Norsk Idrettsforbunds konferanse om toppidrett og utdanning

Om ett år – her på Lillehammer – møtes 1600 toppidrettsutøvere.

De kommer fra over 70 nasjoner.

Og de skal konkurrere i mer enn 60 øvelser.

Ungdoms-OL i 2016 kommer til å bli en fantastisk begivenhet. Og det kommer også til å bli en stor erfaring for alle disse unge menneskene.

De skal yte sitt beste i konkurransen mot hverandre. Men de skal også trene sammen, leve sammen og lære av hverandre.

Det er veldig positivt at et kultur- og utdanningsprogrammet er integrert i lekene. Fordi et fokus på livet rundt og utenfor idretten er med på å løfte både idretten og utøverne.

Om en toppidrettsutøver er aldri så sterk, trenger han eller hun likevel flere bein å stå på. Det er det flere grunner til.

For det første er en toppidrettsutøvers karriere kort og intens. Man jobber lenge for å oppnå den. Men når den er over, er man fortsatt en relativt ung voksen.

Så skal resten av livet skal faktisk tilbringes utenfor toppidretten. Og det er et godt stykke tid det er snakk om – faktisk mesteparten av livet.

For det andre er det de aller færreste som kan livnære seg resten av livet på en gullmedalje alene.

Kanskje er det noen heldige fotballproffer og noen ytterst få langrennsløpere som klarer å legge seg opp nok penger til å leve på det en god stund. 

Men så smale odds er ikke noe å basere en hel framtid på.

For det tredje er det ingen automatikk i at du blir ettertraktet på arbeidsmarkedet selv om du har representert Norge på høyt nivå.

Det høres kanskje brutalt ut, men dette er noe mange idrettsutøvere opplever: Når karrieren er på hell, så kastes de ut i et arbeidsmarked. Og de står der helt uten den formelle kompetansen som deres jevnaldrende har bygget opp gjennom et studieløp.

Toppidretten gir altså ingen garanti for verken fete kontoer eller fast arbeid. Derfor gjelder det å ha en plan for hva man skal gjøre etter at skiene er satt i boden eller skoene er satt på hylla.

I regjeringsplattformen sier vi klart at vi skal arbeide for nettopp det å gjøre det mulig for utøvere å kombinere idrett og utdanning. 

Samtidig hviler det et ansvar også på utdanningsinstitusjonene.

Vi vet de har ulike oppfatninger og tilnærminger til toppidrettsutøvernes spesielle hverdag. Men mange høyskoler og universiteter er pragmatiske.

Mange utdanningsinstitusjoner tilbyr tilrettelagte løp for toppidrettsutøvere.For eksempel har NTNU og Høgskolen i Lillehammer egne toppidrettsveiledere.

Sammen med Olympiatoppen og aktuelle særforbund, hjelper denne toppidrettsveilederen til med å lage en plan. Målet er at planen skal la seg kombinere med toppidrettsutøverens hverdag.

Og så ligger det selvsagt et ansvar på idretten.

Norsk idrett har et uttalt mål om å tilrettelegge slik at utøverne kan sikre yrkeskarrieren sin gjennom å studere.Og det er mange som får det til.

For eksempel Kristin Størmer Steira, som studerer markedsføring på BI.

Som Sigurd Pettersen, som tar en idrettsfaglig utdanning.

Og Ola Vigen Hattestad som har studert økonomi.

 En studie fra Høyskolen i Molde viser at nesten alle kvinner som spiller håndball på toppnivå tar høyere utdanning. Mens andelen for mannlige fotballspillere er 40 prosent.

Og rapport fra Idrettshøyskolen i Oslo viser at utdanningsnivået blant tidligere landslagsløpere i langrenn er langt over gjennomsnittet i befolkningen ellers.

Så her er det nok store forskjeller mellom idretter – og mellom utøvere.

Men det finnes dessverre ingen oversikt over hvor mange toppidrettsutøvere som tar utdanning eller hva de gjør når de legger opp.

Norges idrettshøgskole gjorde derimot en undersøkelse i 2011 som var oppsiktsvekkende av en annen grunn. 

Den viste nemlig at færre enn hver tredje utøver på et landslag møtte positive holdninger til utdanning hos landslagsledelsen. Og åtte av ti sa at utdanning ikke hadde vært tema på landslagsmøter.

Derfor er det nok viktig at vi jobber sammen for å få til en holdningsendring. Først og fremst så klart for utøverens egen skyld. 

Men så er det også en stor bonus med at utøverne studerer underveis i karrieren: Og det er at idretten og samfunnet også har utbytte av det.

Idretten tjener på det fordi utøveren tar kompetanse med seg inn i idrettsmiljøene.

Og samfunnet nyter godt av at det fordi idrettsutøveren fortsetter å skape verdier for samfunnet også etter karrieren.

For hvis vi ser bort fra studiene, er toppidrettsutøvernes kompetanse svært verdifull for samfunnet.

For selv om det å være toppidrettsutøver i seg selv ikke er kvalifiserende til de fleste jobber, så tar en toppidrettsutøver med seg unike erfaringer, kvaliteter og egenskaper videre.

Og slik kan de bli svært viktige bidragsytere i samfunnet vårt. Så her må det være mulig å ha to tanker i hodet samtidig for alle oss som har som oppgave bidrar til å tilrettelegge samfunnet på best mulig måte.

Vi må gi utøvere mulighet til å utvikle flere sider av seg selv samtidig – også i perioden der idretten er det alt overskyggende.

En idrettskarriere er jo i seg selv mer ressurskrevende enn de fleste av oss kan forestille seg. Så det å kombinere toppidrett og et ordinært løp for høyere utdanning er muligens urealistisk for de fleste.

Derfor er vi helt avhengige av at alle parter samarbeider:

Utøveren selv, skolene, lederne og trenerapparatet – som legger til rette for at utøveren kan følge en noe mer fleksibel vei gjennom studiene.

Vi må ha et system som gjør det mulig å dyrke fram enere på idrettsbanen –uten at vi fratar dem sjansen til å utvikle seg på de andre viktige områdene i livet.

Det er til det beste for alle, både for samfunnet, for idretten og ikke minst for enkeltmennesket..