Regjeringas nye kvotemelding

Kjære verdiskapere.

Tusen takk for invitasjonen til landsmøte – og gleden av å være sammen med dere på årets viktigste møte for Norges Fiskarlag.

Skal hilse så mye fra Fiskeri- og sjømatministeren som for tiden er i Kina sammen med flere statsråder og norsk næringsliv for å styrke vårt samarbeide med et viktig marked og samarbeidspartner for Norge.

Det eksporteres 25.700 måltider med norsk sjømat hvert minutt – hver uke- hele året! Det betyr- om jeg holder taletiden min – har vi eksportert 771.000 måltider med norsk sjømat under mitt innlegg- det er jo bare fantastisk.

Fiskeflåten har jevnt over god økonomi, med en driftsmargin på mellom 15 og 20 prosent de siste 5 årene. Hovedforklaringen på dette er at både naturen og markedet har vært med oss, men uten dere - dyktige fiskere hadde det ikke vært mulig.

Regjeringen har også bidratt til økte overskudd gjennom redusert selskapsskatt. I 2013 var skatten på 28 pst, mens den i år er på 22 pst. Dette har kommet hele næringslivet til gode, også fiskerinæringen.

Dialogen mellom myndigheter og næring er i all hovedsak god og konstruktiv. Rammebetingelsene har også vært gode og stabile. Det har bidratt til fornying av flåten.

Å jobbe ombord på en fiskebåt, er godt betalt. De aller fleste har en arbeidsgodtgjørelse som ligger godt over gjennomsnittlig industriarbeiderlønn som er på ca. 550.000 kroner i Norge. Det gjør fiskeryrket til attraktivt blant dem som vil inn i næringen.

Likevel:

En fisker sa en gang til meg, at dersom en holder stø kurs lenge nok, så går en på grunn. Jeg tror det ligger mye i dette. Å ta en politisk gjennomgang av næringens virkemidler og rammebetingelser, er viktig for å unngå brå skift ved skiftende regjeringer.

Det er derfor viktig at både næring og myndigheter hele tiden har blikket mot framtiden, og samarbeider for å få en felles forståelse av hvor vi er, og hvor vi skal.

I det store bildet, hvor er vi, og hvilke utfordringer står vi ovenfor? La meg trekke fram 4 stikkord som handler om noe annet enn selve kvotesystemet.

Det første stikkordet er endringer i havet. Høyere havtemperaturer gjør at fisk vokser raskere og gjør bestandsestimering mer krevende. Vi vet også at bestander endrer vandringsmønster.

Når iskanten flytter seg, påvirker det også fiskefelt og bestandsutbredelse. Dette vil skape nye forvaltningsutfordringer og gjøre fiskeriforhandlingene med våre naboland mer krevende.

Fiskerinæringens klimafotavtrykk må reduseres. Derfor må det investeres i klima- og miljøvennlig fangst og fartøyteknologi. Regjeringen vil bidra til denne utviklingen gjennom omlegging av CO2 politikken for fiskeflåten.

Det andre stikkordet er omdømme. Fiskerinæringen har gått fra å være en næring som har vært avhengig av offentlig støtte, til å drive lønnsomt. Det er ingen som ønsker seg tilbake til den tida hvor lønnsomheten i næringa ble avgjort over forhandlingsbordet med staten.

Vi skal være stolte over at vi har en subsidiefri næring, og det er også en av grunnene til at vi nå går inn for å ta bort statlig støtte til transport, føring, av fisk. Dette er en oppgave næringa må løse selv.

Et godt omdømme er viktig for å lykkes i markedet. Vi eksporterer sjømat til forbrukere som forventer at bestandene høstes på en bærekraftig måte og fisken er av topp kvalitet. Sertifiseringsordninger viser at forbrukermakten må tas på alvor. Å ta vare på kvalitet, å ta vare på alt råstoff, å kunne dokumentere at fangsten foregår i henhold til myndighetenes krav, å redusere klimautslipp vil bli stadig viktigere.

Det tredje stikkordet er sameksistens i bruken av havet.  Vi ser en økende kommersialisering av havet. Det er konkurranse om arealtilgang i kystsonen og havet for øvrig. Dette krever god sameksistens mellom fiskeriene og andre næringer.

