Historisk arkiv

Innlegg til NTOs årsmøte 16. juni 2014

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Solberg

Utgiver: Kulturdepartementet

Innlegg til NTOs årsmøte 16. juni 2014

 

Kjære alle sammen, kjære Norsk teater- og orkesterforening.

 

Takk for anledningen til å snakke for dere her i dag.

 

Alle har ikke like stort talent.

Men alle burde ha like store muligheter til å utvikle talentet de har.

Sa John F. Kennedy.

 

Slik er det, -uansett hvilket samfunnsfelt vi snakker om. Innen politikk, forskning, teknologi og så videre. Framtiden bor i talentene.

 

Ikke minst i kulturlivet er vi prisgitt talentenes evne til å skape, prestere og gi oss kunstneriske opplevelser av høy kvalitet.

 

Men talent er ikke nok:

Talent er billigere en bordsalt.

Det som skiller et talentfullt individ fra et suksessfullt individ, er en stor mengde hardt arbeid, mener Stephen King

 

Og det har han rett i. For det holder ikke med talent så lenge man ikke har evne til å gjennomføre ideene sine.

 

Men det stopper heller ikke der. Heller ikke talent og gjennomføringsevne er nok, sier basketballstjernen Michael Jordan.

 

Man kan vinne kamper med talent, sier Jordan.

Men mesterskap vinnes ved hjelp av intelligens og ikke minst: Samarbeid.

 

Her tror jeg nøkkelen ligger til å utløse evnene som bor i oss:

Kombinasjonen talent, tung innsats og samarbeid med folk og gode krefter rundt oss.

 

Dette tror jeg alle som sitter i dette rommet kan skrive under på.

 

For dere representerer institusjoner som er avhengige av en jevn strøm av nye talenter.

Dere trenger mennesker som kan skape den nye musikken og de geniale koreografiene.

Som kan prestere i orkestergravene, skrive de nye stykkene og fylle scenene rundt omkring med nærvær og store tolkninger.

 

Samtidig er dere arbeidsplasser for svært mange mennesker. Alle arbeider hardt og mye på sine fronter, enten de står på, foran, bak eller under scenen. Hundrevis, ja tusenvis av timer med arbeid må legges ned for at en ny teaterforestilling eller en orkesterkonsert skal bli en realitet.

 

Og ikke minst: suksessen for hver og en av dere er prisgitt at hele maskineriet fungerer knirkefritt. At alle disse ulike yrkesgruppene samarbeider og leverer for hverandre, for det kunstneriske resultatet og for publikum.

 

I over 50 år har Norsk teater og orkesterforening sørget for å gi støtte og råd til norske scenekunstinstitusjoner og orkesterselskaper i alt dette viktige arbeidet.

Like lenge har dere vært en viktig rådgiver for departement og myndigheter. Og dere har ikke minst vært en tydelig stemme i offentligheten når det kommer til scenekunst- og orkesterpolitikken.

 

NTO har bidratt sterkt til at Norge er et land med sterke teater- og orkesterinstitusjoner.

 

Det er jeg glad for. Jeg er takknemlig for å ha dere med på laget. Og det vet jeg at embetsverket i departementet også er.

 

Så når vi er samlet her i dag, vil jeg bruke anledningen til å snakke om et par ting som opptar oss alle.

 

Som hvorfor vi driver med kulturpolitikk?

Hvorfor skal vi arbeide så hardt for hele tiden å skape nye uttrykk og enda høyere kvalitet?

 

I regjeringens plattform er svaret på dette at ”Norge skal ha et kunst- og kulturliv i internasjonal toppklasse”.

Det er et viktig mål. Vi skal ha et kulturliv som begeistrer og engasjerer også ut over landegrensene våre.

 

Men når det kommer til stykket, er plattformer ikke det viktigste.

For hovedpoenget er at vi ikke klarer oss uten kultur. Vi kan ikke leve uten, verken som individer eller som samfunn. Kulturen hjelper oss å se på oss selv fra uvante vinkler. Den bidrar til nye perspektiver i samfunnsdebatten og den bidrar til utviklingen av selvstendige mennesker.

