Markering av Den internasjonale Holocaustdagen

Your Royal Highness. Honourable guests.

It is 70 years ago, today, that prisoners in the concentration and extermination camp Auschwitz-Birkenau in occupied Poland were set free.
Today, January 27^th – the International Holocaust Remembrance Day – Norway and many other countries mark this darkest chapter in our common European history.

We also mark the 15^th anniversary of the Stockholm Declaration.
In this declaration we pledge - together with more than thirty other countries - to cooperate internationally on research and dissemination of knowledge about the Holocaust.

Dagens markering er dessverre mer aktuell enn på lenge, med flere angrep på den jødiske minoriteten.

Senest under terroraksjonene i Paris i januar ble franske jøder hardt rammet. En jødisk butikk var utpekt som terrormål, og flere ble drept.

Vi føler med våre venner i Frankrike nå.
Listen over angrep mot jødiske mål er lang,
og dessverre har vi har også vært vitne til angrep mot jødiske mål i Norge.    

Auschwitz har blitt det fremste symbolet på nazistenes utryddelsespolitikk.
Men 27. januar handler ikke bare om historien – om å minnes det som har vært.
Holocaustdagen er også en viktig dag for å lære av historien. Dagen i dag kan vi bruke til å bygge opp kunnskap og bygge ned fordommer.
I dag har jeg vært heldig og fått ta del i samtaler med skoleelever – sammen med Samuel Steinmann.
Av de 772 jødene som ble deportert fra Norge under krigen er Samuel Steinmann den siste gjenlevende som overlevde konsentrasjons- og utryddelsesleirene.
Senest i november ble Steinmann hedret for sin fortellerinnsats.

Samuel var 19 år, og gikk på videregående skole på Nordstrand, høsten 1942.
Han gjorde lekser hos en venn da han ble arrestert.
Han ble fraktet til Auschwitz, med transportskipet Donau.
Skipet lautfra kaia her vi står nå.
De aller fleste fangene på skipet kom aldri hjem igjen.
Men Samuel kom hjem.
Takk for at du fortsatt forteller din historie, Samuel Steinmann.
Den skal vi aldri glemme.

Mange viser fortsatt stor interesse for hva som skjedde under 2. verdenskrig.
Ta for eksempel den intense debatten om fakta og fortelling i TV-serien om tungtvannsaksjonen på Vemork.
Også om Holocaust er ny kunnskap – og dokumentasjon – lagt frem.
Og vi fortsetter å spørre oss – hvordan kunne Holocaust i det hele tatt skje?
Det er vanskelig å fatte. Men engasjementet om 2.verdenskrig og Holocaust holder historien levende og sikrer at vi lærer og aldri glemmer.

Nazistenes utryddelsespolitikk rammet ulike grupper mennesker.
Jeg ser frem til at Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter snart vil legge frem sitt arbeid om norske roms Holocaust-historie.
Denne har i stor grad vært ukjent for oss.
Vi har et felles ansvar for å bruke det vi lærer på en god måte. Kunnskapsoverføring mellom generasjonene er viktig.
Nettopp derfor var det interessant å få møte Steinmann sammen med skoleelevene i dag.

Å få høre hva dere – som er unge i dag – tenker om denne dagen og vanskelige temaer som mobbing, rasisme og hatprat.
Hvordan kan vi sammen bidra, for at denne mørkeste historien ikke skal kunne gjenta seg?

2.verdenskrig ligger bak oss, og det er i dag 70 år siden fangene i  Auschwitz-Birkenau i Polen ble befridd.
Likevel er temaet aktuelt.
Vi ser nye og skremmende utviklingstrekk i dagens samfunn, både her hjemme og ute i verden.
Vi ser at flere forsøker å skape et skille mellom oss og dem.
Fordomsfulle og negative uttalelser om andre, og regelrett hatefulle ytringer spres på internett, ikke minst i sosiale medier.

Noen av disse rammer minoriteter hardest.
Hatefulle ytringer er ikke et nytt fenomen.
Men: Teknologien gjør, i motsetning til tidligere, at sårende kommentarer fra andre kan nå oss overalt, dag som natt.
Historien har vist oss at hatretorikk, rettet mot spesifikke grupper, kan bli etterfulgt av tragiske handlinger.
Det er ikke minoritetenes ansvar å ta et oppgjør med hatprat, diskriminering og rasisme.
Det er ikke jødenes ansvar å bekjempe antisemittisme.
Det er et ansvar vi alle bærer, det er storsamfunnets ansvar.
I et åpent og liberalt samfunn er ytringsfriheten en fundamental rettighet.
Også retten til å ytre seg kritisk og sårende.

Men i et liberalt samfunn står også vi også opp for de verdiene vi ønsker å bygge samfunnet på,
vi går foran som gode eksempler og vi tar til motmæle mot rasisme og hatprat rettet mot minoriteter.
For et åpent og liberalt samfunn bygger på respekt for det enkelte menneske, på likeverd – uavhengig av bakgrunn eller tro.
Den største trusselen i et åpent samfunn er ikke noen få som hater, men om det store flertall blir likegyldige.
La oss bruke dagen i dag til å minne oss selv om at vi aldri må henfalle til likegyldighet.
Mitt håp er at vi kan jobbe videre sammen – bygge opp kunnskap og bygge ned fordommer.

Vi har alle et ansvar for at dem som lever og bor her føler seg som en del av det norske samfunn.
Samtidig skal vi ha takhøyde for mangfold og respekt for forskjellighet.

Det aller viktigste for fellesskapet er at vi alle har en grunnleggende respekt for hverandre.

Uansett om vi oppfatter oss som like – eller forskjellige. 
Dette er en forutsetning for et trygt og godt samfunn.
Et samfunn som aldri igjen kan tillate et Holocaust.  

Takk.