Minnestedene er en nasjonal sak

Manus, med forbehold om endringer under fremføring. 

Kjære alle sammen!

Glad for å være her.

Dette møtet arrangeres for å ha dialog om en viktig sak, men også en sak som jeg vet er vanskelig her i Hole.

Statsbygg skal på oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet, presentere planforslaget for et nasjonalt minnested.

Det er ikke vanlig at en statsråd deltar på slike høringsmøter. Og det er heller ikke jeg som er hovedpersonen her i dag. Men fordi dette er en helt spesiell sak ønsket jeg å få komme hit og si noen ord, og lytte til innspillene.

Det vil være Statsbygg som legger frem planforslaget og svarer på spørsmål om planen.

Som dere er kjent med, har vi besluttet at reguleringsplanen for det nasjonale minnesmerket skal behandles som statlig plan.

Beslutningen ble tatt fordi Hole kommune i september mente at det var nødvendig dersom kommunens ønske om alternativ plassering eller alternativ utforming av minnestedet ikke kunne imøtekommes.

22. juli 2011 ble vi rammet av terror som samfunn og som nasjon.

Etter en slik katastrofe oppstår behov for å etablere steder der vi kan minnes, vise respekt, sørge.

Vi blir aldri ferdige med det som hendte 22. juli 2011, og det skal vi heller ikke bli.

Minnestedene er derfor en nasjonal sak.

Da er det naturlig at staten også bærer en større del av ansvaret for å etablere minnestedene.

Både den forrige og denne regjeringen har hele tiden vært tydelige på at vi ønsker nasjonale minnesmerker i regjeringskvartalet og i Hole kommune.

Det er ikke vanskelig å forstå at debatten rundt minnestedene og de nasjonale hensynene har vært, og er krevende for lokalsamfunnet og kommunen.

Dere som lever her i Hole til daglig eller tilbrakte noen sommeruker her stod plutselig i sentrum for det grusomme som skjedde denne julikvelden.

Mange gjorde en i ordets rette forstand heltemodig innsats for å redde og ta vare på dem som ble utsatt for terroristens gjerninger.

Noen som naboer eller ferierende, andre som medarbeidere i helsevesenet, politi, beredskapstjenester og andre offentlige etater, i ulike frivillige organisasjoner, kommunen, ansatte her på Sundvolden og mange flere.

Mange deltok i en imponerende mobilisering av handlekraft og medmenneskelighet 22. juli og i tiden etter.

Takk skal dere ha!

22. juli har satt varige spor i oss alle.

Vi bærer med oss ulike minner og opplevelser.

Og vi reagerer ulikt på disse.

Det må vi respektere i arbeidet med å utforme nasjonale minnesteder.

Samtidig er det bred enighet om at vi har behov for nasjonale minnesteder - steder hvor vi kan sørge og savne, reflektere og samles om de verdiene som ble angrepet og satt på prøve denne dagen.

Minnestedene skal ikke bare minne og hedre de drepte, men også overlevende, redningsmannskaper, frivillige og alle andre som bidro.

Styringsgruppen for nasjonale minnesteder, som ble opprettet etter 22. juli, understreket i sin innstilling at minnesteder skal påminne oss, og kommende generasjoner, om de grunnleggende verdiene som skapte et sterkt samhold midt i katastrofen.

Gruppen pekte også på at det som særpreger viktige minnesmerker, er at de er minnesteder.

De har oftest en funksjon utover selve minnet om en konkret hendelse.
De formidler et større budskap.

De skal også være steder for alle de som ikke ble direkte berørt eller var direkte involvert.

Minnestedene skal gjennom utforming og plassering ivareta ulike hensyn.

For dette minnestedet var hensynene blant annet nærhet til Utøya, nærhet til vann og grønne omgivelser.

Det skal være skjermet for støy og innby til refleksjon, minner og ettertanke.

Dette er utgangspunktet for den planen som presenteres her i kveld.

Det er rammen for debatten vi skal ha.

Valget av Sørbråten ble tatt av den forrige regjeringen, forankret i Stortinget, og følges opp av dagens regjering.

I våres var det flere som tok kontakt med meg og andre i regjeringen og ga uttrykk for bekymring for den raske fremdriften og prosessen knyttet til etablering av minnesmerket.

Vi er opptatt av å få en god prosess der vi kan ta oss tid til å lytte til innspill og finne gode løsninger, derfor utsatte vi den planlagte ferdigstillelsen med ett år til sommeren 2016.

Det er viktig å bruke tid. Samtidig vet vi at mange mennesker venter på at minnesmerket skal komme og at de får en plass å gå til.

Når vi nå har besluttet statlig plan, går departementet inn i prosessen der den står nå.

Vi har en god dialog med Hole kommune.

Vi har hatt flere møter om minnesmerket, senest etter at statlig plan ble bestemt.

På dette møte drøftet vi kommunens to konkrete ønsker; å vurdere de psykososiale virkningene av å etablere minnesmerket på Sørbråten og ønsket om å ivareta trafikksikkerheten.

Jeg vil gjerne si litt om hvordan vi arbeider med dette.

Jeg har også i et brev av 23. oktober til Hole kommune understreket at departementet vil følge opp innspillene.

Ønsket om å få vurdert mulige psykososiale virkninger av å etablere et slikt minnested, følger vi opp ved at vi tar initiativ til å kartlegge kunnskap og erfaringer på området og vurdere eventuelle behov for tiltak.

Vi har allerede lyst ut oppdrag til kompetansemiljøer som skal se på dette.

Jeg forstår også Hole kommunes ønske om bedre trafikksikring.

Vi jobber derfor med tiltak for å ivareta trafikksikkerheten langs fylksvei 155.

Vi har planlagt og fått bekreftet et oppstartsmøte med Hole kommune, Buskerud Fylkeskommune og vegvesenet tidlig i desember.

Planforslaget er nylig lagt ut til offentlig ettersyn og sendt på alminnelig høring.

Det er med andre ord ikke nødvendig å starte prosessen på nytt. Statlig plan vil ikke føre til forsinkelser i planprosessen.

Naboer og andre berørte parter vil ha samme muligheter til å komme med innspill og merknader.

Arbeidet med statlig plan vil skje i nær kontakt med kommunen.

Statsbygg har ansvaret for å gjennomføre planprosessen mens Kommunal- og moderniseringsdepartementet til slutt vedtar planen.

Jeg mener det er en god løsning at staten tar ansvar for planarbeidet for et nasjonalt minnesmerke.

Det norske samfunnet vil aldri bli ferdig med 22. juli.

Vi skal heller ikke bli ferdig med hendelsen.

Det var en mann som valgte at den nasjonale terroren skulle foregå på Utøya i Hole. Det er vondt. Det har skapt sår.

Men det var her i Hole det skjedde.

Smerten må hver enkelt av oss leve med.

Samtidig er det noen utfordringer vi må løse i fellesskap, som samfunn, fordi ulike hensyn og motstridende følelser må finne sammen.

Nå er det er opp til oss å håndtere denne utfordringen.