Hvordan skal kommunene møte fremtiden?

Manus, med forbehold om endringer under fremføring.

Takk for invitasjonen.
Hyggelig å komme hit til Troms.
Leste med interesse i Dagens Næringsliv sist uke om Berg kommune.
Mot alle odds, som det sto på førstesiden, har kommunen plassert seg som en av vinnerne i NHOs kåring av hvilke kommuner som er best på næringsutvikling og innovasjon.
Gratulerer til Berg. Og ikke minst gratulerer til de menneskene som har satset, investert og lyktes.

Berg viser at det er mulig og hvor viktig det er å legge til rette for vekst og verdiskapning over hele landet.

Skal vi klare det, må vi sørge for sterke lokalsamfunn og et godt samarbeid mellom private og det offentlige.
Derfor glad for at jeg får anledningen å snakke om hvordan kommunene skal kunne møte fremtidens utfordringer, nemlig kommunereform.

Men først et par ord om to andre tema vi jobber med i det nye Kommunal- og moderniseringsdepartementet og som også hører inn under regjeringens mål om å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor.

Felles utfordringer
Stat og kommune har mange felles utfordringer.

Ved å slå sammen Kommunal- og regionaldepartementet, Fornyingsdepartementet og innlemme planavdelingen fra Miljøverndepartementet, vil vi i større grad kunne se utfordringene i sammenheng. 

Vårt mål er bedre samhandling og samordning og økt gjennomføringskraft.
Fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er et stort prosjekt med mange små tiltak.

Det handler ikke om at ansatte skal løpe raskere, men at vi skal jobbe smartere.

• Ansatte skal bruke mindre tid på unødvendige rapporter og møter, og mer tid på å løse viktige oppgaver.
• Brukerne, folk og næringsliv, skal få raskere og bedre hjelp – enten det er i møte med plan og bygningsetaten, NAV eller omsorgssektoren.

I tillegg til en kommunereform som sikrer gode tjenester og et godt lokaldemokrati, skal vi arbeide for en enklere hverdag for den enkelte innbygger, for gründere og for næringsliv.

Tidligere Høyre-leder Rolf Presthus hadde en plakat på sitt kontor hvor det stod ”Blir det flere Høyre-velgere av dette?”
Det forventer jeg ikke at dere har, men jeg forventer at de som jobber i offentlig forvaltning og offentlig sektor hele tiden tenker igjennom: ”Bidrar jeg til å skape en enklere hverdag – for dem vi er til for.”

Ett av våre tiltak er å digitalisere viktige tjenester.

Et eksempel:
Hvert år sendes det 500 000 brev fra Husbanken i forbindelse med bostøtte-ordningen.

Og kommunene bruker 50 000 timer til å punche data for den samme ordningen.

Digitalisering her er avbyråkratisering og forenkling i praksis.
Både borgere og medarbeidere i stat og kommune vil merke det.
Så må vi øke forvaltningens evne til å gjennomføre beslutninger, oppnå resultater.
Dette siste dreier seg ikke minst om ledelse.

Det er like aktuelt i kommunene som i staten.

Rom for ledelse 
Ledere må ha rom til å lede. Derfor vil vi vise mer tillit og ha mindre detaljstyring. Vi vil sette klare mål og forvente resultater.

God ledelse sikrer motiverte medarbeidere og effektiv ressursbruk.
Her er det fortsatt mye å hente.
Derfor ønsker vi at kommunene deltar i jakten på tidstyver i egen organisasjon, men også tidstyver som staten i sin visdom har pålagt dere.

Dette kan være oppgaver som gjør at medarbeidere må bruke for mye tid på blant annet rapportering og dermed får mindre tid til å løse kjerneoppgavene.

Tidstyver som gjør at innbyggere får for sen og for dårlig service.

Disse endringene kommer ikke av seg selv.
Skal vi lykkes, trenger vi sterke, kompetente ledere og trygge medarbeidere.
Det får vi med å vise mer tillit, mindre detaljstyring.
Både mellom stat og kommune, men også internt i egen organisasjon.

