Statlig eierskap ingen unbrakonøkkel

I det nye partiprogrammet vil Arbeiderpartiet øke statens eierskap i norske selskaper. Akkurat som IKEA fant sitt geniale universalmiddel, unbrakonøkkelen og flatpakkede møbler, synes Ap å mene at økt statlig eierskap er universalløsningen i næringspolitikken.

Så enkelt er det nok ikke.

Staten har begrenset kompetanse til å styre og utvikle selskaper i et internasjonalt marked i stadig endring. Det er næringslivet som har de beste kunnskapene og ferdighetene til å drive business.

Politikere kan heller ikke vedta i statsbudsjettet hvilke bedrifter som skal lykkes. Men myndighetene kan legge til rette for at konkurransedyktige norske bedrifter og næringer skal kunne gripe muligheter der de selv er villige til å satse. Statlig eierskap er ett virkemiddel, men veldig ofte er andre virkemidler bedre.

Staten trenger for eksempel ikke eie all eiendom i Norge for å sikre allemannsretten. Det er tilstrekkelig å regulere.

Politikere og byråkrater utsettes for konstant lobbyvirksomhet og organiserte interesser, som vil overbevise om at det er en glup idé å satse felleskapets penger på det som i ettertid ofte har vist seg å være et synkende skip eller et luftslott.

De rødgrønne førte staten inn på eiersiden i daværende Aker Holding i 2007, etter å ha hørt at Aker Solutions kunne bli solgt til utlandet. Fasiten i dag er at staten har tapt flere milliarder på investeringen. Statens investering bidro kanskje til at en del arbeidsplasser forble i Norge. Men slike statlige milliardoppkjøp er hverken en fremtidsrettet eller bærekraftig teknikk for å skape lønnsomme og langsiktige arbeidsplasser i Norge.

Det blir fort en veldig dyr fremgangsmetode.

Rødgrønne politikere og en del private kapitalister finner ofte sammen i synet på statlige subsidier. De har ulike motiver, men begge liker at noen andre tar regningen. Det er fellesskapet som må ta regningen i form av høyere skatter og mindre til velferd.

Ifølge Støre er forsterket statlig eierskap et virkemiddel for å skape arbeidsplasser i nye markeder, og for å sikre langsiktig kapital for dem som går inn med teknologisk risiko. Aps oppskrift er å skattlegge arbeidsplasser hardere, og la private kapitalister få bruke mer av fellesskapets midler til å gamble på børsen, mens de selv får redusert sin risiko. Det betyr i praksis å ta fra private med den ene hånden, og gi tilbake med den andre. Men blir det mer verdiskaping ut av det?

Selskapene hvor staten i dag er deleier har i mange tilfeller tidligere hatt staten som heleier. I disse selskapene har staten, anført av tidligere statsminister Jens Stoltenberg, aktivt ønsket å selge seg ned for å få inn private. Ap, anført av statsministerkandidat Jonas Gahr Støre, vil gå motsatt vei. De vil kjøpe seg inn i selskaper som er private.

Det er alltid en grunn til at private superkapitalister vil selge. Når både kunder og private eiere beveger seg vekk fra en markedsplass, er det sjelden en god idé at staten går inn som eier. Det betyr som regel å utsette problemer og redusere verdiskapingen i Norge.

Støre sier at det ikke er et poeng å eie for å eie. Nettopp. Hva er det da?

Mer statlig deleierskap i regi av en Ap-ledet regjering kan raskt bli en garanti for å utsette omstilling, eller fortsette med ulønnsom produksjon. Vi husker alle feilslåtte forsøk på statlig industribygging på 70- og 80-tallet.

Koronapandemien endrer ikke på dette, selv om Ap vil ha oss til å tro det. Nå gjelder det å holde igjen, selv om det er vanskelig. Vi skal og må komme ut av pandemien med en fortsatt velfungerende blandingsøkonomi med høy verdiskaping. Ikke et massivt subsidiert næringsliv med lavere verdiskaping. Her bør Støre lære av sin partikollega Per Kleppe.

Ap vil ha mer statlig eierskap innenfor klima, mineralnæringen og helseindustrien, og trekker frem den vellykkede etableringen av Statoil i sin tid. Få er i dag uenige i at det var riktig å etablere Statoil. Jeg savner imidlertid at Ap reflekterer over hva som gjør Statoil til et spesielt eksempel. I motsetning til vind eller hydrogen, er olje og gass en begrenset ressurs, også geografisk. Ved hjelp av sterke norske maritime miljøer og betydelig hjelp av internasjonale, private selskaper i starten, kunne Norge med sin kontinentalsokkel starte produksjon som ga umiddelbar superprofitt.

Hva med helseberedskap og helseindustri – er dette en næring spesielt egnet for statlige utviklingsselskap?

Nei. Helsetjenesten har behov for svært mange legemidler. Å være selvforsynt med legemidler er ikke realistisk, og vil være uforholdsmessig dyrt.

Å tilrettelegge for økt aktivitet innen legemiddelproduksjon, sammen med tiltak som økt beredskapslagring, er en mer realistisk og bærekraftig tilnærming. Er det noe pandemien har lært oss, er det at internasjonalt samarbeid er avgjørende for forsyningen. Et statlig produksjonsselskap ville vært en konkurrent til eksisterende produsenter, og slik sett bidra til å svekke legemiddelnæringen i Norge.

Forsterket statlig eierskap er et forslag til løsning før man har definert problemet. Dype lommer på fellesskapets vegne er ikke en oppskrift på fremtidig økt verdiskaping og trygge arbeidsplasser.