Presentasjon av stortingsmeldingen "Musea i samfunnet: Tillit, ting og tid"

Kjære venner – kjære alle sammen.

Hjertelig velkommen.

Dette er en stor dag for meg. Å få presentere de nye visjonene for museums-Norge.

 

Rundt omkring i landet vårt finnes store og små museum.

Museum som er uttrykk for samfunnets utvikling, nasjonens selvfølelse.

Hvem vi er, har vært – og hvem vi kan bli.

Som dere sikkert har forstått allerede, i dag står jeg i Norsk teknisk museum i Oslo.

Vanligvis ville de ha sydet med mennesker rundt meg.

Nysgjerrige barn, unge og voksne som ville fordypet seg i mange av spørsmålene som Teknisk museum her på Kjelsås er så flinke til å løfte opp og frem.

Men med unntak av fyrverkeriet vi akkurat fikk se, til ære for den nye museumsmeldingen, er det helt stille her.

 

Jeg vil berømme alle museumsfolk rundt omkring som har stått på i over ett år med tilpassede utstillinger, digitale løsninger og optimisme.

Derfor føles det også riktig å være på teknisk museum.

Helt presist i første etasje, i det som heter Nasjonalt medisinsk museum.

Bak meg her er det cirka 1000 kvadratmeter med utstilling, og omtrent halvparten av dem er splitter nye – det gjelder også den jeg står i nå – en helt ny medisinhistorisk utstilling som har fått navnet "Liv og død. Mennesket i forandring."

Hva passer vel bedre for situasjonen vi befinner oss i?

Vi er fortsatt i en pandemi. Vi står midt i historien.

Vi skal over på andre siden, men vi vet også at pandemien får langsiktige konsekvenser for samfunnet vårt, for forståelsen vår og for historiefortellingen.

Mange museer har dokumentert det siste året gjennom innsamling, foredrag og invitasjon til publikum om å dele sine opplevelser av pandemilivet.

Her på Medisinsk museum har de for eksempel samlet inn den aller første vaksinesprøyta som ble satt her i bydelen.

I tillegg gikk de raskt i gang med prosjektet: "Koronadagbøkene".

En rekke institusjoner og enkeltmennesker har ført dagbok, enten systematisk over tid eller i kortere rapporter.

Det handler om situasjonen de står i, dilemmaer som oppstår eller refleksjoner de gjør seg.

For eksempel forteller en bioingeniør om hvordan hun gjennomfører en covid 19-test.

En lærer i videregående skole beskriver avmakten hun opplever når hun ikke kan nå elevene sine fysisk.

Gjennom en lyd- og fotohistorie får vi høre hvordan en rusbehandlingsinstitusjon som har fellesskap som sentralt konsept takler koronahverdagen.

Den kunnskapen er det viktig at vi får. Mange små historier som til sammen utgjør historien.

Det er noe av det denne stortingsmeldingen også handler om.

Men før det vil jeg bare si, til hele sektoren: Tusen takk for at dere har holdt ut.

Jeg vet at det har vært tungt. At det har vært stille.

At prosjekter har måttet bli satt på vent.

At inntekter har gått tapt.

Vi har forsøkt å kompensere, stimulere og finne løsninger, og jeg vil derfor komme med enda en nyhet før jeg gyver løs på selve meldingen.

Koronasituasjonen er fortsatt svært krevende for flere av våre museer.

Museer med under 60% offentlig finansiering har til nå søkt kompensasjonsmidler fra ulike støtteordninger, og vi ser at disse museene går en vanskelig tid i møte.

Vi ønsker å sikre forutsigbare økonomiske rammer for at også disse museene opprettholder sin aktivitet på et godt nivå og beholder sine ansatte i arbeid. Derfor tildeler vi nå økte midler til disse museene over vårt budsjett slik vi gjorde for museer med over 60% offentlig finansiering i 2021-budsjettet.

Vi har hatt flere målrettede pakker rettet mot museumssektoren, og over statsbudsjettet bruker vi 2,3 milliarder kroner i tilknytning til museer.

