8.mai

Kjære veteraner!
Kjære alle sammen!

Takk for invitasjonen til denne lunsjen som jeg har forstått har blitt en viktig tradisjon her i Bodø. En by som i mai 1940 måtte tåle ødeleggelser som ikke bare utslettet store deler av byens bygninger, men som satte innbyggerne på store prøver.
For knapt en måned siden markerte vi at det var 75 år siden 9.april - okkupasjonsdagen. I fem år varte denne unntakstilstanden for Norge.
Ikke bare Bodøs innbyggere, men Norge klarte den prøven nasjonen ble satt på.
Ikke uten offer og smerte. Ikke uten bitre erfaringer og forsakelser. Men med visshet om at det - tross okkupasjon og krig - fantes et nasjonalt samhold og en grunnfestet tro på at Norge må være fritt og at menneskene her må være frie.

I dag feirer vi at det er 70 år siden 8.mai, frigjøringsdagen.
Da vi fikk friheten vår tilbake, Norge igjen ble selvstendig, og vi kunne leve uten frykt for overgrep, forfølgelse og vold. 

Vi markerer også veterandagen i dag - for slik å trekke en linje fra selvstendighetskampen under krigsårene til det engasjementet som etter 1945 har ført norske soldater ut i verden i Norges tjeneste.

Dagens soldater blir morgendagens veteraner. De gjør en jobb for oss alle. De risikerer egen trygghet og eget liv for vår fred, frihet og sikkerhet. La meg benytte denne anledningen til å sende en 8. mai-hilsen til alle som er ute i operasjoner på vegne av Norge.     

Vi trenger dager som i dag, der vi feirer friheten vår og takker dem som har gjort og fortsatt gjør en innsats. Dager der flagget går til topps for det viktigste vi har, et fritt og selvstendig land. Vi skal ikke være redd for slike feiringer.
Livet består av flest hverdager - hvor livet går sin vante gang.
Dager vi kanskje synes blir for like hverandre. Det er ikke noe galt med det. Det er hverdager, normale og forutsigbare, de fleste av oss trenger og ønsker.

Det var hverdager nordmenn drømte om under krigen - 
og det er hverdager mange mennesker rundt om i verden fortsatt drømmer om.
Men i dag heiser vi altså flagget for å minne oss selv om at det vi tar for gitt, et fritt liv i en fri nasjon, er der fordi noen har forsvart det. Om så med sitt eget liv.

70 år med fred og frihet kan virke lenge. Men det er kortere enn det de fleste av oss kan forvente å leve. Og det er ikke lenger siden enn at krigen dannet rammen for overgangen fra barn til voksen for mange i mine foreldres generasjon. Derfor skal vi holde fast på bildet av et land og et folk som kjempet seg gjennom krigsårene.
Som i tiårene etterpå la grunnlaget for den selvstendigheten, velstanden og fremgangen vi fortsatt opplever.

Når vi ser på dette bildet, skal vi vise respekt for dem som kjempet på ulike fronter under krigen og alle dem som har tjent Norge i årene etterpå i ulike internasjonale operasjoner.
Dette bildet skal minne oss om at også vi må verne om det umistelige.
Og sørge for at det vil vare.

Dikteren Henrik Wergeland kalte dette at hver slekt, hver generasjon må arbeide for å overlevere den ukrenket til neste ledd, for frihetens guddomsglorie. Han mente at hvis ikke friheten overleveres intakt, forsvinner historiens heder, minnenes ærefrykt, glansen ved navnene og det hellige ved gravene.

Wergeland sa dette i 1833 og hadde vel 1814 i tankene.
Vi kan si det samme i 2015 og tenke på hva som skjedde for 70 år siden.
Vi fikk friheten tilbake i 1945 og vi skal verne om den –
slik at neste generasjon kan overta den.

Takk for oppmerksomheten!