Kronikk: Dialog om ulikhet bygger fellesskap

Det unge kristne styremedlemmet i UngDialog småpratet på stien med ungdomskoordinatoren i Islamsk Råd og initiativtakeren i JustUnity, som jobber for å hindre radikalisering av unge muslimer. Småprat som kan gi oss økt forståelse for hvordan religion kan bli en del av løsningen i stedet for å være en del av problemet. Den katolske pateren og styrelederen for Islamsk Råd satt side om side med domprosten i Oslo og den tidligere forstanderen i Det Mosaiske Trossamfunn i lavvoen på vidda og varmet seg på suppe og kaffe. Disse erfaringene fyller meg med håp og optimisme for hva vi kan få til sammen. Jo bedre jeg lærer om og forstår andres tro, jo bedre forstår jeg at min nabo har en annen religion, og hva den innebærer for henne.

Personlig finner jeg det lettere å snakke om vanskelige temaer ute i naturen, slik var det også denne gangen. En uformell setting gjør det lettere å ta opp vanskelige tema, å stille spørsmål, være åpen og lytte til hverandre. Nærheten og samværet vi fikk av å gå sammen i flere dager, bygget kjennskap bygget kunnskap, og fjernet usikkerhet og misforståelser. Med meg fra vandringen fikk jeg også gode innspill til videre politikkutforming. Flere av de andre deltakerne kjente heller ikke hverandre fra før, men knyttet nye kontakter de kan bygge videre på i sitt arbeid. Slik kan denne pilegrimsvandringen få ringvirkninger langt ut over mitt arbeid.

Mottoet for vår felles reise var hentet fra den sveitsiske professoren i islamstudier, Tariq Ramadan, som har sagt: Spør meg ikke hvor jeg kommer fra, men hvor vi skal gå sammen. Som tros- og livssynsminister har jeg ansvar for å arbeide for kunnskap og forståelse på tvers av religionene. Det norske samfunnet omtales gjerne som et enhetssamfunn. Flere og flere uttaler seg nå som om det skulle være et tilbakelagt stadium, det tror jeg heldigvis ikke det er. Men vår enhet må utvide seg til en enhet i et mangfold, der limet er kunnskap, kjennskap og dialog på tvers av kultur og religion. Vi må lære om forskjeller og vi må akseptere dem. For å finne det som binder oss sammen og gjør det norske samfunnet til et fellesprosjekt må vi snakke sammen. Vi er alle norske selv om vi tilhører ulike religiøse tradisjoner. Vi må ikke gjøre religion til noe som skiller oss, men til noe som lar oss identifisere felles verdier og mål for vårt norske samfunn. 

Vi må også lære oss å håndtere religion både som tema i og som del av den offentlige samtalen. Har du en religiøs tro møter du gjerne fordommer bygget på at fravær av tro er objektivt og "normalt", mens religiøs tro er "unormalt" og subjektivt. Her mener jeg media har en viktig rolle. Det er vesentlig at mennesker med ulik tro kan være likeverdige bidragsytere i samfunnsdebatten. Religiøs tro og tilhørighet må ikke diskvalifisere noen fra å være meningsberettiget i våre felles samtaler om viktige politiske eller samfunnsmessige spørsmål. Tro og livssyn kan tvert i mot utgjøre en viktig ressurs.

God religionsdialog krever at du er trygg på din egen tro. På vår pilegrimsvandring fremhevet allikevel flere hvordan samtaler på tvers av religion kan styrke den interne dialogen i egen kirke.

Møter vi mennesker fra andre religiøse tradisjoner forventer vi ikke nødvendigvis å bli enige. Men møter vi noen som i utgangspunktet tilhører samme livssyn som oss selv forventer vi ofte enighet, og det kan være vanskeligere og mer sårbart å være uenig. Religionsdialogen øver opp toleransen for å være uenige, og hjelper oss i å se vår egen tro utenifra og andres tro innenfra. Det har vi alle godt av. Dialogen er også konstruktiv når den trener oss i å kritisere og tåle kritikk av vår egen tro – som vi alle møter innimellom. Det er et grunnleggende fundament i vårt demokratiske samfunn at vi kan granske hverandre og kritisere hverandre.

Pilegrimsvandringer har til alle tider vært motivert av ulike behov: Å besøke et hellig sted for å be om helbredelse, behovet for botsgang for synder, og et mer søkende og grunnleggende eksistensielt behov for å finne mening i tilværelsen og i naturen rundt oss. Også vår lille pilegrimsvandring hadde undertoner av alle disse tre behovene: Vi trenger å gå et stykke vei sammen, ikke bare for å forebygge konflikter, men for å bøte på den urett som mennesker av ikke-luthersk tro har opplevd i møte med det norske samfunnet. Derfor må vi også jobbe for å gjenopprette tillit og helbrede relasjoner som er skadet.

Samtidig må vi se fremover og aktivt jobbe for et samfunn der tro og livssyn ikke skiller, men samler oss. Samler oss i et felles engasjement for det norske samfunnet vi lever i. Der kan vi alle bidra – og jeg vet av erfaring at det ikke er mye som skal til for å åpne samtalen. De fleste deltar allerede på arenaer hvor vi møter mennesker med ulik tro: idrettslaget, skolens foreldregruppe, syklubben, boligsameiet, kommunestyret, eller i frivillig arbeid av ulikt slag. Bruk disse arenaene for å bli kjent med dine medborgere – vi er alle medvandrere og må sammen ta ansvar for våre fellesskap og for fremtiden!