For kunsten og kulturen utfordrer oss i nuet og binder generasjonene sammen. Den fyller våre liv med innhold og refleksjon. Ja, jeg vil gå så langt som å si at kunsten bidrar til en bedre verden.

 

Derfor skal vi ha et levende kulturliv i kommuner over hele landet.

Derfor skal alle barn og unge ha spillerom for kreativitet.

Derfor skal vi kunne tilby det beste til publikum, både hjemme og ute.

 

Talentutvikling er viktig for å oppnå dette.

 

Da Tine Thing Helseth var baby, var hun med moren sin på korpsøvelser. Hun lå i barnevogna og sov mens korpset øvde. Og det tok ikke lang tid før hun selv holdt en trompet i hendene.

Vi har blitt godt kjent med Helseths historie og talent. Hun er den yngste solotrompetisten i Norge som lever av å holde konserter og utgi album.

Og utviklingen hennes er et godt eksempel på hvor viktig det er at talenter blir sett og møter utfordringer underveis i karrieren.

Allerede i tenårene måtte Tine slutte i korpset. For da begynte hun å vinne konkurranser. Og hun fikk et Drømmestipend, som er et flott samarbeidsprosjekt mellom Norsk kulturskoleråd og Norsk Tipping. Det er en verdifull inspirasjon og et viktig bidrag til å oppfylle drømmer hos mange unge utøvere.

 

Da Tine studerte ved Barratt Due, kom hun over en konkurranse som het Virtuos.

Og som hun sier selv;

”Plutselig kom jeg til semifinalen, plutselig vant jeg, plutselig ble jeg sendt til Wien for å representere Norge i Eurovision Young Musician og plutselig tok jeg 2. plassen der”.

I Wien fikk hun spille for mange tusen mennesker og mange millioner TV-seere. Og da var veien videre til en profesjonell musikerkarriere kort.

 

Så kommer gjennombrudd, soloturneer, plateutgivelser, spellemannspris og egen festival som perler på en snor.

 

Poenget er at talent er avgjørende. Men det er ikke nok. Talentet må også ha rom for å utfolde seg. De må ha arenaer for å prøve seg og komme til syne. Enten det er i musikkskolealder eller seinere.

 

Tine hadde sannsynligvis spilt trompet også i dag, selv om det ikke var for stipendene, utdanningsmulighetene og alle de gode kreftene. Men det er ikke sikkert hun hadde vært like kjent for oss vanlig publikummere.

 

Og det er her deres og mitt ansvar kommer inn i bildet. Dere har et ansvar for å gi talentene plass. For å samarbeide med arenaene hvor de kan finnes og for å gi dem en sjanse.

 

Og regjeringen skal også bidra i dette arbeidet. Vi er opptatt av å legge til rette for talentutvikling, fra tidlig alder og i alle faser av et utdanningsløp, og i overgangen mellom utdanning og kunstnerisk virke.

I dag får mange mulighet til å utvikle de kunstneriske talentene sine gjennom kulturskolene. Spesielt talentfulle ungdommer får tilbud om individuell undervisning gjennom blant annet talentutviklingsprogrammet Unge musikere, som Kunnskapsdepartementet fordeler midler til.

 

Jeg ønsker at også Kulturdepartementet skal ha en ordning for at våre absolutt fremste kunstneriske talenter får mulighet til å utvikle og etablere seg på en internasjonal arena.

Dette ønsker jeg å sette av midler til.

En slik ordning bør være et offentlig-privat samarbeid. I andre land gis private støtte for å fremme store kunstnerskap. Også i Norge har vi privatpersoner som for eksempel gir stipender til unge talenter innen andre områder. En ordning som dette må skreddersys for de ulike kunstneriske disiplinene ut fra hver kunstnergruppes spesifikke behov. Dette er noe vi vil jobbe videre med, og jeg tar gjerne imot deres synspunkter på en slik ordning.

 

Talentutviklingen skjer også på det frie feltet. Under festivalene får nyutdannede artister og grupper utviklet seg sammen med etablerte profesjonelle hjemme og ute.

 

Men også på lavere nivåer og blant yngre utøvere foregår det mye viktig talentarbeid.