Nå er jeg glad for at vi også har funnet rom for å gi ekstraordinære midler til museer med under 60% offentlig finansiering.

Midlene fordeler seg slik:

Norsk Folkemuseum får over 12,2 millioner kroner,

Henie Onstad kunstsenter får 1,7 millioner kroner,

Blaafarveværket får 3,9 millioner kroner,

Baroniet Rosendal får 2,6 millioner kroner,

Norsk luftfartsmuseum får 1,4 millioner kroner,

Museum Nord får 8,4 millioner kroner,

Astrup Fearnley museet får over 2,4 millioner kroner,

Skibladner får 2 millioner kroner, og

Norsk Skogfinsk museum får 84 000 kroner.

Til sammen 35 millioner kroner.

Jeg er glad for at vi har fått til dette, og håper at det vil komme godt med fremover.

Vi skal tilbake, men det er viktig at museene fortsetter å opprettholde sin aktivitet når vi står midt i pandemien.

Så, til selve meldingen: Musea i samfunnet. Tillit, ting og tid.

Med den tittelen kan sikkert en del tenke at nå har det kommet nye rapporteringskategorier, men det er ikke tilfellet :-)

Det handler rett og slett om grunnleggende størrelser som museene forvalter.

Museene er våre steder for spor av levd liv – ting å se på, sanse, oppleve, men de er også ting i betydningen møtesteder og diskusjonsarenaer der meninger kan brytes mot hverandre og gi ny innsikt.

Tid er også et helt sentralt element.

Museene tar vare på fortiden, i nåtiden og for framtiden.

Museum er stedet hvor evigheten blir satt på prøve.

Men det handler også om at museumsarbeid tar tid.

Det tar tid å bygge kunnskap, forske, reflektere og eksperimentere.

Verden beveger seg raskere nå. Tempoet er høyere.

Men kognitive prosesser tar fortsatt tid.

Følelser, undring, refleksjon tar tid – og museene gir oss rom for tid.

Sist, men ikke minst, forvalter museene stor tillit.

Vi stoler på museenes definisjonsmakt og kunnskap, og som jeg skriver i meldingen: kanskje er det tilliten som er museenes største kapital i vår tid.

Og med denne tilliten, kommer et stort ansvar.

Et ansvar jeg vil at museene skal få videreutvikle, gjennom fortsatt å være autonome, frie og faglige – og som regjeringen og museumspolitikken skal bygge opp under.

                                                           -0-

Siden "museumsreformen" i 1999 har vi i Norge fått et sterkere, mer profesjonelt museumslandskap.

Vurderingen som er gjort, med god støtte fra Telemarksforskning, tilsier at vi i dag har langt bedre forutsetninger for museumsfaglig utvikling enn før reformen.

Og det er i dette profesjonelle landskapet vi ønsker å ytterligere bygge opp museumssektoren.

Derfor har vi laget noen nye overordnede mål for museenes arbeid framover.

Disse vil erstatte de fire F'ene, og tar utgangspunkt i meldingens fokus på museene som aktive samfunnsinstitusjoner som skal sikre infrastrukturen for demokrati og frie ytringer.

Store ord, men på sin plass, mener jeg. Og de nye målene er som følger:

Solid kunnskapsproduksjon, relevant formidling, helhetlig samlingsutvikling, trygg ivaretakelse og aktiv samhandling.

Alt dette kan man selvsagt lese mer om i selve meldingen, hvor hvert mål har et dedikert kapittel, men la meg raskt si noe om målene hver for seg.

Solid kunnskapsproduksjon handler om at museene er kunnskapsinstitusjoner på mange måter.

Med denne meldingen gir vi et særlig løft til museumssektoren som forskende sektor.

Vi vil fase inn et titalls stipendhjemler direkte knyttet til museumsforskning.

Og vi vil innrette en søknadsbasert ordning for finansering av denne type forskning.

Begge deler mener vi vil bygge flere og sterkere samarbeid mellom museumsforskere og andre vitenskapelige miljøer og øke rekruttering av forskere til museene.

