Radikalisering, tilhørighet og dialog

Denne kronikken av kulturminister Thorhild Widvey, stod på trykk i Vårt Land 27. nov 2014

For kort tid siden lyttet jeg til forestillingen ”Under nordlige stjerner” med Mari Boines musikk og Brita Pollans fortellinger om undertrykkelsen av samene og deres kultur.

Det var en sterk og tankevekkende opplevelse for meg, og den  fant også gjenklang i Mansoor Waizys erfaringer i Norge i dag. Han kom fra Afghanistan til Norge via Tyskland og er nå leder av Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Tromsø.

Både forestillingen og Waizy fortalte om erfaringer av skam og frustrasjon i møte med et majoritetssamfunn som nedvurderer, fortegner og undertrykker ens tro og religion, uten å egentlig kjenne den. 

To dager senere var jeg i Sarpsborg i møte med muslimske og kristne ledere som ønsker å arbeide sammen for å skape et bedre samfunn på tvers av religiøse skillelinjer, blant annet for å forhindre radikalisering og voldelig ekstremisme. Som risikofaktor for radikalisering trakk de fram problemer knyttet til ungdoms opplevelse av å være utenfor.

Ungdom som på ulike måter faller utenfor, i form av for eksempel arbeidsledighet eller manglende skolegang, har større fare for å bli dratt inn i voldelige og ekstreme miljøer fordi disse miljøene ofte gir dem en følelse av tilhørighet  og mening i tilværelsen.
Dette gjelder for øvrig all ungdom, uansett bakgrunn.  
Flerkulturell ungdom kan være ekstra utsatt. De opplever å bli møtt med skepsis og får ikke lov til å være ’norske’ selv om både de og foreldrene kan være oppvokst her.

Deres opplevelser er en utfordring til oss som samfunn:
Vår felles fremtid avhenger av at vi anerkjenner at mennesker som kommer hit, beriker fellesskapet.

Regjeringen vil gjennom sin handlingsplan styrke det forebyggende arbeidet mot radikalisering og voldelig ekstremisme. Jeg er særlig opptatt av at vi skal støtte opp under tiltak i regi tros- og livssynssamfunnene.
I dette arbeidet er vi også avhengig av at det skapes lokale initiativer som har mulighet til å nå ut, slik som det nå gjøres i Østfold.

Tros- og livssynsdialog er viktig fordi den fremmer gjensidig forståelse og respekt for felles verdier og for ulikheter i samfunnet.
Derfor gir Kulturdepartementet tilskudd til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Departementet gir også tilskudd til det dialogarbeidet som skjer i regi av Islamsk Råd Norge (IRN) og Norges Kristne Råd (NKR). Dette er viktige strukturer for det kontinuerlige dialogarbeidet.  

Departementet utlyste tidligere i høst 1,5 millioner kroner til dialogarbeid og andre tiltak på tros- og livssynsområdet som er spesielt egnet til å forebygge radikalisering og fremme gjensidig forståelse.
Tiltakene skulle spesielt rette seg mot unge (15–30 år) og vanlige medlemmer i tros- eller livssynssamfunn.
Det var ved søknadsfristens utløp kommet inn over 70 søknader.
Det tolker jeg som et tegn på at det er et behov for slike tiltak, og at det er mange som er engasjert og vil være med på å skape et samfunn der dialog kan bidra til å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Dialog og demokrati

I Norge har vi sett viktige resultater av religionsdialog. Den har bidratt til å dempe konfliktnivået og gitt viktige fellesuttalelser om retten til å konvertere, om vold i nære relasjoner og om religiøs ekstremisme.

Fellesuttalelsene er et resultat av at man har hatt oppmerksomhet på det som forener, og ikke det som skiller. Samtidig er vi som samfunn avhengig av at vi kan være et fellesskap også når vi ikke er enige.
Det er jo dette som er demokratiet: et uenighetsfelleskap der ulike posisjoner får brytes mot hverandre og noen ganger bidrar til ny innsikt og forståelse.

Derfor er det viktig at religionsdialogen også gir rom for uenighet og vanskelige diskusjoner. Et samfunn basert på menneskerettighetene gir ikke automatisk harmoniske tilstander.

Din frihet og dine rettigheter kan kollidere med min frihet og mine rettigheter. Derfor må vi lære oss å leve SAMMEN, med våre ulike synspunkt og oppfatninger. Men det krever at vi som samfunn møter hverandre med respekt og åpenhet for forskjellighet. 

Dette gjelder ikke bare mellom tros- og livssynssamfunn, men også innenfor tros- og livssynsamfunn. Mange uenighetslinjer går ikke nødvendigvis mellom tros- og livssynssamfunn, men tvers igjennom. Derfor er det viktig at vi også støtter den dialogen som skjer internt, og som bidrar til demokratiske strukturer i de ulike tros- og livssynssamfunnene.

Et livssynsåpent samfunn

Regjeringen vil verne om det livssynsåpne samfunn, der tro og livssyn har sin naturlige plass på ulike samfunnsarenaer.

Da jeg var i Tromsø, åpnet jeg også utstillingen Homo Religiosus på Perspektivet Museum. Utstillingen viser mennesker som på ulike vis praktiserer sin tro og former Tromsø med sine hellige rom, ritualer og sammenkomster, og den er et flott eksempel på det livssynsåpne samfunnet.

Jeg vil oppfordre til flere slike spennende initativer rundt om i landet som kan legge til rette for dialog.

Alle kan bidra

Skal det norske samfunnet være en fellesarena for alle, uansett tro og livssyn, er det viktig at vi alle bidrar og deltar – på jobb, på skolen, på idrettsbanen, i ulike frivillighetstiltak, i nærmiljøet osv.

Bli kjent med hverandre, og la fordommene bli utfordret!

Et interessant poeng er at forskning viser at dialog fungerer best når den koples sammen med praktisk handling. Det betyr at dugnaden i borettslaget eller i idrettslaget kan bli viktige steder for dialog.

Som samfunn står vi overfor et viktig fellesprosjekt:
Skal vi forhindre radikalisering og ekstremisme, må vi alle ta ansvar for å bygge et samfunn der alle føler at de hører til, uansett kultur, religion eller livssyn:
Muslimer, hinduer, bahaier, humanetikere, kristne og jøder – det er ”oss.”

Det norske samfunnet er summen av oss alle, verken mer eller mindre.