 

På teaterfeltet er Den unge scenen et strålende eksempel på hvordan talentarbeid kan gjøres. Prosjektet ble opprettet i 2004 for å heve nivået på norsk ungdomsteater. Unge teaterspirer blir invitert til å skrive og framføre egne tekster. Og de samarbeider med teatre og festivaler over hele landet: Det norske teatret, Figurteatret i Nordland, Trøndelag teater, Hålogaland teater, Den nationale scene og mange, mange flere.

 

Ikke minst er Ruseløkka skole og ballettskolen ved Den norske opera og ballett er gode foregangsfigurer med sin nasjonale ballettutdanning for ungdom.

Dansetalenter over hele landet kan søke seg dit. De som kommer inn får gode muligheter til å utvilke seg. Og skolen har vist seg å være svært verdifull for rekruttering til videre ballettutdanning på høyt nivå. Noen av elevene blir til og med engasjert av utenlandske ensembler med en gang de er ferdige.

 

Talentutviklingen er avgjørende for kvaliteten i kulturlivet vårt. Og det handler altså om mye viktig arbeid i alle ledd.

 

Målet er å skape størst mulig rom for talentenes utvikling.

 

For å få det til, må det eksistere et godt samarbeid mellom profesjonelle institusjoner som dere, kulturskoler og lokalt, frivillig kulturliv og ikke minst oss politikere.

 

En annen ting som bidrar til å høyne kvaliteten i kulturlivet vårt, er maktspredning.

 

Det er avgjørende at talentene jeg snakker om, kommer fra ulike miljøer, både sosialt og ikke minst geografisk. Jo mer vi sprer mulighetene og jo mindre sentralisert makten i kulturlivet er, jo flere ulike uttrykk får vi fram.

 

Det betyr at vi må arbeide for å opprettholde og utvikle det levende kulturlivet vi har i rundt omkring i kommunene i dag.

 

Vi har et helt unikt frivillig engasjement i Norge. Uten dette engasjementet, ville mange av dere ikke ha en institusjon å styre i dag. For det er i det lokale, frivillige kulturlivet at grunnlaget legges for de aller fleste utøvere. Her får de ta i instrumentet sitt for første gang. Her får de tre inn i roller sammen med andre barn. Her får de undersøke hva de kan.

 

Det lokale kulturlivet er medspillere også på flere andre måter. Bare tenk på alle amatørene som spiller sammen med profesjonelle foran, på og bak scene. Og for ikke å nevne alt fra venneforeninger og festivaler og innsatsvillige foreldre.

 

Sterke regionale kraftsenter er viktig skal vi videreutvikle kvaliteten i det norske kulturlivet.

Men det er noe annet som også er avgjørende. Og det er pengene.

 

Innledningsvis sa jeg at talent, tung innsats og samarbeid er de viktigste elementene i et sterkt kulturliv. Men det er bare halve sannheten.

For det hjelper ikke hvis talentet ikke har noen trompet å blåse i.

Det hjelper ikke hvor sterk innsatsen er, hvis man ikke har et øvingsrom å være i.

Og det hjelper ikke hvor mye man samarbeider dersom man ikke har råd til en scene å spille på eller en trailer til å dra rundt på turné.

 

Det koster penger å skape kultur.

Derfor er statens bidrag til kulturlivet svært viktig. Vi skal yte en stødig og stor nok grunnfinansiering. Og vi skal satse der det er nødvendig.  Men det offentlige skal ikke ha ansvaret for å finansiere kulturlivet alene.

 

Da er det jo godt at det ikke er forskjellige farger på norske kronestykker. Synet på privat kapital er et tydelig ideologisk skille mellom de rødgrønne og den ikke-sosialistiske siden. Vi mener privat kapital er bra. Den skal ikke erstatte offentlig støtte, men supplere den.

 

Tilgang på flere finansieringskilder vil gjøre kulturlivet sterkere og mer uavhengig.

Private midler bidrar til maktspredning ved at flere ideer får sjansen til å bli virkelighet og til at flere stemmer blir hørt.

 

Dette vil også bidra til å utvikle talent, til å løfte kulturinstitusjonene til et høyere nivå og til å øke kvaliteten gjennom gode samarbeid mellom det offentlige og det private.