I tillegg vil vi se nærmere på hvordan forskningen i ABM-sektoren samlet sett kan styrkes og sees i sammenheng.

Solid kunnskapsproduksjon handler også om bedre kunnskap om publikum.

Hvem som besøker museene, og kanskje viktigere: hvem er det som aldri besøker museet? Er det tilgjengelig nok? Hvordan kan vi nå ut enda bredere?

Og da kommer vi tilbake til neste mål, nemlig relevant formidling.

Der fastsetter vi at nye grupper må tas inn i museenes arbeid, og museene må aktivt søke å representere et mangfold av historier, stemmer, erfaringer og perspektiv og sikre tilgjengelighet for alle.

Formidling er ikke lenger avgrenset til de fysiske utstillingene ved museene, og det digitale er ikke lenger bare et supplement til disse.

Det viktigste jeg jobber med som kulturminister er et krafttak for mangfold, og der vil jeg at hele sektoren er med, også museene.

Kunst- og kulturfeltet har en unik posisjon til å gi rom for ytringsmangfold, minske avstand og binde mennesker sammen.

For oss i regjeringen er det et mål at kunst- og kulturlivet skal oppleves åpent og relevant for alle.

Og med alle mener jeg uavhengig av hvem du er eller hvor du kommer fra.

Uavhengig av funksjonsnivå, økonomi, seksuell legning eller etnisk bakgrunn - ung som gammel. Derfor vil vurdere en helhetlig nasjonal strategi for tilgjengelighet i museene.

Men dette handler ikke bare om hvem som besøker museene, men også om hva som stilles ut.

Det er nemlig det tredje målet, helhetlig samlingsutvikling.

Museene har stor definisjonsmakt.

Når vi opplever vår historie, hvilke stemmer er det som kommer til orde?

Hva er det som utgjør fragmentene av hvem vi er?

Når vi løfter noe frem, velger vi også noe bort.

Vi gir museene tillit til å forvalte dette og her må museene være sitt ansvar bevisst.

Fremover vil det bli viktig å sikre representativitet og nye stemmer.

Kunst- og kulturlivet må speile mangfoldet som preger samfunnet vårt, og det må gjøres fra trygg, faglig grunn.

For å sikre at prioriteringsarbeidet blir reelt er det viktig at alle museene i det nasjonale museumsnettverket får på plass skriftlige avtaler for samlingene sine, som den konsoliderte enheten forvalter.

Det vil departementet følge opp.

I tillegg vil vi også bidra til å kartlegge samiske gjenstander i utenlandske samlinger, og legge til rette for å gjennomføre Bååstede-prosjektet.

Det fjerde målet handler om trygg ivaretakelse. Har vi den infrastrukturen som skal til for å sikre at kulturarven blir ivaretatt for lang tid fremover?

For å sikre trygg ivaretakelse ønsker regjeringen fremover å foreta noen satsinger på museumsfronten.

For det første vil vi innrette en særlig satsing for helhetlig ivaretakelse av bygningsarven.

Her har vi brukt mange ressurser de siste årene, men det er fortsatt bygninger som er i dårlig stand.

Det er både klimavennlig og riktig ressursbruk å stelle i stand flere av disse bygningene rundt omkring i landet.

Det siste nye målet for sektoren fremover er aktiv samhandling.

At museer samhandler med andre utenfor egen institusjon er ikke noe nytt.

Men vi løfter det, fordi vi mener at museene må legge særlig vekt på dette for å være de levende samfunnsarenaene vi vil de skal være.

Og de blir bedre gjennom det.

Samarbeid med frivillige, med utdanningsinstitusjoner, med reiseliv og næringsliv, med kunstfeltene, med lokalsamfunn og museumsfaglige nettverk nasjonalt og internasjonalt, gjør museene til de aktuelle og vitale institusjonene vi vil de skal fortsette å være også gjennom neste generasjon.

