Tale på idrettsgallaseminaret "Hvorfor barneidrett"

I Norge er vi verdensmestere i barneidrett!

Over en halv million barn er med på idrettsaktiviteter i regi av norsk idrett. I årsklassene under 12 år er hele 8 av 10 unger med i et idrettslag under Norges idrettsforbund.

Det er viktige verdier å holde fast på i kampen mot sofaen og rulletrappen.

Som det eneste landet i verden har vi regulert barneidretten gjennom "Idrettens barnerettigheter" og "Bestemmelser om barneidrett". 

Fra å være en organisasjon for voksne ble NIF i etterkrigstiden en barne- og ungdomsorganisasjon.

Det ble tatt et bevisst veivalg: Barneidrett er et fellesansvar.

Norsk idrett har en visjon og et mål om at barneidretten skal være verdibasert, åpen og inkluderende, og gi alle barn opplevelse av mestring, trygghet og varig idrettsglede.

Flotte visjoner og flotte mål. Etterleves de?

Vi hører stadig historier som tilsier at de ikke gjør det. 
Og det må vi også tørre å ta diskusjonen om; Etterleves barneidrettsbestemmelsene i praksis? 

Når vi sikter så høyt -  lager så ambisiøse mål - så forplikter det. 

Vi sier tydelig at i norsk idrett skal det være plass til alle.
Da må det være det.
Og da må vi se det som et problem at noen grupper faller helt utenfor.
At mange faller fra når de blir litt eldre.

Toppidretten er en eksklusiv disiplin. En disiplin for de svært få. 

Det må den være. 

Like lite som alle kan synge på la Scala eller vinne en nobelpris i medisin, er det å bli toppidrettsutøver noe for de fleste.
Men ved å anerkjenne at en bit av norsk idrett er forbeholdt de få, så må vi også anerkjenne betydningen av at resten av norsk idrett skal være for alle.

Breddeidretten og barneidretten skal være tilsvarende inkluderende som toppidretten er ekskluderende.

Der kan vi ikke måle suksess gjennom de toppidrettsutøverene vi klarer å løfte frem. Der må perspektivet være mye bredere. Det skal være mestring, og det skal være konkurranse - men mest av alt må det handle om å holde gutter og jenter i fysisk aktivitet gjennom hele året. 

- Om å lære dem å forholde seg til hverandre.
- Om å skape gode miljøer og om idrettsglede.

Det handler om at alle skal ha en plass enten de spiller på førstelaget eller trener en gang i uka.

Barneidretten skal være for barnet – og skal skape forutsetninger for et godt og fysisk liv.

Hva gir god barneidrett?

Ledelse, og særlig trenerrollen, er viktig. 

Treneren møter barn med ulike forutsetninger og bakgrunn, og skal sørge for at hver får utfordringer tilpasset sitt ferdighetsnivå.

Det er treneren som hjelper oss dit at vi får kjenne på mestringsfølelsen ved å få til noe vi har trent på. Treneren skal se alle.

DET er en uhyre krevende rolle. 

I den nye trenerløypa har idretten tatt noen grep jeg tror er viktige.

Trenerløypa sier tydelig at det skal være et rammeverk for trenerutdanning i norsk idrett, hvor det å bli barneidrettstrener er en karrierevei i seg selv – ikke bare et steg på veien til å bli elitetrener.

I det ligger en anerkjennelse av hvor enormt viktig og krevende det er å være trener for barn.

Vi vet at miljøet har betydning for trivsel. Forskningssenter for Barne- og Ungdomsidrett på Norges idrettshøgskole er i gang med en rekke prosjekter som ser på hvilke faktorer som er av betydning for å skape gode idretsmiljøer for barn- og ungdom.

Det er viktig forskning som jeg tror vil gi god informasjon når vi går opp veien videre.

Intergreringsprosessen i norsk idrett er unik. Norsk idrett har nedfelt at funksjonsfriske og funksjonshemmede skal samles og ha sine tilbud i en og samme organisasjon.

Allikevel deltar barn og unge med fysiske funksjonsnedsettelser mindre i sosiale fellesskap og er mindre fysisk idrettsaktive enn sine jevnaldrene.

Her har vi en lang vei igjen og norsk idrett har en stor jobb å gjøre!

Det handler om verdier og menneskesyn. Om å få med de som faller utenfor.

Kulturdepartementet har fordelt 636 millioner kroner fra overskuddet til Norsk Tipping til NIF i 2015.

Av disse skal 20 millioner kroner bidra til at norsk idrett skal få enda bedre mulighet til å satse på idrett for funksjonshemmede. Her er det mye å tak i, og med en så styrket satsing har vi store forventninger til dere!

Norsk idrett må bli enda bedre på å fange opp og ta vare på de som trenger det mest.

Barn med en utviklingshemming har helt spesielle behov 

– både når det gjelder aktivitet og sosialisering. Veldig mange barn med utviklingshemminger får allerede gode tilbud gjennom idrettslag og særforbund.

Jeg er veldig glad for at NIF har opprettet et sentralt utvalg som skal ivareta disse utøverene spesielt – og med det gjøre forankringen i norsk idrett helhetlig på alle nivåer. 

Fra statens side har vi gitt idrettsforbundet til sammen 3 millioner kroner til dette arbeidet i 2015. Det innebærer også at NIF har tatt ansvaret for utøvere som er aktuelle for deltakelse i nasjonale og internasjonale Special Olympics arrangementer.

Regjeringen vil bidra til at norsk idrett kan bli enda bedre – for alle.

Regjeringen har bestemt at det skal nedsettes et strategiutvalg som skal se på hvilke store og viktige utfordringer som ligger foran oss på idrettsområdet – både når det gjelder rekruttering og ressursbruk, og når det gjelder kvalitet på det tilbudet som gis.

Utvalget skal se på en rekke problemstillinger knyttet til ungdomsidretten, idrett og inkludering, utøvere med nedsatt funksjonsevne og idrett og utdanning.  

Utvalget skal begynne sitt arbeid i løpet av våren og legge fram sine anbefalinger til oss første kvartal 2016.

Vi liker å være verdensmestere – både i skisporet og når det gjelder det faglige og pedagogiske grunnlaget vi baserer vår idrett på. Store ord forplikter til handling.

Norsk idrett har fremdeles en vei å gå for å skape og forvalte en barneidrett på barns premisser: hvor spontanitet og lek fostrer en bevegelsesglede som gjør at engasjementet og interessen fortsetter inn i ungdomsårene og over i voksenlivet.

En barneidrett som gir variert bevegelseserfaring og muligheter til å drive med både fin- og grovmotoriske aktiviteter. 

En barneidrett hvor alle – uavhengig av kjønn, bakgrunn eller funksjonsevne – kan finne et fellesskap og finne sin idrettsglede.

Utfordringene kjenner vi.

Nå er det opp til norsk idrett å gjøre de prioriteringene, de valgene som gjør at vi fortsatt kan kalle oss verdensmestre i barneidrett. 

Lykke til med arbeidet – og takk for meg.