Tale ved TIFFs åpningskonferanse 2014

(Skriftlig versjon. Kan avvike fra talen som ble holdt.)

Kjære alle sammen,

Det er en glede å være her på åpningskonferansen til Tromsø Internasjonale filmfestival. Dette er årets første møteplass for alle som er interessert i norsk film, og det passer godt at bransjen åpner året med å samles på det jeg har hørt skal være landets hyggeligste filmfestival. Jeg har hørt så mye skryt av festivalen og byen og det dere får til denne januaruka.

TIFF satser på et sterkt faglig innhold og det må jeg si er et konsept jeg er svak for.
Det er viktig å ha slike arenaer for å kunne evaluere fortida, ta tempen på nåtida og diskutere framtida.

2013 ble et godt år for norsk filmbransjen. Det startet med blant annet en BAFTA-nominasjon til Hodejegerne, en Golden Globe-nominasjon, og en Oscar-nominasjon til Kon-Tiki.

Norsk filmbransje er i dag profesjonalisert tvers igjennom. Og den er mer internasjonalisert enn noen gang før. Mange av filmene forteller historier eller har en produksjonsgang som tar oss med utover våre egne landegrenser på ulike måter.

Norsk film trekker dessuten et stort publikum til kinosalene. For eksempel bidro Solan og Ludvig like før jul til at det samlede kinobesøket på norske filmer ble høyere enn året før. Norsk filmbransje klarer dermed for sjette år på rad klarer å mobilisere over 2 millioner nordmenn til å se norske filmer på kino.

Og nå går vi altså inn i nok et spennende norsk filmår. I forrige uke ble vårens premiere presentert hos Norsk filminstitutt. Og det er mange gode filmer å glede seg til.

Også i år spør dere: hvordan blir framtida til norsk film?
Hvem ligger denne framtida i hendende på?
Eller rettere sagt: hvem ligger den i hodene på?

Dette sier jeg ikke for å fraskrive meg ansvar. En solid offentlig finansiering av film og tv-drama er viktig for å opprettholde kontinuitet og kvalitet.

Men det er ikke staten som skal skape historiene.
Det er ikke staten som skal produsere dramatikk.
Det er ikke staten som skal få magiske ting til å skje.

Det er det dere som lager film som skal.
Historiene sitter i hodene deres. I hendende deres og i stemmene deres.

Framtiden til norsk film avhenger av dere. Og av viljen deres til å fortelle oss de gode historiene.
Til syvende og sist er det altså dere som bestemmer.
Og det er uavhengig av hvor pengene kommer fra.

Når dette er sagt:
Det er en selvsagt sammenheng mellom økonomi og kvalitet. For eksempel kan det være risikabelt for et lite produksjonsselskap å satse mye penger på en smal film som ikke kommer til å selge billetter i samme tempo som Flåklypa.

Men risikoen bør de likevel ta. For det er ikke alle filmer som skal - eller kan - ha like stor omsetning.

Kulturdepartementet og filminstituttet spiller en meget viktig rolle i finansieringen av norsk film.
Men vi spiller ikke de eneste rollene.
Det er flere måter å finansiere film på.
Og jo flere kilder til penger, jo mer fleksibel mener jeg bransjen kan bli.

Som Hisham Zamans nye film ”Brev til kongen”, og mange flere av vårens norske premierefilmer, som  i utgangspunktet er spilt inn med finansiering utenfor systemet.

Som ”Jul i Flåklypa”, hvor Felleskjøpet passende nok er tungt inne med sponsormidler.

Siden 2006 har andelen private investeringer – og dermed også egenkapitalen – i norske filmprosjekter steget jevnt og stabilisert seg på godt over 50 prosent.

Jeg mener det er potensial til mer privat finansiering av norsk film.

Denne regjeringen har høye ambisjoner for norsk film.
Norsk film har hatt en fantastisk utvikling som vi vil bidra til å videreføre.
Derfor ønsker vi å legge til rette for norsk og internasjonal filmproduksjon i Norge.

Selv med noe mindre bevilgninger for 2014 er det fortsatt en tung statlig satsing på norsk film og tv. Vi bruker trekvart milliard på dette i 2014. Den samlede finansieringen er med andre ord omfattende.