Havbruk er viktig for Norge, kystsamfunn og for alle de som ønsker å spise sunn og god norsk sjømat. Fisketurisme har også utviklet seg til å bli en viktig næringsvei til glede for både kystsamfunn og ivrige sportsfiskere. Men havområdene er også viktige for Norges energiproduksjon.

For at havet fortsatt skal være en kilde til energi, mat, transport og annet næringsliv, må vi fortsette å jobbe fram løsninger for helhetlig forvaltning av havområdene.

Det fjerde stikkordet er økt kunnskap. Det er viktig med økt kunnskap og forståelse av komplekse sammenhenger i havet.

Norge er verdensledende innenfor havforskning. Ressursforskningen som drives av Norge har dannet grunnlaget for at vi kan høste av mange bestander med et stabilt og høyt utbytte. Norsk forskningsinnsats på makrell, har bidratt til økt kunnskap og bedre bestandsforvaltning. Skal potensialet for marin verdiskaping utnyttes, må det også høstes på mesopelagiske bestander og arter på lavere trofisk nivå. Raudåte er et eksempel på dette. Norge har også internasjonalt stått opp for kunnskapsbasert, bærekraftig høstning fra havet. Det skal vi fortsette med.

Min korte gjennomgang viser at fiskernes fremtidige rammebetingelser handler om mye mer enn de årlige reguleringene og kvotefordeling. Norges Fiskarlag har vist at organisasjonen engasjerer seg bredt. Det er bra, fordi dette er problemstillinger som ikke kan løses av myndighetene alene.

Både fiskere og myndigheter er tjent med å samhandle for å finne gode løsninger. Løsninger som balanserer hensynene til fiskernes behov med en samfunnsutvikling der fiskeriinteressene må ses i en større sammenheng. God samhandling gir grunnlag for gode politiske beslutninger. God samhandling krever kunnskap, kompetanse og gode inkluderende prosesser.

Stortingsmeldingen "Et kvotesystem for økt verdiskaping" ble fremmet for Stortinget 21. juni i år. Regjeringen har i denne meldingen lagt opp til en kursendring, ikke en systemendring.

Det vi har gjort, er å drøfte kvotesystemet i hele dets bredde opp mot behovet for forenkling, effektivisering og behovet for økt fleksibilitet. Kvotesystemet må også ha legitimitet. Ikke bare mellom fiskere, men også når det gjelder næringens rolle i samfunnet, og da spesielt i kystsamfunnene. Hva legger jeg i dette?

La meg igjen trekke frem noen stikkord:

Det første stikkordet er fiskeritillatelse. Ligger det en forskjellsbehandling i at de som fisker med trål eller not i hovedsak har konsesjoner som ligger fast over tid, mens de som fisker med andre redskap har deltageradganger som må fornyes hvert år? Har ikke alle som fisker rett på den samme forutsigbarheten og økonomiske tryggheten, uavhengig av redskap? Tenk på hvor mange milliarder som gjennom årene har blitt investert i båter og tillatelser i flåtegrupper som har årlig deltakeradgang, i tiltro til at enhver fremtidig statsråd vil fastsatte de samme vilkårene for å delta, år etter år.

Regjeringen ønsker å likestille alle fiskere gjennom å tildele fisketillatelser der det fremgår hvilke andeler den enkelte fisker kan fiske. Dette vil forenkle og skape like rammevilkår for alle fiskere.

Det andre stikkordet er tidsbegrensningene i strukturkvoteordningene. Ligger det en usikkerhet i hvordan fiskerimyndighetene om 10 år vil omfordele eller ikke?

Eidesenutvalget konstaterte at det vil være opp til myndighetene å bestemme fordelingen av strukturgevinsten når tidsbegrensningen inntrer. I dette ligger det en usikkerhet. De foreslo derfor enstemmig at alle strukturkvoter skulle konverteres til kvoter uten en slik tidsbegrensning.

Etter å ha drøftet dette grundig i regjeringen, anerkjenner vi at det ikke er mulig å gi en garanti for hva fremtidige regjeringer og Storting vil beslutte. Regjeringen ønsker derfor at det skal være mulig å forlenge eksisterende tidsbegrensning. Mot et vederlag, vil de som søker om det, få forlenget varighet med 15 år. Det vil bli et tidsvindu på noen måneder neste år der dette vil være mulig, dersom Stortinget vedtar regjeringens forslag.