I tillegg har vi, i stortingsmeldingen, tatt til orde for tre større satsinger som jeg har lyst til å trekke frem nå. 

Det første er at vi trenger et løft for hele den norske kystkulturen.

Det er en viktig del av vår kulturarv som strekker seg helt fra sør i landet, langs med kysten på Vestlandet og opp til ville, vakre nord.

Den tidlige utviklingen av kulturhistoriske museum i Norge hadde dype røtter i nasjonsbyggingen siste halvdel av 1800-tallet.

På den tiden var det bondekulturen i de indre delene av landet som ble viet mest oppmerksomhet.

De siste 50 årene har dette endret seg, men det er likevel gode grunner for å ha et kystfokus i museumspolitikken de kommende tiårene.

Som et langt, krokete land – helt oppe i nord – har vi alltid vendt blikket ut mot havet, mot verden.

Vi er en fiskerinasjon, en samferdselsnasjon, en oljenasjon, en kystnasjon.

Vi har laget bygninger, båter, redskaper.

Vi har sjøfartet til fremmede land og vi har bygget skip og plattformer.

Dette vil jeg bidra til at vi løfter opp.

Det finnes allerede seks gode prosjekter her til lands, og Kulturdepartementet kommer til å prioritere investeringssøknader knyttet til disse i årene fremover.

Fra det fantastiske SKREI-prosjektet i Lofoten, hvor den norsk-arktiske torskestammen, og dens betydning for landsdelen, skal bli formidlet.

Eller hvalprosjektet The Whale i Vesterålen.

Via Holvikejekta fra 1881 på Sandane i Gloppen som trenger et formidlingsbygg.

Litt lenger sør hvor Hardanger og Voss museum har unik kompetanse på å bygge og sette i stand historiske båter og skuter av tre.

Nedover langs kysten hvor det planlegges et maritimt vitensenter i Randaberg i tilknytning til Tungenes fyr og helt sør i landet hvor et formidlingsbygg på Odderøya skal løfte frem hele den unike, maritime historien på Sørlandet.

Fantastiske lokale prosjekter isolert. Fantastiske historier.

Men også et stort bidrag til historien. Til nasjonen.

Av samme grunn vil vi også løfte kunst i Nord.

Mitt store prosjekt som kulturminister er et krafttak for mangfold, det har jeg allerede nevnt.

Og i et langstrakt land som vårt handler det også om tilgjengelighet.

På det visuelle kunstområdet er det et behov for en reell satsing i den nordligste landsdelen.

Derfor har vi satt sammen en tiltakspakke som vi har gitt navnet "Kunst i nord".

Vi må bedre den fysiske infrastrukturen for relevante institusjoner og lokasjoner, vi vil vurdere organisatoriske grep og vi vil vurdere tilførsel av driftsmidler for å sikre at institusjonene kan ta i bruk nye, utvidede eller rehabiliterte bygninger.

Også her er det helt konkrete prosjekter som ligger klare, og som departementet vil prioritere i årene fremover.

Blant annet dreier det seg om en satsing på Nordnorsk kunstmuseum.

Jeg skal ikke si så mye om debatten.

Det er stiftelsens styre som har det øverste ansvaret for å se til at museet drives i samsvar med formålet, og jeg har tillit til styret.

Jeg tror også at satsingen på kunst i nord kan bidra til økt samarbeid og stimulere positiv utvikling.

Blant annet vil vi:

Få på plass bygningsmessige rammevilkår for Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø som både gir gode oppbevaringsforhold for samlingene og større utstillingsareal.

Vi vil også få på plass en formidlingsarena for museet i Bodø, og dermed gi befolkningen i Nordland fylke tilgang til et sted hvor man kan oppleve deler av den fantastiske kunstsamlingen som Nordnorsk kunstmuseum besitter.

Det samme gjelder i Longyearbyen, hvor det er ønskelig å sikre at det til enhver tid er en utstilling tilgjengelig. Det må vi se på i samarbeid med aktuelle aktører på Svalbard.

I tillegg er det behov for å rehabilitere og utvide Riddo Duottar Museat i Karasjok.