Så til kommunereformen.

Varslet i Sundvolden-erklæringen og i samarbeidsavtalen mellom H, FrP, KrF og Venstre.

Bred politisk enighet om å gjøre noe med dagens organisering av kommunene.

Hvorfor reform?
Det handler i bunn og grunn om å ruste seg for fremtiden.

Men før jeg snakker mer om fremtiden, la oss kaste et blikk bakover i historien.

Dagens kommunestruktur er et resultat av Schei-komiteens arbeid.
Diskusjonen foregikk på 50-tallet og sammenslåingene ble gjennomført på 60-tallet.
Noe av bakgrunnen var innføringen av niårig skole.

Hvor mange reformer og endringer har ikke kommunene gjennomgått siden den gang som langt overgår denne skolereformen.

Tenk bare på nedleggingen av spesialskoler og integreringen av disse elevene i den vanlige skolen.
Lov om sosial omsorg fra 1964.
Bygningsloven, som kom i 1966.
Sykehjemsreformen i 1988.
HVPU-reformen i 1991.
Et stadig mer avansert kommunalt helsestell.
Flere brukere med behov for ressurskrevende tjenester.
Samhandlingsreformen.
Særlover og rettigheter for den enkelte innbygger har vokst frem.
Digitaliseringen har skutt fart.
Vedlikholdsansvar for veier og bygninger.

Kommunene bærer i dag det meste av det vi har av god velferd på sine skuldre.
Slik ønsker vi at det fortsatt skal være.
Men den som skal bære en solid bør, må ha muskler og utholdenhet.

Robuste kommuner er...
Mange spør hva vi mener med sterke og robuste kommuner?

Svaret mitt er dette:
Det er kommuner som har tilstrekkelige ressurser, både økonomisk og faglig til å levere disse tjenestene nå – og i årene som kommer. 

Det er kommuner som kan bidra til å utvikle sine lokalsamfunn, hvor lokaldemokratiet er meningsfylt og hvor folk ønsker å bosette seg.

Denne regjeringen, som tidligere regjeringer, ønsker å gi innbyggerne tjenester som er gode, tilgjengelige og tilpasset den enkeltes behov.

Og - velferdstilbudet skal være det samme i alle deler av landet.
Da trenger vi sterke kommuner.

Vi ønsker også et solid lokaldemokrati som kan ivareta og utvikle denne velferden og sikre verdiskapning og trivsel.
Da trenger vi sterke kommuner.

Innbyggerne i Norge er jevnt over fornøyd med de kommunale tjenestene.
Men fornøyde innbyggere i dag betyr ikke automatisk fornøyde innbyggere i morgen.

Spørsmålet blir da.
Er kommunesektoren rustet for morgendagens utfordringer?
Og – vil vi gjøre endringene nå eller om 10-15 år når det blir tvingende nødvendig?

Kommunenes utfordringer
Kommunesektoren som helhet står overfor en del åpenbare utfordringer – som ikke går over.
De vil variere fra kommune til kommune.

La oss se på noen av disse.

Befolkningsutvikling
Noen kommuner får færre innbyggere og andelen yrkesaktive pr pensjonist går ned.

Her i Troms viser Fylkesmannens egen rapport fra september i fjor noen foruroligende tall.
Andelen innbyggere i yrkesaktiv alder i forhold til antall pensjonister er på vei ned.
I dag er det 4,6 innbyggere i yrkesaktiv alder bak hver pensjonist i Troms.
Om 15 år er det 3,1 innbyggere yrkesaktive pr pensjonist.

Tar vi vekk Tromsø, er tallet 2,6. Og 16 kommuner vil ha mindre enn 2,5 yrkesaktiv pr pensjonist. Er det bærekraftig?

Samtidig opplever andre kommuner vekst.
Unge mennesker i etableringsfasen kommer.

Når demografien endrer seg slik, påvirker det mange ting.

Tilgang på arbeidskraft, tjenestetilbudet og velferd.

Men også arealbruk, planlegging og investeringer i ny infrastruktur påvirkes.