Vi kommer ikke unna kvalitet når vi snakker om film. Den gode filmen er kvalitativt god i alle ledd og økt satsing på kvalitet vil være en viktig prioritet framover. Jeg er derfor veldig glad for at nettopp kvalitetsbegrepet skal diskuteres under konferansen i dag.

Jeg vil redusere detaljstyringen av norsk filmsektor.
Det betyr færre statlige pålegg.
Det betyr større frihet for bransjen selv.
Og det betyr at definisjonen av kvalitet og diskusjonen om den må komme fra bransjen selv.

Men kulturdepartementet har andre og viktige roller i utviklingen av norsk filmbransje.
Som de fleste her sikkert har hørt, arbeider Kulturdepartementet nå med en ny filmmelding.
Den norske filmbransjen ble sist kartlagt i 2005. Siden den gang har det vært en betydelig utvikling på feltet. Den digitale utviklingen har ført til store endringer i produksjon, distribusjon og salg av audiovisuelt innhold. Dette har konsekvenser for finansieringen.

Det er også behov for å vurdere de statlige virkemidlene vi har i dag og hvilken effekt de har.

Vi trenger et solid grunnlag for meldingsarbeidet og uformingen av ny filmpolitikk.
Derfor vil vi få utført en større, ekstern utredning av filmbransjen – et oppdrag vi kunngjorde for halvannen uke siden. Her skal det legges særlig vekt på utviklingstrekk, økonomi og pengestrømmer.

Med denne utredningen ønsker vi å oppnå bedre kunnskap om bransjen og de økonomiske rammebetingelsene dere står overfor. Og vi ønsker å få vite så mye som mulig om hvordan den statlige støtten virker i dag. For målet vårt er å utforme en filmpolitikk som sikrer en effektiv bruk av de offentlige midlene og sørge for en bredde og kvalitet i publikums tilbud.

Produsentforeningen er også i ferd med å fåutført en utredning av økonomien i bransjen. Jeg får dessverre ikke hørt på Jostein Ryssevik fra Ideas 2 Evidence senere i dag, men jeg etterlater min statssekretær i pant, som vil bringe innspillene videre til meg. Her vil det garantert være mye nyttig datamateriale som også vil være nyttig for departementets utredning.

Så vil jeg bare nevne at jeg vet at en insentivordning for utenlandske filmproduksjoner lenge har vært ønsket både fra filmbransjen og næringslivet.
Regjeringen har i sin regjeringsplattform sagt at vi ønsker å legge til rette for at det kommer flere utenlandske produksjoner til Norge. Derfor har vi nå satt i gang arbeidet med en ekstern utredning av insentivordninger på filmområdet i andre land. Utredningen vil gi oss en beskrivelse, analyse og vurdering av virkningene av insentivordningene i de landene det er relevant for oss å sammenligne oss med.

Debatt, dialog og å lytte til bransjens kunnskap, er veldig viktig for oss i den prosessen vi nå er i gang med. Vi setter stor pris på innspillene vi har fått så langt og jeg vil gjerne ha flere.

Og derfor vil jeg invitere til et åpent debattmøte senere i vinter, der filmbransjen kan få komme med sine innspill. Jeg håper å se så mange som mulig av dere der.
For solid kunnskap er en forutsetning for å lage god og framtidsrettet politikk.

Dere har kanskje fått med dere at jeg ikke er den type minister som er redd for debatter. Jeg tror ikke på å sitte med lukket kontordør, for så å stikke hodet ut og fortelle hva som er blitt bestemt. Jeg vil ha levende diskusjoner. Det tåler et robust kulturliv og det tåler jeg. Ikke minst fordi jeg tror vi blir bedre av det, alle sammen. Dessverre er det ikke kjent hvem som sa at ”Det er bedre å debattere en viktig sak uten å fatte vedtak, enn å vedta den uten debatt”.  Men det er altså mitt motto som kulturminister og jeg håper dagen i dag bidrar til en levende debatt om fremtiden til norsk film.

Lykke til med konferansen og nøl ikke med å ta tak i meg dersom dere ønsker å komme med ideer og innspill.

Takk for oppmerksomheten.