22. juli-senterets seksårsmarkering "Vitner og deres fortellinger"

Talemanus

Kjære alle sammen

Seks år har gått siden terroren brutalt rammet oss. Her i regjeringskvartalet – og på Utøya.

Denne helgen skal vi minnes, og her i 22. juli-senteret skal vi også få lære mer.

Seks år etter er det viktig at vi lytter.

Lytter til de som var der. Til de som ble rammet av terroren. Til de som sterkest kjenner på terrorens konsekvenser, brutaliteten, fortvilelsen og sorgen da vi ble rammet, men også timene, dagene og ukene som kom.

Jeg tror de fleste husker hvor de var, da det skjedde. Selv var jeg på vei ut i en båt på Sørlandet for å bli kjørt til Kristiansand hvor jeg skulle delta i Dagsnytt 18 – da noen ropte at det er eksplosjoner i Oslo.

Jeg satt i studio til NRK da meldingene om skyting på Utøya tikket inn.

Men det er historiene til de som ble direkte rammet som er viktigst. Historiene til de som opplevde terroren på nært hold, til de som var med og reddet liv, og til de som satt med et nasjonalt ansvar og var mål for terroren, og som viste lederskap i den krevende situasjonen.

Gjennom deres historier husker vi bedre det som skjedde. Samtidig er det deres historier som gjør at vi bedre kan forstå konsekvensen av ekstremisme.

Møter med dere som personlig opplevde angrepene 22. juli kan gjøre historien mer håndgripelig for oss andre.

Gjennom dere forstår vi frykten som festet seg.
Motet mange viste.
Sorgen etterpå.
Og savnet etter de vi mistet.
Et barn. En søster, bror, eller et annet familiemedlem. En kollega, venn eller kjæreste. 

Her i læringssenteret møter formidlerne elever og lærere hver dag.
Elever og lærere med et behov for å forstå hva som skjedde. Med behov for å lære mer om terroren og konsekvensene av den.

Her legger 22. juli-senteret til rette for å skape et sted hvor personlige historier settes inn i en større sammenheng.
Her finnes de personlige historiene. Her er møteplassen hvor disse lyttes til. Og her minnes vi de vi mistet.
Her kan vi lære - og bygge kunnskap som er vårt viktigste redskap for å bekjempe hat, vold og ekstremisme.

Slik skal historien om 22. juli leve videre.

I år starter det første kullet på skolen der mange tusen elever ikke var født 22. juli 2011. De må lære seg historien slik vi lærer om andre historiske hendelser.

Dette senteret bidrar til at også kommende generasjoner kan ta til seg denne kunnskapen. Det er viktig.

Gjennom riktig informasjon om hva som skjedde, diskusjon og kunnskap kan vi forebygge radikalisering og ekstremisme, og i stedet fremme verdier vi tror på:

Ytringsfrihet, åpenhet, mangfold og menneskeverd.

Her i senteret utvikles nå et nytt undervisningstilbud hvor fortellinger fra dem som opplevde 22. juli på nært hold står i sentrum. I juni passerte senteret 100.000 besøkende. Det er mange som vil lære mer.

I mai var jeg til stede da den nye undervisningen startet opp. To som opplevde 22. juli i regjeringskvartalet og på Utøya fortalte usminket og ærlig om sine opplevelser for en tredjeklasse fra videregående skole.

Vi ble alle grepet av alvoret og smerten. Men det var også inspirerende å se hvordan opplegget la til rette for dialog og refleksjon, der elevene selv engasjerte seg og deltok i samtalene.

Vi er avhengige av at ungdom tar eierskap til historien om 22. juli, og bringer den videre.

I dag skal vi høre på to mennesker som ble rammet på to ulike måter av angrepet for seks år siden.

Jens Stoltenberg var statsminister. Han representerte regjeringen og demokratiet, som var ett av målene for terrorangrepet.
Hans arbeidsplass ble bombet i stykker. Flere mennesker som var på jobb for demokratiet ble skadet eller omkom denne dagen.
I tillegg opplevde han at angrepet på Utøya var rettet mot hans ungdomsparti.

Lara Rashid var aktiv AUF-er. Hun engasjerte seg i politikken for å kjempe for det hun mener vil gjøre verden, Norge og lokalmiljøet litt bedre. 22. juli 2011 ble hun angrepet for sitt engasjement.

Deres historier forteller oss at angrepet ikke var tilfeldig.

Men begge har likevel to personlige historier om 22. juli.

Historier om å stå midt oppe i et drama som har gitt hele nasjonen et sår.
Historier om tap og sorg for mennesker de mistet.
Historier om det som kom etterpå.

Nå skal vi få høre deres historier.