Forventninger, kompetanse
Andre utviklingstrekk knytter seg til forventninger og kompetanse.
Etterspørselen etter tjenester vil øke.
Det vil også krav til kvaliteten på tjenestene.
Innbyggere og brukere forventer en brukerorientert og serviceinnstilt kommune.

Det blir tøffere å konkurrere om arbeidskraften med privat og statlig sektor.
Kommunene må innrette seg slik at de blir attraktive arbeidsgivere.
De må drive utvikling og nytenking.
De må sikre effektiv ressursbruk.
Mange kommuner mangler også tilstrekkelig kapasitet og kompetanse på flere områder. 

Særlig gjelder dette for spesialiserte tjenester rettet mot sårbare grupper.
Dette er mennesker med behov for tjenester innen psykisk helsetjeneste, rus og barnevern.
Vi vil at kommunen skal være der for dem som trenger det mest.
Da er faglig kompetanse og kunnskap avgjørende for at innbyggernes behov og rettssikkerhet blir godt ivaretatt.

Et fagmiljø som består av en person, er ikke det vi ønsker.
Mange kommuner vil slite med å rekruttere og beholde medarbeidere med fagkompetanse som kan levere de tjenestene som kreves.

Samfunnsutvikling
Et tredje utviklingstrekk handler om gode lokalsamfunn.
De er også avhengig av sterke kommuner.

God planlegging er viktig både for innbyggerne og for privat sektor.

I distriktene trenger vi sterke kommuner som motorer for utvikling.

I mange byområder har kommuner vokst sammen.
Der innbyggerne kunne tenke seg samordning av politikk, utvikling og tjenester, opererer kommunene fortsatt hver seg.

Gamle grenser møter ikke de behovene en moderne innbygger har.
Du arbeider i en kommune, har barnehage i en annen og kanskje pleietrengende foreldre i en tredje.

Større kommuner vil ha større kapasitet og kompetanse til å utvikle lokalsamfunnet og se politiske utfordringer i sammenheng.

Dette står ikke i motsetning til lokal identitet.

Statlig styring
En fjerde utfordring handler om statlig styring av kommunene.
Den øker.
Mer detaljert sektorlovgivning, tilsyn og kontroll, og statlig utformede retningslinjer og veiledere.
Innføres også nye rettigheter til grupper som mottar kommunale velferdstjenester.
Kommunene merker dette når det gjelder kapasitet og kompetanse til å kunne overholde lovpålagte plikter.
Gjelder i større grad for små kommuner enn for store.

Vi ønsker et samfunn som skapes og utvikles nedenfra – med mindre statlig styring og kontroll.
Vi tror større kommuner vil redusere behovet for statlig detaljstyring.

Ja, jeg mener det er det eneste realistiske alternativet til statlige styring.
Må stole på at kommunene kan ta et større og mer helhetlig ansvar for sine innbyggere.

 Dette styrker det lokaldemokratiet som regjeringen ønsker å ta vare på.

Hva er svaret? 
Hvordan svarer vi på disse utviklingstrekkene?
Interkommunalt samarbeid, sier mange når de skal ruste seg til å ivareta lovpålagte tjenester med tilstrekkelig kompetanse og kapasitet.
Det viser at kommunene selv innser behovet for å samordne og samarbeid, blant annet for å sikre større og bedre fagmiljø.
Men dette er ikke noen permanent løsning.
Det er utfordringer knyttet til den demokratiske styringen av og kontrollen med slike samarbeidsløsninger.
Forvaltningen blir unødig komplisert.
Innbyggerne får ikke det innsynet de skal ha.

Interkommunalt samarbeid ikke noe fullgodt alternativ til større og mer robuste kommuner.

Hva skjer videre?
Noen har etterlyst sterkere føringer fra vår side.
Hva er rammene?
Hvordan skal kartet se ut?
Forstår at mange spør.

Har sagt utallige ganger at vi ikke skal tegne noe kart i Oslo.
Det vi skal gjøre er å legge til rette for regionale og lokale prosesser, der kommunene selv kan diskutere hvilke kommuner de ønsker å slå seg sammen med for å være rustet til å møte utfordringene.
Alternativet til den åpne prosessen vi inviterer til hadde vært et mer lukket departementsarbeid i Oslo.

