En levende samisk kultur

Målet for samepolitikken er å legge forholdene til rette for en levende samisk kultur. Det er viktig at den samiske kulturen ikke blir noe vi bare møter på museum og i historiebøkene. 

Jeg har fulgt debattene i mediene om denne regjeringens og tidligere regjeringers samepolitikk og om samenes rettigheter. Jeg ser at mange innlegg og ytringer baserer seg på uriktig informasjon og feil tolkning av nasjonal rett og internasjonale konvensjoner. Da blir det vanskelig å få en god meningsutveksling.

Stortinget har gjennom de siste tiårene tatt noen grunnleggende samepolitiske valg. I Grunnloven § 110 a heter det at statlige myndigheter skal legge forholdene til rette for at samene kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Et bredt stortingsflertall har blitt enige om at samisk kultur skal ha et vern, at samene selv skal kunne arbeide for å holde kulturen i hevd, og at staten skal sørge for rammene for dette arbeidet. Det har staten blant annet gjort gjennom å opprette Sametinget.

Det er videre blitt stilt spørsmål ved om samene er urfolk, og om de omfattes av ILO-konvensjon nr. 169. Det finnes ingen eksakt internasjonal definisjon av urfolk. Typiske kjennetegn er imidlertid at de ikke er det dominerende folket i det større samfunnet de er en del av, selv om de bebodde bestemte områder først. De har også som regel en egenartet kultur basert på naturressursene, og de har en kultur som sosialt, kulturelt og/eller språklig skiller seg fra den dominerende befolkningen. Urfolk utgjør også som oftest en minoritet i landet de bor i.

Definisjonen i ILO-konvensjon nr. 169 tar utgangspunkt de som blir ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de som bodde i området da de nåværende statsgrenser ble fastlagt. Det har altså ikke betydning, ut fra folkeretten, om vedkommende folk var de første menneskene på stedet. Det rettslig relevante er hva som har skjedd gjennom den gradvise etableringen av staten Norge gjennom de siste hundreårene, og ikke hvem som levde på det territoriet for 10 000 år siden.

Det er uansett ingen tvil om at samene i Norge fyller vilkårene i definisjonen av urfolk. Dette er anerkjent av både regjering og Storting, i tillegg til flere internasjonale organer (innen FN og ILO) som overvåker statenes gjennomføring av de ulike konvensjonene om menneskerettigheter.  I dommen i Selbusaken av 21. juni 2001 uttaler Høyesterett at ILO-konvensjon nr. 169 utvilsomt gir samene status som urfolk i Norge, også i det sørsamiske området.

Også denne regjeringen har sagt at hovedlinjene i norsk samepolitikk vil videreføres. I Høyre og Fremskrittspartiets felles regjeringsplattform er det et uttalt mål at urfolk og minoriteter skal få utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Regjeringen vil derfor bevare Sametinget og konsultasjonsordningen mellom Sametinget, Stortinget og Regjering. 

Det blir gjerne sagt at kvaliteten på et samfunn kan måles ved å se på hvordan det behandler sine minoriteter. I velutviklede demokratier er det viktig å ha mekanismer som sikrer rettigheter og muligheter for alle grupper i samfunnet. Jeg ser på urfolks- og minoritetsvernet i Norge som et tegn på at vi har et samfunn der vi tar vare på og respekterer mangfoldet. Et godt demokrati er slik noe mer enn rent flertallsstyre.

Det er uttalt i debatten om samepolitikken at tiltak som skal ivareta samisk kultur, må anses som rasisme, og til og med apartheid. Ikke-diskrimineringsprinsippet og prinsippet om likebehandling er grunnleggende menneskerettighetsprinsipper som er slått fast i flere FN-konvensjoner. FNs rasediskrimineringskomité – som er det organet som har ansvaret for å tolke rasediskrimineringskonvensjonen – har gjort det helt klart at aktive tiltak for å skape reell likestilling mellom grupper både er tillatt og av og til helt nødvendig. Det gjelder også på det samepolitiske området. 

Utviklingen av norsk samerett og samepolitikk har derfor skjedd i tråd med våre folkerettslige forpliktelser. Uavhengig av de folkerettslige rammene har gjeldende samerett og samepolitikk også en solid demokratisk forankring. Konsultasjonsavtalen, som ble undertegnet av daværende kommunalminister og nåværende statsminister Erna Solberg i 2005, slår fast at samene har rett til å bli konsultert i saker som kan få direkte betydning for dem, med målsetting om å oppnå enighet. 8 års erfaring med avtalen er at bedre informasjon og god dialog gir økt kunnskap og større forståelse og aksept for hverandres perspektiver. Min vurdering er at involverende beslutningsprosesser er et mål i seg selv.

Konsultasjonsordningen innebærer imidlertid ikke at avgjørelsesmyndigheten er overlatt til Sametinget. Staten har det overordnede ansvaret for at alle interesser ivaretas på en balansert måte - også i saker hvor Sametinget konsulteres. 

Målet for samepolitikken er å legge forholdene til rette for en levende samisk kultur. Jeg møter gjerne samisk kultur i alle deler av samfunnet, og jeg møter gjerne samer i bygd og by – med ulik utdannelse og ulike yrker – som er stolte av sin samiske bakgrunn.

Vår bakgrunn er viktig for de fleste av oss, og verdiene vi tar med bidrar til å bygge et rausere og mangfoldig samfunn. Det håper jeg vi også tar med oss både i samepolitikken og byggingen av samfunnet forøvrig.