Statsråden mottar rapport fra Romani/taterutvalget

Kjære alle sammen. 

Aller først vil jeg takke for rapporten. 

Jeg vil også takke utvalget. Det er et stort og viktig arbeid som nå er gjennomført. Stort fordi målet var å undersøke gjennomføringen av politikken overfor taterne/romanifolket gjennom historien og frem til i dag. 

Rapporten er viktig. Fordi det er nødvendig å kjenne fortiden for å kunne forstå nåtiden – og det er nødvendig å ta et oppgjør med fortiden for å kunne bygge tillit for fremtiden. 

Jeg ser frem til å lese utredningen grundig, få mer kunnskap om hva som har skjedd og se utvalgets vurderinger og anbefalinger. 

Jeg er likevel forberedt på at det kan bli vondt å lese rapporten.

Som menneske har alle grunnleggende rettigheter uavhengig av bakgrunn. Det gjelder blant annet retten til familieliv og privatliv, retten til personlig integritet og frihet fra å bli påtvunget inngrep på kroppen, og retten til ikke å bli diskriminert på grunn av hvem man er.

Disse rettighetene har mange av romanifolket/taterne fått krenket.

Behandlingen som romanifolket/taterne har blitt utsatt for gjennom historien – og helt frem til nyere tid – er et svart kapittel i Norges historie.

Vi vet fra før at myndighetenes tidligere politikk overfor romanifolket/taterne innebar grove overgrep. Overgrepene omfattet tvangssteriliseringer, tvangsplasseringer av barn i fosterhjem, plassering på Svanviken arbeidskoloni – og kriminalisering av romanifolkets/taternes livsform, som reisende.

Politikken bidro til å undergrave romanifolkets/taternes tradisjonelle levesett og kultur. Selv i dag er mange tilbakeholdne med å synliggjøre sin egen kultur og identitet.

Vi har til nå visst for lite konkret om hvilke konsekvenser den tidligere politikken har fått. Både for enkeltindivider – og for romanifolket som helhet.

Jeg håper at vi nå kan få større forståelse for enkeltskjebner, gjennom utvalgets rapport.  

Gruppen romanifolket/taterne består av enkeltmennesker med unike historier. Jeg tror nettopp det å ”få innblikk i enkeltmenneskers historie” gjør det enklere å sette seg inn i hva som skjedde. Slik kan vi forstå hva denne fryktelige historien egentlig handler om.

---

De siste årene har myndighetene flere ganger bedt romanifolket/taterne om unnskyldning for de overgrepene som har blitt begått. Daværende kommunalminister Ragnhild Queseth Haarstad, var i 1998 den første som beklaget fortidens overgrep – på vegne av norske myndigheter. Hun fremhevet at noe lignende aldri måtte skje igjen.

Det samme året fikk romanifolket status som nasjonal minoritet. Det skjedde i forbindelse med at Stortinget besluttet at Norge skulle ratifisere Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter.

Det har også blitt iverksatt tiltak for å bidra til forsoning og bedre tillit mellom myndighetene og romanifolket/taterne:

Da Erna Solberg var kommunalminister i 2004, understreket hun at unnskyldninger alene ikke var nok. Det ble derfor gjort endringer i rettferdsvederlagsordningen, slik at det ble lettere å få erstatninger for de overgrepene som hadde blitt begått. Det ble også opprettet et Romanifolkets fond.  

Regjeringen Solberg stiller seg – selvsagt – fullt ut bak de unnskyldningenes som allerede har kommet.  

Vi beklager sterkt de overgrepene som ble begått mot romanifolket/taterne, og den lidelse som gruppen og enkeltmennesker har blitt påført.  

--- 

Selv om vi vet mye om politikken overfor romanifolket/taterne, så vet vi fortsatt ikke alt. Mange har savnet å få bedre dokumentasjon og en helhetlig oversikt over hva som faktisk har skjedd.  

Dette er bakgrunnen for opprettelsen av utvalget – som har lagt frem sin utredning her i dag.  

Formålet var at utvalget, gjennom sitt arbeid, skulle kunne bidra til å skape en felles forståelse av tidligere politikk, og hvilke konsekvenser og virkninger denne hadde. 

---

Det er flott at utvalget har vært bredt sammensatt, og har bestått av medlemmer med så ulik – og verdifull – kompetanse og bakgrunn. Spesielt viktig er det at to av utvalgsmedlemmene selv tilhører romanifolket/taterne.

Flere romanifolk/tatere har også bidratt gjennom sin deltakelse i utvalgets ressursgruppe, òg gjennom å fortelle sine historier til utvalget.  

Disse bidragene er av stor betydning for utredningens legitimitet – både blant romanifolket/taterne – òg i storsamfunnet. 

Utvalget foreslår flere interessante tiltak. Jeg synes det er spesielt positivt at betydningen av utdanning fremheves, og at det er en økende interesse for skolegang blant romanifolket/taterne. Det er ikke bare viktig, det er avgjørende for alle barn og unge – uavhengig av bakgrunn. Den økende interessen blant romanifolket/taterne lover godt for fremtiden.  

Selv om mange steiner er snudd, er det likevel spørsmål som gjenstår. Jeg hører at utvalget fikk et svært begrenset innsyn i journaler fra psykiatriske sykehus. Det er viktig at vi får vite mer om behandlingen av romanifolket/taterne innen psykiatrien. Vi vil derfor se nærmere på om det kan forskes videre på dette feltet – samtidig som hensynet til personvern ivaretas.

Departementet vil nå gå grundig gjennom forslagene i utredningen jeg har mottatt i dag. Først når det er gjort, kan vi gå konkret inn på hvordan vi vil følge opp rapporten. Vi vil på ulike måter involvere romanifolket/taterne i oppfølgingsarbeidet, særlig når vi skal vurdere nærmere de konkrete tiltakene.

Mitt håp er at arbeidet som nå er gjort vil bidra til å bedre tillitsforholdet mellom romanifolket/taterne og myndighetene. Slik kan forsoningsprosessen mellom oss fortsette på en god måte. 

Rapporten er omfattende og dekker mange samfunnsfelt. Den handler ikke bare om staten, men om hele storsamfunnet. Det er derfor viktig at rapporten leses av mange. Vi vil sørge for at gis tilstrekkelig tid i den kommende høringsprosessen, slik at alle som ønsker det kan uttale seg.

Vi skal ikke glemme fortiden. Men vi må også se fremover.

Jeg håper vi kan videreføre et godt samarbeid, slik at romani- og taterkulturen fortsetter å være del av mangfoldet vårt i Norge. 

Tusen takk for meg.