Innledning på fagseminar om religion, dialog og ytringsfrihet

Kjære forsamling

Det er flott at vi er så mange her i dag: Religion, dialog og ytringsfrihet er utrolig viktige temaer, som opptar meg.

Vi har feiret grunnlovens 200-årsjubileum i år. Grunnloven av 1814 var helt avgjørende for å etablere Norge som en stat/nasjon. På noen punkt var grunnloven mangelfull. Den la begrensninger på menneskers liv som vi i dag ikke har grunn til å være stolte av. Jeg tenker særlig på det vi er her i dag for å snakke om: religionsfrihet. 

I dag er religionsfrihet skrevet tydelig inn i Grunnloven § 16. Tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende verdi i samfunnet. Det er en forutsetning for et fritt samfunn. Vi skal hegne om retten til å tro og til å gi uttrykk for denne troen. Derfor går ytringsfrihet og religionsfrihet hånd i hånd. Men et samfunn som er tuftet på disse grunnleggende verdiene, er også et krevende samfunn å leve i.

Vår evne til å ivareta religionsfrihet og ytringsfrihet settes på prøve når religion blir kilde til konflikt – eller når religion og ytringsfrihet blir misbrukt til å krenke eller spre hat.

Religion berører ofte sterke følelser, og religion har et enormt potensial. Det kan være til det  vonde eller gode, for krig eller fred, til forsoning eller krenkelse, til forandring eller  konservering, til å binde eller frigjøre.

Når vi tar religionsfrihet og ytringsfrihet på alvor, oppdager vi at rettigheter og grunnleggende friheter kan kollidere.

Din frihet og dine rettigheter kan kollidere med min frihet og mine rettigheter. Det krever at vi som samfunn møter hverandre med respekt og åpenhet for forskjellighet. Det krever øvelse i dialog og respekt, og øvelse i uenighet og konflikt.

Dialog mellom tros- og livssynssamfunn fremmer gjensidig forståelse og respekt for felles verdier og for ulikheter i samfunnet.

Dialog er også en øvelse i tillit.

Tillit forutsetter anerkjennelse av hverandres menneskelighet.
Den jeg samtaler med, er et menneske med like mye krav på anerkjennelse av sine behov og rettigheter som jeg har.

Det gjelder også når vi er totalt uenige.

Derfor krever dialog tid, tid til å bli kjent og tid til å etablere tillit. Dialog krever at vi forplikter oss til å gå et stykke vei sammen. Derfor gir Kulturdepartementet tilskudd til Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL). Departementet gir også tilskudd til det dialogarbeidet som skjer i regi av Islamsk Råd Norge (IRN) og Norges Kristne Råd (NKR). Dette er viktige strukturer for det kontinuerlige dialogarbeidet.  

Men religionsdialog skjer ikke bare i organiserte former. Minst like viktig er den dialogen vi alle øves i på jobb, skole, i nærmiljøet osv.

Vi må alle øve oss i å snakke sammen på tvers av religion og livssyn.

Samtidig er ikke dialog bare å snakke sammen.

Dialog kan også være samhandling.
Forskning  viser at dialog fungerer best når den koples sammen med praktisk handling.

Da kan vi løse felles utfordringer som er viktige på tvers av livssynsskiller. Samhandling blir da et uttrykk for ’overlappende konsensus’: Vi kan samhandle mot felles mål, selv om våre utgangspunkt og begrunnelser ikke er sammenfallende.

Trygghet og kunnskap om eget ståsted og tradisjon en viktig forutsetning for dialog. Slik er det også for oss som samfunn og som fellesskap. Det er viktig at vi kjenner oss selv og vår historie, og de tradisjoner som preger oss.

I et demokratisk samfunn er det samtidig viktig at vi våger å sette et kritisk søkelys på våre egne tradisjoner og kulturarv.

Senere i dag vil Mari Boine og Brita Pollan gi oss innblikk i en del av vår historie som vi ikke må glemme, den urett som den samiske befolkningen ble utsatt for fra staten og fra kirken. Jeg er glad for at den nye biskopen her i Nord-Hålogaland kan samisk og kjenner den samiske kultur og tradisjon godt. Det vil være en stor og verdifull ressurs i arbeidet som biskop her.

Regjeringen vil verne om det livssynsåpne samfunnet.

Samtidig ønsker vi å ta vare på den felles kulturarven der kristen tro og tankegods har stått sentralt.

Verdigrunnlaget i grunnloven § 2 står fast.

Regjeringen arbeider for et tydelig skille mellom stat og kirke.
Den norske kirke skal ikke lenger være statskirke, men en folkekirke.

Vi har forventninger til at den skal være tilstede over hele landet, i møte med mennesker i glede og i sorg.

Regjeringen ønsker å legge til rette for at Den norske kirke kan være en åpen folkekirke uten å komme i konflikt med prinsipper om likebehandling og ikke-diskriminering.

Vi opplever et stadig økende mangfold i samfunnet.
Vi har behov for en helhetlig tros- og livssynspolitikk som legger til rette både for majoritet og minoritet.
I regjeringserklæringen har vi understreket behovet for en helhetlig lov for tros- og livssynssamfunn. Et arbeid fram mot en slik lov er under forberedelse i departementet. 

Jeg har store forventninger til det som skal skje her i dag, og jeg vil ta med meg erfaringene herfra inn i mitt arbeid som statsråd for tros- og livssynsspørsmål.

Jeg vil rette en stor takk til arrangørene av dette seminaret. Jeg gleder meg til å lytte og ønsker lykke til med dagen.

Takk!