Jeg sliter med å forstå at det er bedre.

Det betyr at dere som lokalpolitikere må ta ansvar og tenke fremover.

Jeg hadde møte med ordførerne i Valdres. En av dem sa til meg: ”Vi vil være på forfot”.
Være med å legge premissene for utviklingen i regionen.

Vi ønsker å gjennomføre denne reformen i samarbeid med Stortinget – og i samarbeid med kommunene.
Til våren vil vi derfor presentere kommunereformen i kommuneproposisjonen for 2015.
Der vil vi gjennomgå hvorfor det er behov for en reform, målene for reformen og en plan for gjennomføring av reformen.

Gjennom meldingsdelen i kommuneproposisjonen legger vi til rette for en bred politisk debatt og forankring av reformen i Stortinget.

Heldigvis er det mange kommuner allerede i gang med å diskutere hvordan de skal innrette seg for å møte utfordringene.
De tar ansvar på vegne av fremtidige innbyggere.
Min appell er at alle lokalpolitikere nå griper sjansen til å påvirke reformarbeidet – ikke lene dere tilbake.

Jeg satte nylig ned et nytt et ekspertutvalg.
Utvalget skal bidra til en kunnskapsbasert debatt og på et faglig grunnlag utarbeide forslag til kriterier for en god kommuneinndeling. 
Utvalget skal levere første delrapport i forkant av kommuneproposisjonen.

Her skal ekspertgruppa se nærmere på hvilke kriterier kommunene bør oppfylle for å ivareta dagens oppgaver, det vil si kriterier for en robust kommuneinndeling.

Kriteriene kan for eksempel være knyttet til økonomi, bo- og arbeidsmarkedsregioner og andre forutsetninger for god oppgaveløsning, som kapasitet, effektivitet, kompetanse og størrelse på fagmiljø.
Disse kriteriene skal til sammen ivareta kommunenes fire funksjoner:

• som demokratisk arena
• tjenesteyter
• samfunnsutvikler
• myndighetsutøver

Utvalget skal også vurdere geografiske og lokale forhold som avstander, bosetting og kultur, inkludert samisk språk og kultur.
Sluttrapporten fra utvalget vil være klar tidlig i 2015.

Utvalget vil ledes av professor Signy Vabo, Høgskolen i Oslo.
Hun får med seg flere erfarne forskere og praktikere, blant annet rådmann i Lenvik Margrethe Hagerupsen. Til sammen en allsidig kompetanse på hele kommunesektoren.

En del av kommunereformen er også å flytte flere oppgaver til robuste kommuner.
Større kommuner kan få større oppgaver og ta mer ansvar enn dagens kommuner.
Vi starter et arbeid for å gjennomgå oppgavene til fylkeskommunene, fylkesmennene og staten med sikte på å gi mer makt og myndighet til kommunene.

For regjeringen er det særdeles viktig at kommunereformen forankres lokalt i kommunen og at det regionalt er et samarbeid mellom KS og fylkesmennene.

Hvordan vi ser for oss at prosessen lokalt og regionalt kan legges opp, vil vi komme tilbake til i kommuneproposisjonen. 

Ta vare på mangfoldet
Det flotte og fascinerende ved Norge er mangfoldet.
Dette skal vi ta godt vare på når vi trekker opp retningslinjer for en bærekraftig kommunesektor.

Vi er opptatt av verdiskapning og bosetting i hele landet.
Eksemplet fra Berg sier noe om de ressursene i landet vårt, både i naturen og hos menneskene.

Skal vi utnytte disse mulighetene, må vi sørge for en god kommunesektor.
Samfunnsutviklingen de siste 50 årene har bydd på store endringer for kommunene.
Endringene i årene som kommer blir ikke mindre.
Derfor må vi tenke nytt for å holde fast på en sterk kommunesektor som er nær innbyggerne.

Takk for oppmerksomheten og lykke til med konferansen.