ser at de kan gjøre mer selv. Nye allianser dannes. Noen kommuner går ut av samarbeid, og velger heller å beholde kompetansen i egen organisasjon.

Endringene som formelt trer i kraft fra 1.1.2020 vil altså påvirke alle kommuner, også de som så langt har funnet det best å fortsette alene.

(Bilde 3)

Vi er kommet godt i gang med kommunereformen. Samtidig legger jeg ikke skjul på at den er nødt til å videreføres:

• Sammenslåingene så langt har ført til færre kommuner, men ikke en ny kommunestruktur.
• Kommunene står overfor noen utfordringer som ikke går over - særlig demografi og økonomi.
• Det er behov for mer helhetlig og bærekraftig samfunns- og næringsutvikling i byområdene.
• De små kommunene har utfordringer med å ha tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å utføre alle de oppgavene de har ansvar for.

Etter 2020 vil fortsatt om lag halvparten av kommunene ha under 5 000 innbyggere.

Nullpunkt-analysen for kommunereformen viser at kun 13 prosent av disse kommunene har ansatt en jurist i organisasjonen.

Og over 80 prosent av disse kommunene har 0 eller inntil 1 årsverk som jobber med samfunnsplanlegging. Bildet er det samme for arealplanlegging og næringsutvikling. Dette skjer i en tid hvor vi vet at klimaet vil forandre seg, og kommunene er den aller viktigste aktøren som skal planlegge for fremtiden, og håndtere konsekvensene av klimaendringene.

Etter 2020 vil vi fortsatt ha over 120 kommuner med under 3 000 innbyggere. Kommunal- og moderniseringsdepartementet offentliggjør denne uken en ny rapport fra Telemarksforsking, hvor det er undersøkt hvordan disse kommunene fyller sin rolle innenfor generalistkommunesystemet. Rapporten ser spesielt på områdene kompetanse og kapasitet, politisk og administrativ styring, utvikling og innovasjon og interkommunalt samarbeid.

Rapporten viser at kommunene med under 3 000 innbyggere har betydelige utfordringer med å skaffe tilstrekkelig kompetanse på flere områder. Kommunene mangler kompetanse innen områder som er helt nødvendig for å møte framtidas utfordringer, nemlig planlegging, digitalisering, utvikling og innovasjon.

Rapporten konkluderer med at de små kommunene i framtida vil ha økende utfordringer med å fylle rollen som generalistkommune. Mange som følge av fortsatt nedgang i folketall, flere eldre og færre yrkesaktive, mer sårbar økonomi og økt konkurranse om arbeidskraft og kompetanse.

Jeg mener rapporten bekrefter og understreker behovet for at flere kommuner må slå seg sammen. For eksempel oppgir 72 prosent av kommunene at de er avhengig av interkommunalt samarbeid for å få løst oppgavene på en tilfredsstillende måte.

Mange motstandere av kommunereform argumenterer med at kommunene løser alle oppgaver selv, og at sammenslåing vil flytte tjenester lenger unna. Men mange kommuner gir helt frivillig fra seg mange og viktige oppgaver og arbeidsplasser. Stadig flere oppgaver løses gjennom interkommunalt samarbeid.

Vi har nå 422 kommuner. En kartlegging departementet mottok tidligere i år viser at vi har kun 257 barnevernstjenester. Vi har 181 legevakter. Og nesten alle kommuner deltar i ett av de 66 politiske samarbeid om regional utvikling.

Det vises ofte til at brannvesenet er raskt på ulykkesstedet fordi det er kommunens ansvar. Men vi har ikke 422 brannvesen i Norge – vi har 253.

Det virker som noen kommuner kan dele på absolutt alle oppgaver – unntatt rådhus og ordfører.

Det er ikke bærekraftig på lengre sikt. Så vi har ikke noen valg: Vi må fortsatt jobbe videre med endringer i kommunestrukturen. Og jeg tror vi framover må være enda mer ærlige på at det – generelt sett – er de minste kommunene som har de største utfordringene. De har de minste kommuneorganisasjonene, sliter mest med å tiltrekke seg kompetanse og arbeidskraft, og å bygge attraktive fagmiljøer.

Dette er noe av det viktigste med kommunereformen.

Så er det en frykt noen steder for at hjemstedet skal bli borte. Men vi gjennomfører ikke reformen for å slå sammen lokalsamfunn eller å endre innbyggernes identitet. Små og store steder rundt om i landet skal bestå og videreutvikles, der de er i dag.

Kommunereformen skal gjøre kommunens organisasjoner større, så de har nok folk til å levere gode tjenester.

(Bilde 4)

Kommunereformen fortsetter, og det er fortsatt gode og langsiktige økonomiske virkemidler for kommuner som ønsker å slå seg sammen:

• Engangstilskudd ved kommunesammenslåing
• Inndelingstilskudd i 15 + 5 år
• Mulighet for regionsentertilskudd
• Støtte til å informere og spørre innbyggerne
• I tillegg innfører vi nå som nevnt et nytt tilskudd til de kommunestyrene som ønsker å utrede sammenslåing.

Jeg håper dere tar tak i utfordringene dere vet vil komme, og er tydelige på hva som vil være best for innbyggerne på lang sikt: Kommuner som er store nok til å ha sterke fagmiljøer, og som klarer å tiltrekke seg kompetanse og kapasitet til å løse oppgaver og utvikle små og store lokalsamfunn rundt om i landet.

Lykke til!