Jordvern Norge 22. mars

Den aller mest grunnleggende forutsetningen for et aktivt og framtidsretta norsk jordbruk og norsk matproduksjon er at vi tar vare på matjorda. Uten jord, ikke noe jordbruk.

Norge er et spesielt land å drive jordbruk i. Vi har lite dyrka mark, små teiger og krevende terreng. I Danmark er om lag 60 prosent av landarealet dyrka mark. I Norge er det tilsvarende tallet ikke mer enn 3 prosent. Og i distriktene er mye av dette i bratt terreng, i små teiger og uegnet for produksjon av planter til menneskemat som korn og grønnsaker. God matjord er en knapp ressurs i Norge.

Noen forskere sier at det kan ta opp til 1000 år for naturen å danne et godt lag med matjord. Derfor må vi være ekstra varsomme med hva vi bygger ned.

Jordvern er ikke bare noe som er viktig for landbruket. Å ta vare på matjorda er viktig for oss alle.

Gjennom FN har verden gått sammen om noen tydelige mål for et bærekraftig samfunn framover mot 2030.

Bærekraftsmålene dreier seg blant annet om å utrydde sult, oppnå matsikkerhet, og utvikle bærekraftige byer og lokalsamfunn.

I "landrapporten" fra FNs klimapanel, som kom i forfjor, er forvaltningen av matjorda et viktig tema.

Rapporten er en av flere som viser at tilgangen til mat, vann og andre ressurser er i ferd med å stramme seg til her på kloden, og at verden står overfor store utfordringer med å forvalte og fordele disse ressursene godt.

Ikke minst må matproduksjonen i verden øke med 50-60 prosent innen 2050.

Dette kan bli et betydelig problem, siden jordbruksarealene er en ikke fornybar og knapp ressurs.

I tillegg virker klimaendringene negativt på matproduksjonen, både i havet og på land, og vannressursene blir knappere og overutnyttes.

Godt jordvern er også en viktig del av arbeidet med å nå bærekraftsmålene, for Norges del.

Derfor er jeg veldig glad for at jeg i januar fikk med meg kommunal- og moderniseringsminister Nikolai Astrup på å sende ut et brev til alle kommunene og fylkeskommunene.

I det brevet er vi tydelige på at jordvern er en nasjonal interesse, og at kommunene må bidra til å redusere omdisponering av dyrket mark.

Det handler om grunnlaget for lokalt næringsliv, men det handler også til syvende og sist om beredskap og matsikkerhet.

*******************

Jeg har hatt et stort engasjement for jordvern lenge. Både som ordfører, som fylkestingsrepresentant, som stortingsrepresentant og nå som statsråd. Jeg har ofte omtalt matjord som hellig grunn.

Matjorda vår er gull verdt. Det er den viktigste ressursen for en levende norsk matproduksjon, både for oss i dag og for framtidige generasjoner.

Samtidig er dyrka mark enkel og billig å bygge på. Derfor er det mange utbyggere av boliger, næringseiendom og annen infrastruktur som ønsker å bygge på matjorda.

I mine år som landbruks- og matminister har jeg hatt fokus på å legge til rette for økt produksjon av korn og grønnsaker som vi ikke er selvforsynt med per i dag.

Mye av de aller beste og mest verdifulle jordbruksområdene – der det er mulig å dyrke nettopp mer korn og grønnsaker – ligger i nærheten av større byer i sentrale strøk. Her er utbyggingspresset ofte stort.

Som dere vet la regjeringen i 2015 fram en nasjonal jordvernstrategi. På det tidspunktet var målet for maksimal omdisponering 6 000 dekar.

I 2013 hadde KrF foreslått å senke dette målet til 3 800 dekar, men det fikk vi ikke flertall for.

I 2015 hadde Stortinget derimot blitt mer ambisiøse, og de fastsatte et mål om at maks 4 000 dekar matjord skulle omdisponeres hvert år.

Regjeringen har fulgt opp strategien med mange tiltak, som jeg mener har bidratt sterkt til økt fokus og bevissthet rundt hvor viktig vern av matjorda vår er.

Jordvernmålet skulle nås innen 2020. Nå i forrige uke fikk vi de foreløpige tallene for 2020. Det var gledelig.

Vi ligger an til å kunne nå det nasjonale jordvernmålet også i 2020, for fjerde år på rad!

Det har vi fått til samtidig som vår regjering for eksempel har hatt en sterk satsing på samferdsel!

Vi må avvente de endelige tallene i juni, men jeg mener det er bra at vi ser ut til å kunne ligge under 4 000 dekar både i 2017, 2018, 2019 og 2020. Det er under halvparten av det som ble omdisponert i 2009. Utviklingen har gått rett vei.  

*********************

Så har det vært en del skriverier de siste ukene om ulike tall for omdisponering, nedbygging og jordbruksarealer i Norge.

Jeg er helt tydelig på at vi trenger all god informasjon om matjorda vår, både om hvor mye vi har og hvor mye som blir bygd ned.

Derfor ba jeg NIBIO allerede i 2019 om å se på hvordan vi kan forbedre metodene for måling av nedbygging av matjord.

Samtidig er det viktig å rydde litt i en del ting som jeg tror har skapt noe forvirring:

KOSTRA-tallene viser hvor mye kommunene hvert år godkjenner at kan bli omdisponert fra jordbruksjord til andre formål.

De sier ikke noe om hvor mye som faktisk blir bygd ned hvert år, fordi det kan gå flere år fra en kommune godkjenner omdisponering til jorda faktisk blir bygd ned.

KOSTRA-tallene regner heller ikke med landbrukets egen nedbygging, hvis man for eksempel bygger en ny driftsbygning på et jorde.

