40-årsjubileet for FNs kvinnediskrimineringskonvensjon

Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Gratulerer med dagen!

I 1972 sang australske Helen Reddy:

"I am woman, hear me roar" – og skapte et slagord som ble uttrykk for en bevegelse.

Syv år senere vedtok FN kvinnekonvensjonen.

På denne dagen i 1979 besluttet FNs generalforsamling å stanse alle former for kvinnediskriminering.

CEDAW – Kvinnekonvensjonen.

En konvensjon som satte en universell standard for kvinners menneskerettigheter – og dermed var banebrytende.

Fordi man erkjente at det er en forskjell.

Og at noe måtte gjøres.

Det var en innrømmelse av at de generelle menneskerettighetene ikke ivaretok kvinner og jenters rettigheter på en god nok måte.

Det var behov for en avtale.

En enighet.

En anstrengelse for alle mødre, døtre og søstre.

Slik at kvinner og jenter over hele verden skulle få oppfylt sine menneskerettigheter.

Hele 189 stater har sluttet seg til konvensjonen, og derfor gratulerer vi hverandre med dagen i dag.

Men dette er også en feiring som innbyr til refleksjon.

Hvor langt har vi kommet?

Jeg tenker på de kvinnene som ikke har tilgang på prevensjon eller lovlige og trygge aborter.

Hvor langt har vi kommet?

Jeg tenker på kvinner som dør i forbindelse med svangerskap og fødsel.

Som dør helt unødvendig.

Nesten 300 000 hvert eneste år.

De aller fleste av dem i utviklingsland.

Hvor langt har vi kommet?

Jeg tenker på de jentene som blir diskriminert før de i det hele tatt blir født fordi familiene heller vil ha sønner.

Hvor langt har vi kommet?

Jeg tenker på jentene som ikke får fullføre sin utdanning fordi det trengs arbeidskraft hjemme.

Jeg tenker på jenter som blir giftet bort i ung alder, tidlige graviditeter og barnefødsler.

Hvor langt har vi kommet?

Det er lett å slå seg for brystet og si at vi er nummer to i verden.

Nest best i verden.

At i offentlig sektor er det overvekt av kvinner i ledende posisjoner.

At over 40 prosent av stortingsrepresentantene er kvinner.

Men vi må også spørre oss selv.

Hvor langt har vi kommet?

Når bare 10 prosent av topplederne i de 200 største norske selskapene er kvinner?

Når alt for mange kvinner utsettes for voldtekt og alvorlig vold fra sin partner?

Når kvinner er særlig utsatt for negativ sosial kontroll?

For tvang? For vold? Overgrep? Seksuell trakassering?

Hvor langt har vi kommet når vi fortsatt har strukturer som begrenser kvinner og jenters muligheter til å delta i samfunnet?

Det er derfor vi fortsetter å gjøre en jobb her hjemme.

Selv om vi er nest best i verden.

Fordi bedre er alltid mulig.

Det er derfor vi har lagt frem en handlingsplan for kvinnelig gründerskap og en handlingsplan mot voldtekt.

Det er derfor vi har mottatt en NOU fra UngIDag-utvalget, og vil komme med en strategi for et mer likestilt utdannings- og arbeidsmarked.

Det er derfor vi jobber med en handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Fordi vi må gjøre mer. For kvinner og jenter. For verden.

I dag er det 40 år siden verden snakket med unison stemme om et globalt problem.

Det er vår oppgave å rope enda høyere.

I am woman, hear me roar.

Gratulerer med dagen, og takk for oppmerksomheten.