 

NTOs egne tall illustrerer tydelig hvordan Kulturløftet økte offentlige tilskudd til kulturformål uten fokus på private bidrag.

Høyre støttet økningene i Kulturløftet. Men vi mener samtidig at private penger vil styrke kulturlivet, ikke svekke det. Denne mentalitetsendringer ønsker regjeringen å bidra til. Vi er derfor i full gang med å øke oppmerksomheten rundt privat kapital i kunst- og kulturliv.

 

Jeg har allerede arrangert en kulturnæringskonferanse i Tromsø sammen med næringsministeren, og den var full av entusiastiske kunstnere og kulturutøvere. Det viser to ting: for det første at deler av kulturlivet allerede er gode på å skape et livsgrunnlag av det de skaper. Og for det andre at det er stor interesse for å lære mer om dette.

 

Så er det klart at jeg ikke kan stå her og snakke til dere om økonomi uten å komme inn på pensjon. Mange av dere er bekymret over sterkt stigende pensjonskostnader. Det er også jeg.

 

De økende pensjonskostnadene skyldes makroøkonomiske forhold som dere selv ikke har kontroll over. Dette er blant annet høy reallønnsvekst i Norge, lavt rentenivå som innebærer lav avkastning på de avsatte pensjonsfondene og en vesentlig oppjustering av levealdersforventningen.

 

På grunn av dette har institusjonene i NTO et samlet estimatavvik på over 900 millioner kroner ved utgangen av 2013. Dette er et dramatisk høyt tall.

 

Derfor hviler det et stort ansvar både på arbeidstakere og arbeidsgivere for å forhandle fram

pensjonsløsninger som er bærekraftige på sikt.

Et utvalg skal nå utrede alternative pensjonsløsninger for arbeidstakerne og arbeidsgiverne i NTO-systemet. Jeg ser fram til å høre anbefalingene deres. Men det vi ikke kommer unna, er at omleggingen av pensjonsordningen vil by på overgangsutfordringer.

Dessuten er det også nødvendig å se nærmere på de lovfestede særaldergrensene for de kunstneriske ansatte i Den Norske Opera & Ballett.

 

Og jeg kan love dere at departementet følger nøye med på den videre utviklingen på pensjonsfeltet.

 

Helt til slutt vil jeg nevne den nylige evalueringen av tre nye scenekunstinstitusjoner. Dette er en evalueringsordning som ble utarbeidet i fjor og som er videreført i år med evaluering av Det Norske Teatret, Nordland Teater og Trøndelag Teater. I tillegg er opplegget videreutviklet og tilpasset evaluering av orkesterselskapene. Og i år er Trondheim symfoniorkester, Bergen filharmoniske orkester og Det norske blåseensemble blitt evaluert.

Erfaringene med opplegget så langt har vært positive. I Departementet har vi fått økt innsikt i, og forståelse for, driften av teater- og orkesterselskapene. Og dere i teatrene og orkestrene sier også at evalueringen har vært en positiv og lærerik prosess. Derfor vil departementet videreføre arbeidet med periodeiske evalueringer av orkester- og teaterselskapene.

For kunnskap er også et avgjørende element i arbeidet for et sterkt og fritt kulturliv av høy kvalitet. Vi må ha en kunnskapsbasert tilnærming til kulturpolitikken hvis vi virkelig vil noe med den. Slike runder som vi nå har, med evalueringer utvikler oss videre, og hjelper institusjonen å se seg selv utenfra, slik at de lettere kan se hvordan små justeringer kan gi store resultater. Jeg er glad for at alle institusjonene har tatt så godt i mot evalueringen og åpnet opp for en konstruktiv runde. Jeg er også glad for at hovedbildet er positivt, selv om de fleste institusjonene, som med de fleste av oss, har forbedringspotensiale.

Kunnskap og erfaring er noe vi skaffer oss over tid. Derfor skal vi som arbeider i kulturen alltid huske på at alle store utøvere en gang har vært amatører. Konstruktive tilbakemeldinger vil løfte oss videre i utviklingen. Det gleder meg at vi har kommet godt i gang, og allerede ser fruktene av forrige års runde.

 

Nå gjenstår det bare for meg å ønske dere til lykke med årsmøtet og takk for oppmerksomheten.