Det nasjonale jordvernmålet har hele tiden vært knyttet til KOSTRA-tallene.

Det er positivt at disse tallene nå er om lag halvparten av det de var for 12-13 år siden. Det betyr at kommunene tillater mindre utbygging, og over tid vil det innebære at mindre matjord blir bygd ned.

Så har SSB kommet med nye tall for "faktisk nedbygging" hvert år. Det er bra at SSB gjør slike beregninger.

Jeg skal ikke gå inn i det tekniske rundt det, men de estimerer blant annet også landbrukets egen nedbygging. Den har økt de siste årene og utgjør ca. 2 000 daa årlig ifølge denne metoden.

Her har landbruket selv et tydelig ansvar for å ta vare på den matjorda de har til rådighet.

En annen ting vi også ønsker å vite mer om, er kvaliteten på områdene som blir bygget ned.

Derfor er det bra at NIBIO nå jobber med en forbedret metode for å måle nedbygging av dyrkajorda. Deres arbeid skal dere vel også få høre mer om senere i dag, tror jeg.

**************

Så hva gjør vi da videre for å ta enda bedre vare på matjorda vår i framtida?

Jeg har varslet at før sommeren planlegger jeg å legge fram en oppdatert jordvernstrategi.

Vi jobber nå med dette i departementet, så jeg kan ikke konkludere nå med hva vi lander på.

Men når vi nå ser ut til å kunne nå jordvernmålet kanskje fire år på rad, da mener jeg at vi bør vurdere å sette et enda lavere mål.

Vi kommer også til å oppdatere gjeldende tiltak og vurdere nye tiltak for å begrense omdisponeringen av dyrka jord, ut fra et forbedret kunnskapsgrunnlag.

Jeg skal ikke si noe tall nå, for dette er en del av det vi nå jobber med å vurdere i departementet.

Et moment som vi må ha med oss er at det ikke er realistisk å tro at vi kan unngå all nedbygging av matjord overhodet.

For eksempel når vi bygger ut samferdselsprosjekter som større veier, og særlig jernbane, kan det være tilfeller der det er umulig å unngå dyrka mark. Det er grenser for hvor krappe svinger en jernbanestrekning kan gjøre.

I 2020 var 1 740 dekar av den vedtatte omdisponeringen i kommunene til samferdselsformål.

I alle prosjekter må vi bestrebe oss på å finne løsninger som minimerer behovet for å bygge på dyrka mark.

Så er det noen som har spurt om kommunene bør ha en egen kvote for hvor mye de kan omdisponere hvert år.

I en del tilfeller vil årlig omdisponering variere veldig fra år til år. Noen kommuner er kanskje generelt veldig flinke til å verne om jorda si. Så et år skal de i gang med å bygge en nødvendig ny vei, der det er umulig å komme utenom dyrka mark. Da blir omdisponeringen høy akkurat det året, selv om den er lav i alle andre år.

Slike eksempler illustrerer at faste kvoter til kommunene nok ikke er det beste tiltaket.

Det som vi derimot VET er et effektivt tiltak, det er å ha politikere på alle nivåer som forstår verdien av matjorda.

Og dette er et viktig poeng for meg:

Jordvern er ikke noe vi blir ferdig med. Noe som vi kan krysse av på en liste og si at vi har oppnådd. Det er noe vi må jobbe med hele tida.

Det krever en kontinuerlig bevissthet hos politikere på ALLE nivåer, både lokalt, regionalt OG nasjonalt. Det er i utgangspunktet kommune og fylker som har ansvaret for arealplanleggingen.

***************

Hele 95 % av verdens matproduksjon målt i kalorier kommer fra landarealene, og bare 5 % fra havet.

Vi trenger kommuner, fylkeskommuner, innbyggere, næringsliv og organisasjoner som har kunnskap om jordvern, for at vi skal klare å bevare jord og sørge for økt matproduksjon i årene framover.

Vi må rett og slett "vinne hjertene for jordvernet".

Derfor vil jeg takke dere i Jordvern Norge og andre som arbeider for jordvern, for en viktig innsats.

For jordvernet trenger i høyeste grad folk som presser på og som følger med, slik at det ikke alltid blir utbyggingsinteressene som vinner.

Noen som har lyktes med å vinne hjertene for jordvernet, er Randaberg kommune, siste vinner av jordvernprisen.

De har en tydelig visjon om "den grønne landsbyen", der en peker på dyrka jord som noe positivt, - både for Randabergs identitet som en levende landsby, og for natur- og friluftsliv i et rikt kulturlandskap.

Jeg håper og tror at det ligger et stort potensial i dette: Å peke på viktigheten av jorda, alle de positive sidene ved jordvernet, og å få folk til å interessere seg mer for matproduksjonen.

Ikke minst tror jeg den økende interessen vi ser for andelsjordbruk og urbant jordbruk vil kunne bidra til det.

Nå har vi i regjeringen nettopp lagt fram en strategi for urbant landbruk. Jeg tror det er viktig at enda flere forstår sammenhengene i hvor maten vår kommer fra, og at de sjøl får litt jord på fingrene.

Vi skal fortsette å verne om den dyrebare matjorda med fornyet styrke framover. Jeg ser fram til å legge fram en oppdatert jordvernstrategi før sommeren. Vi må ta godt vare på matjorda i framtida også. Den er gull verdt for oss.

Derfor er det veldig positivt at Jordvern Norge arrangerer konferanser om jordvern. Dere har en viktig rolle i å "vinne hjertene for jordvernet"!

Jeg vil ønske dere lykke til videre i arbeidet, og med resten av dette arrangementet!