Hva betyr dette for næringen? Velger en å konvertere strukturkvoten nå, så flytter en punktet for fremtidig omfordeling innad i gruppen til 2021. Velger en ikke å konvertere, så må en forholde seg til det regjering og Storting bestemmer når tidsbegrensningene begynner å inntreffe fra 2028. Det som skjer nå, kan vi bestemme nå. Det som skjer om 10 år, bestemmer de om 10 år. Det er imidlertid opp til den enkelte å velge selv.

Regjeringen ønsker at alle skal konvertere strukturkvoter i overgangen til et nytt kvotesystem. Det vil forenkle og avklare spørsmålet om omfordeling i lang tid.

Det tredje stikkordet er forutsigbare rammebetingelser i kystfiskeflåten. Er det riktig å ha en politikk der ett fartøy kan fiske to kvoter dersom det kalles samfiske, men ikke om en kaller det strukturkvoteordning? I regjeringserklæringen slås det fast at det ikke skal gjennomføres strukturering av fartøy under 11 meter. Regjeringen mener dette må ha som konsekvens at samfiskeordningen avvikles. Samfiske med seg selv gir mulighet til å fiske to kvoter med ett fartøy. Det er således i realiteten å tillate strukturering av fartøy under 11 meter.

De fleste er enige om at vi ønsker en differensiert flåte med både store og små fiskefartøy. Er det riktig å opprettholde en politikk om fortsatt gruppeinndeling i kystfiskeflåten, samtidig som det blir stadig mindre sammenheng mellom lengdegruppene og den reelle størrelsen på fartøyene?

Også her var Eidesenutvalget enstemmig i sin anbefaling. De foreslår en opprydding og avvikling av hjemmelslengde som grunnlag for kvotetildeling.

Regjeringen har fulgt opp dette. Vi ønsker at de ulike gruppene skal ha kvoteandeler som ligger fast over tid.

Begge disse forslagene vil forenkle kvotesystemet. Det er også viktig at den politikken en fører, samsvarer med realitetene. Da er faktisk lengde en bedre gruppeinndeling enn hjemmelslengde.

Det fjerde stikkordet er kvoteutveksling. Er det riktig å imøtekomme behov for større kvotefleksibilitet for noen fartøygrupper, mens andre ikke får den samme muligheten?

Regjeringen foreslår å erstatte kortsiktige bytte- og utvekslingsordninger med en felles kvoteutveksling via en markedsplass. Da blir det likt for alle, uavhengig av hvilke fiskeri eller fartøygruppe en tilhører.

På en markedsplass vil alle transaksjoner bli synlige, og prisingen blir riktig. Det vil gi fleksibilitet og samtidig forenkle kvotesystemet. Det vil ikke lenger være behov for kortsiktige bytte- og utvekslingsordninger, som for eksempel samfiske- og slumpfiskeordningen, eller kvotebytteordningene som den pelagiske havfiskeflåten har hatt de siste årene.

Vi foreslår også at havressursloven endres, slik at ut- og innleie av kvoter innenfor et kvoteår blir forankret i loven.

Det femte stikkordet er ressursrente. I 1997 fremmet regjeringen Bondevik Perspektivmeldingen. Der ble ressursrente omtalt. Her står det at: "Adgangen til å delta i fiske og fangstkvoter tildeles vederlagsfritt fra samfunnet, slik at ressursrenten i sin helhet tilfaller næringsutøverne. Slik reguleringsopplegget har vært frem til i dag, legges det opp til at ressursrenten går inn i næringen og i samfunnene langs kysten.

En slik anvendelse kan ses på som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene".

 

I 1997 var det 22.500 fiskere og 13.600 fartøy.

I 2007 fremmet regjeringen Stoltenberg Strukturmeldingen. Den inneholdt et helt kapittel om ressursrente i fiskerinæringen. Regjeringen konkluderte imidlertid også denne gangen med at "verdiskapingen bør forbli i næringen og kystsamfunnene, som samfunnets investering i en videre utvikling av distriktene og næringslivet langs kysten".

I 2007 var det 14.000 fiskere og 7.000 fartøy.

I dag, har vi 10.500 fiskere og 6.000 fartøy, som er mindre enn halvparten av det vi hadde for 20 år siden. Dette illustrerer produktivitetsutviklingen i fiskeriene. I år vil norske fiskere selge fisk for ca. 20 mrd. kroner, eller om lag 2 millioner per fisker. Inkludert deltidsfiskere.

