Kronikk: Mediepolitikk for en ny tid

I Norge har vi en lang og sterk tradisjon for uavhengige og seriøse medier. Vi har tillit til at mediene blir drevet etter solide etiske prinsipp. Vi stoler på at det vi leser, ser eller hører er sant og etterrettelig. Vi kan selvfølgelig være uenige eller la oss provosere, men til syvende og sist har vi tillit til at mediene driver ut i fra et ønske om å få frem viktig og korrekt informasjon. At målet er en åpen og opplyst demokratisk samfunnsdebatt.

Derfor har vi også en tradisjon for at myndighetene tar ansvar for å legge forholdene til rette for et velfungerende offentlig rom og mangfold.

Men som alle ting man er vant med, er det lett å ta mangfoldet av uavhengige og etterrettelige medier for gitt. Vi trenger ikke stå på barrikadene for det som blir oppfattet som trygt og selvsagt. Men tillit er ferskvare, og vi vet at ytringsfriheten er under press flere steder verden over. Vi opplever ledende politikere som sår tvil om troverdigheten til de store mediehusene og dermed svekker befolkningens tillit. På den andre siden fører en hurtig fragmentering av fellesskap til digitale ekkokammer. Digitaliseringen har potensielt sett stor demokratisk kraft. I den digitale mediehverdagen er det nærmest uendelige muligheter til å finne hva som helst til enhver tid. Men det har også gjort det vanskeligere å skille velfunderte synspunkter fra rene konspirasjonsteorier.

På få år har mediemarkedet endret seg mye. Vi konsumerer stadig mer nyheter digitalt samtidig som færre ser på lineær TV- og leser papiravis. Blant de under førti er det nesten ingen som regner papiravisen som sin viktigste nyhetskilde. Det påvirker selvfølgelig inntektene, som vi vet at sank drastisk mellom 2013 og 2017 for mange aviser. Dersom inntektene fra papiravisene fortsetter å falle mer enn inntektene fra nettavisene øker de neste årene, må vi innrette mediestøtten slik at digitalisering og omstilling ikke fører til strammere rammer som påvirker innholdet. Regjeringen har gjort mye for å tilpasse mediestøtten til de raske endringene, blant annet gjennom å gjøre produksjonstilskuddet plattformnøytralt, utvide momsfritaket og opprette et eget innovasjonstilskudd. Men vi må gjøre enda mer for å skape en mediepolitikk for fremtida.

De redaktørstyrte journalistiske mediene har en avgjørende funksjon for å bevare den høye tilliten vi har i Norge. Men vi kan ikke ta den for gitt, og i det nye, digitale medielandskapet må vi ta grep for å gi media økonomiske forutsetninger for å produsere et mangfold av journalistikk over hele landet. Det gjør vi nå.

Først og fremst har det vært et behov for å modernisere mediestøtten for å sikre et mangfold av utgivelser på ulike plattformer. I dag er mediestøtten delt inn i fem ulike tilskuddsordninger. I tillegg har vi kringkastingsavgiften til NRK og den kommersielle allmenkringkasteravtalen med TV 2 som gjelder frem til 2023. I en tid med raske endringer er mediebransjen avhengig at de politiske virkemidlene på feltet blir sett i en helhetlig sammenheng, og i et mer langsiktig perspektiv enn hva som er tilfelle i dag. Ved å samle mediestøtten, og innføre et nytt system med faste økonomiske rammer for henholdsvis NRK og den direkte mediestøtten, legger vi til rette for mer forutsigbarhet samtidig som vi styrker prinsippet om armlengdes avstand. Politiske avgjørelser om mediestøtten bør basere seg på samlede og overordnede vurderinger som ligger fast over flere år. Det vil kunne fremme balansen mellom nasjonale og lokale medier, mellom kommersielle og offentlig finansierte og mellom etablerte og nye. Størrelsen på de økonomiske rammene vil fastsettes hvert år etter stortingsvalg. For å ivareta og styrke prinsippet om armlengdes avstand vil vi opprette et uavhengig råd, Mediestøtterådet, som skal ha ansvar for den direkte mediestøtten.

I tillegg gjør vi endringer for NRK. De siste årene har store, internasjonale aktører som Netflix og HBO utsatt norsk innhold for langt større konkurranse enn tidligere. Da er et sterkt NRK med bredt innhold av høy kvalitet et av våre viktigste mediepolitiske virkemiddel, men det krever også en stabil og god finansering. Stadig færre eier en TV, og dermed blir også den årlige kringkastingsavgiften mindre relevant. Derfor vil vi fjerne "lisensen" og finansiere NRK over skatteseddelen. Det vil legge til rette for en mer fremtidsrettet og sosialt rettferdig finansiering av NRK. Samtidig vil NRKs uavhengighet sikres gjennom blant annet systemet med faste, økonomiske rammer for fire år av gangen, og føre til at selskapet ikke blir en kasteball i de årlige budsjettforhandlingene. Vi skal ha en sterk allmennkringkaster, men vi må også passe på at NRK ikke svekker aktivitetsgrunnlaget til de andre medieaktørene. Derfor tilfører vi også et punkt i NRK-plakaten om at NRK skal ha et særlig ansvar for å dekke tematiske og geografiske blindsoner. Slik legger vi til rette for en mer samlet mediepolitikk.

Norge er det landet i verden med størst pressefrihet, det gir oss et ansvar. Redaktørstyrte journalistiske massemedier er en av grunnsteinene i et fritt og demokratisk samfunn. Ytringsfrihet er grunnlaget for et representativt demokrati og en forutsetning for et åpent samfunn. Gjennom å ta disse grepene i mediestøttemeldingen ønsker vi å bidra til at mediene, i en digital mediehverdag, fortsatt kan legge til rette for en opplyst offentlighet der borgere kan gjøre seg opp sine egne meninger. Da må vi ha en uavhengig presse som kan stille krevende spørsmål og kreve svar på borgernes vegne. En av styrkene til det norske samfunnet i en tid der demokratiet og ytringsfriheten er under press, er at vi har høy tillit til hverandre, til det offentlige og til media. Med en mer fremtidsrettet mediestøtteordning skaper vi mediepolitikk for en ny tid hvor mangfold, armlengdes avstand og uavhengighet er grunnleggende prinsipp.