Vi vet at Sametinget har en fantastisk samling av samisk kunst som nå er plassert i magasin.

Vi har et ønske om at denne kunsten skal bli tilgjengelig, og gjennom å utvide museet i Karasjok vil det være mulig å romme en større del av denne samlingen.

Noe av den samme utfordringen har vi lyst til å løse i Sør-Varanger.

Der eier kommunen en stor samling kunstverk av John Andreas Savio.

En liten del av den samlingen er utstilt i Saviomuseet som holder til i Grenselandmuseet i Kirkenes.

Fremover kommer vi til å prioritere investeringssøknader slik at blir mulig å få på plass et tilbygg som har plass til enda mer av Savios kunst. 

En siste storsatsing, som allerede er kjent, er at vi nå vil inngå et samarbeid med Forsvarsdepartementet om å overføre Forsvarets museer til Kulturdepartementets portefølje.

Vi mener at tiden er inne for å tenke helhetlig om hvordan Norges militær- og krigshistorie skal forvaltes og formidles på beste måte.

Med dette grepet bidrar vi til videreutvikling av Forsvarets museer, og får styrket fagmiljøene landet rundt.

I dag er det jo sånn at nesten alle museene i Kulturdepartementets portefølje har ansvar for ulike deler av krigs- og etterkrigshistorien

Det er på denne måten viktige brikker i den store fortellingen om Norges krigshistorie landet rundt, som nå vil bli enda mer profesjonalisert, både i forvaltning og formidling.

Med denne avgjørelsen vil vi derfor ytterligere profesjonalisere forvaltningen og formidlingen av Norges militær- og krigshistorie på en som kommer alle museene til gode.

Arbeidsgruppa som skal jobbe med dette tar sikte på at overføringen vil være klar innen 2024.

                                                           -0-

La meg også si noe om spørsmålet om en egen museumslov, før jeg går inn for landing.

Vi drøfter dette i meldingen.

Det finnes gode argumenter for, og det finnes noen argumenter mot.

Samtidig er det slik at vi i departementet akkurat nå arbeider med en revidering av kulturloven.

Der ser vi blant annet på spørsmål om å lovfeste armlengdesprinsippet på kultursektoren.

Armlengde er helt avgjørende for å sikre den kunstneriske ytringsfriheten og et mangfold av kulturytringer.

Samtidig er det krevende å nedfelle et slikt prinsipp i lovtekst på en måte som er klar og treffsikker.

Uansett så vil vi ikke ta stilling til spørsmålet om museumslov før revideringen av kulturloven er gjort.

                                                          -0-

 

Kjære venner,

I en tid hvor "fake news" ikke er et skjellsord, men et utbredt fenomen.

I en tid hvor det sås tvil om jorden er rund eller om Holocaust har funnet sted – da trenger vi museene.

Som kunnskapsinstitusjoner, som historieformidlere, som tillitsforvaltere.

Å hegne om den tilliten og bidra til meningsbryting og ulike perspektiv er viktige oppgaver for museene.

Det handler om å bevare og ivareta, men også om å utvide og utvikle.

Når det digitale ikke skal supplere eller erstatte, men integreres, kan man nå flere.

Et mangfold av perspektiv gir oss en bredere historie.

Et sterkere fellesskap.

Koronadagbøkene som jeg omgir meg med her på Teknisk museum i Oslo rommer mange ulike stemmer.

Men rundt omkring i landet er det stemmer som fortsatt ikke slipper til.

Stemmer som ikke blir hørt, og mennesker som ikke får delta.

Besøkstallene på norske museer er gode.

Det varierer fra år til år, selvsagt, men vi ser at det jevnt, over tid, er stigende.

Men vi må også invitere flere inn. Og vi må formidle mer ut.

Til barn og unge, voksne som gamle.

Om alt vi har vært, alt vi er – og alt vi kan være.

En stor oppgave – men vi gir museene tillit å forvalte den.

Fordi vi tror på dem.

Takk for oppmerksomheten.