Dyr skal ha det bra- kort og godt

At oppmerksomheten rettes mot bedre dyrevelferd i norsk husdyrproduksjon, synes jeg er flott. Dyr skal ha det bra- kort og godt, og dyrevelferd bør være jobb nummer én. Samtidig skal vi være klar over at utviklingen av dyrevelferd i Norge har pågått i lang tid. Vi snakker om årtier med forskning og utvikling som har gitt oss et kunnskapsbasert regelverk. Underveis har vi gjort forbedringer som forbud mot halekupering, krav om kastrering utført av veterinær, madrass til kyr, løsdrift, beitekrav, miljøberikelser, brannvarsling og lysforhold. Ikke minst har god helse og avl på dyra, gjort oss ledende innen dyrevelferd i global matproduksjon. Samtidig er vi ikke alene på toppen, også noen andre vestlige europeiske land ligger langt fremme. Det er beleilig nok disse landene Dyrevernalliansen sammenlikner oss med når de kritiserer norsk landbruk. Jeg velger å avstå fra å polemisere over nyansene mellom landene som ligger lengst fremme på dyrevelferd.

Selve begrepet dyrevelferd sier noe om det positive målet om at dyr skal ha det godt. At de skal trives. Men dyrevelferd er ikke en absolutt størrelse. De fleste av oss har likevel klare formeninger om hva som er veldig god eller veldig dårlig dyrevelferd. 
Det vanskeligste spørsmålet er "hva er godt nok?"

La meg først og fremst slå fast at jeg mener dyrevelferden i Norge generelt er god nok. Norske husdyr har en meget god helsestatus og det brukes svært lite antibiotika i produksjonen. Smittsomme dyresykdommer som innebærer store lidelser for produksjonsdyr verden over, er i stor grad utryddet eller forebygget i Norge. Våre husdyr får, i all hovedsak, rikelig mat og vann, et tørt, varmt rom og oppfølging fra veterinær. Det er en god utvikling. I takt med ny kunnskap kommer stadig nye tiltak som skal bedre dyrevelferden, og landbruket følger opp. For eksempel får alle kyllinger i Norge i dag velferdsgoder som halm, ramper og torv. All kylling og gris får nå oppfølging av veterinær. Men vel så viktig er utviklingen av produksjonssystemene. Bondens daglige registreringer av dyrene, systematisk dokumentasjon av velferdsparametere, jevnlige besøk av veterinærer, rådgivere, KSL-revisorer og Mattilsynet, samt kompetansekurs i dyrevelferd for de mest intensive produksjonene.

I Norge er produksjon av kjøtt avgjørende for at vi i det hele tatt skal ha et landbruk, med alt det betyr for mattrygghet, sysselsetting, distriktspolitikk, selvforsyningsgrad, kulturlandskap, mattradisjoner og kulturarv. I dette perspektivet kan vi si at god dyrevelferd er en del av kontrakten mellom landbruket og forbrukerne. God dyrevelferd er derfor en forutsetning for en levedyktig matindustri i Norge.

Dyrevernalliansen kaller det "en seiglivet myte" at god dyrevelferd og god dyrehelse er lønnsomt. Jeg er grunnleggende uenig. God dyrehelse er en viktig forutsetning for god dyrevelferd – og god dyrevelferd legger til rette for god dyrehelse. Friske dyr har det bedre og gir høyere produksjon enn syke dyr. Friske dyr utnytter fôret bedre, vokser bedre og melker mer. De får lettere kalv, har lavere dødelighet, og når de slaktes er det sjelden at kjøttet blir kassert på grunn av sykdom. Når noen dyr er syke, trengs det flere dyr for å produsere like mye mat. God dyrehelse gjør at man rett og slett unngår at dyrene går på «tomgang». Dyrehelse og dyrevelferd er dermed ikke bare en kostnad, men en investering som gir besparelser i det lange løp. På svært mange måter.

Samfunnet trenger mat produsert på en kostnadseffektiv måte, og lover og regler er utformet ut fra hva vi som samfunn er villig til å akseptere innenfor de rammene. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Det er lovfestet, og de norske lovene og forskriftene er strenge. Faktisk blant de strengeste i verden.

Tidligere var dyrehold en naturlig del av hverdagen. Mange bodde på landet og hadde daglig kontakt med griser, kyr og høner. I dag har de færreste av oss regelmessig kontakt med dyr – med unntak av kjæledyr – og kunnskapen om hvordan maten vår produseres har gjerne forsvunnet.

Husdyrene våre er domestisert over titusener av år, noe som betyr at artene vi omgir oss med har tilpasset seg et liv med mennesker. De kan fint leve i miljø vi skaper, så lenge vi legger til rette for at dyrene får dekket sine grunnleggende behov. Men vi må innse at husdyrholdet og dyrevelferden hos dyra vil alltid være et kompromiss mellom dyrevelferd, nytteverdi, tidsbruk, økonomi og ressursutnyttelse. Kravene til dyrevelferd i Norge skal være høye og de skal ta opp i seg ny kunnskap, men de kan ikke bli så høye sammenlignet med andre land at vi ikke får noe dyrehold i norsk landbruk.

Selv om dyrevelferden i Norge gjennomgående er god, er det fortsatt rom for forbedringer. Dårlige holdninger og grove regelverksbrudd vil vi aldri akseptere. Men det er lett å glemme alt det gode «vedlikeholdsarbeidet» som kontinuerlig utføres. Dette omfatter alt det forebyggende arbeidet, all overvåkingen, forskningen og beredskapsarbeidet. Og sist men ikke minst; den hardtarbeidende og dyktige norske bonden som gjør en stor innsats for at du og jeg skal ha trygg, sunn, norskprodusert mat på bordet hver eneste dag. Det er ingen grunn til å få noen skamfølelse av å kjøpe norske egg, meieriprodukter og kjøtt.