Det er bra at fiskeriene drives lønnsomt. Men reduksjonen i antall fiskere og fartøy er også et bilde på at næringens bidrag tilbake til samfunnet er ganske annerledes nå enn i 1997.

Regjeringen skriver derfor i kvotemeldingen at: "Fiskeriene har vært igjennom en utvikling som har gitt en mer effektiv utnyttelse av ressursene og bedre økonomi i flåten, samtidig som tilknytningen til kystsamfunnene ofte har blitt svakere. Regjeringen er opptatt av at man i fremtidens kvotesystem sørger for at fiskerinæringens bidrag til samfunnet fastsettes gjennom konkrete virkemidler, for å sikre at det er sammenheng mellom fiskerinæringens virke og ringvirkningene som tilfaller fellesskapet." 

Som kjent foreslår regjeringen å øke flåtens bidrag til fellesskapet gjennom en kvotebeholdning. Denne mekanismen er beregnet til å øke næringens bidrag med om lag 100 millioner kroner. Det forutsetter imidlertid at alle med strukturkvoter velger å konvertere disse til strukturkvoter med lengre varighet. 

Jeg mener at innføringen av en statlig kvotebeholdning er et fornuftig tiltak. Det vil bidra til et noe større økonomisk bidrag fra næringen til samfunnet for øvrig, men vil medføre en langt lavere belastning enn en ressursrenteskatt.

Det sjette stikkordet er ekstrakvoteordningen. Over tid har det vokst frem en rekke kvotebonusordninger for å dekke spesielt tilgodesette formål. Satt på spissen har kvotebonusordninger overtatt som politisk virkemiddel, etter at subsidiene ble avviklet. Er dette rett?

Regjeringen foreslår å stoppe denne utglidingen ved å sette et tak, en selvpålagt politisk begrensning på hva som skal kunne brukes til ulike tiltak. Det som skal prioriteres er tiltak som bidrar til økt verdiskaping. Dette vil forenkle og gi mer forutsigbarhet. 

Mitt siste stikkord er rekruttering. Videreføres dagens rekrutteringsordning, vil det over tid føre til at 5% av torskekvotene vil gå til rekrutteringskvoter. Er det riktig å tildele rekrutteringskvoter som nytildeling i lukket gruppe, samtidig som drøyt 7% av torskekvotene tildeles åpen gruppe for å sikre nyrekruttering av unge fiskere?

Regjeringen mener det må satses på at ungdom kan få en inngangsbillett til å velge fiske som næringsvei. Alle som er under 30 år og vil satse innen åpen gruppe med eget fartøy, vil med regjeringens forslag få et kvotetillegg. Dette skal gis innenfor avsetningen til åpen gruppe. I tillegg kan en søke om å få en ekstrakvote i 5 år. Dette vil gi mer forutsigbarhet både innenfor åpen og lukket gruppe. Og, det vil forenkle.

* * *

Det er myndighetenes oppgave å forme rammebetingelsene for enhver næring. God samhandling med organisasjoner som evner å være relevante er likevel viktig for å finne gode løsninger.

Ulike sektorer har alltid hatt god nytte av å ha organisasjoner som gjennom kompetanse og kunnskap blir en sterk og konstruktiv stemme inn mot regjering og Storting.

Norske fiskere har vært godt tjent med å ha et Norges Fiskarlag som sentral dialogpartner for myndighetene. Jeg håper vi også i fremtiden kan fortsette denne dialogen.

Et fremtidsrettet kvotesystem må bli enklere, mer effektivt og fleksibelt. Kvotesystemet må også kunne drøftes og forankres politisk, for å ligge fast over tid.

Fiskerinæringen er tjent med at kvotesystemet har nødvendig legitimitet i både kystsamfunn og i det politiske miljø. Uten politisk stabilitet får en ikke stabile rammebetingelser. Dette, kjære fiskere, krever at kursen korrigeres så vi ikke går på grunn et stykke fram.

Av og til er det å ikke tørre å gjøre endringer, det mest dramatiske valget.

La meg understreke at dette er forslag hvor vi har hatt hele fiskerinæringen i tankene. Fiskerinæringen handler om mer enn redere og torsk. Derfor er også mannskapenes situasjon viktig, fiskeindustriens rammevilkår og pelagisk sektor. Dette skal bli et godt kvotesystem for hele næringen.

Jeg ønsker landsmøtet lykke til med forhandlingene.