Vi har begrenset kunnskap om lønnsomheten i privat velferd

Få politiske saker skaper like sterkt engasjement som private velferdstjenester. Lett karikert kan man si at venstresiden av og til fremstiller privat velferd som det verste av 1800-tallets iskalde kapitalisme, på randen av det "dickenske" samfunn. Høyresiden kan kanskje lett karakterisere alt som er privat som fint og bra, og det som er offentlig som tregt og dårlig. Jeg tror ingen av disse perspektivene hjelper pasientene eller brukerne.

Alle er enige om at velferdstjenester skal være offentlig finansiert. Noen av oss mener at de private er en viktig del av leverandørlandskapet. Private bidrar til å gi brukere og pasienter mer valgfrihet, øker kapasiteten og fremmer innovasjon. De fleste fastleger er private næringsdrivende, omtrent halvparten av barnehagene er private og innenfor rusomsorgen er det mange kommersielle og ideelle virksomheter. Rundt 40 000 mennesker får arbeidsmarkedstiltak levert av tiltaksbedrifter.

I dette landskapet fortoner debatten som har rast de siste dagene som en klassisk øvelse i å snakke forbi hverandre, heller enn med hverandre. Er det slik at de private velferds-leverandørene beriker seg? Da Velferdstjenesteutvalgets rapport nylig ble lagt frem, sa jeg at utvalget ikke hadde funnet utstrakt superprofitt i velferdstjenestesektorene. Mange ville misforstå, og sa at dette ikke stemte. Kritikken har vært frontet av utvalgets mindretall, med LO-rådgiver Gøril Bjerkan i spissen (2 av 12 utvalgsmedlemmer). Men det er altså vesentlig forskjell på 1) ikke å finne noe, og 2) å finne at noe ikke er der. Det er det første jeg har sagt, og det er i overenstemmelse med at tallmaterialet er så svakt at utvalget ikke tør si noe sikkert om det. Det andre, å finne at noe ikke er der, ville betydd at utvalget har undersøkt dette, og at utvalget har dokumentert/bevist at superprofitt ikke finnes/kan utelukkes. Det har utvalget selvfølgelig ikke gjort.

Kunnskapsgrunnlaget om lønnsomheten i privat velferd er per dags dato begrenset. Det utvalget finner om lønnsomhet, er at det er lavere lønnsomhet i velferdstjenestene enn i næringslivet for øvrig.

Utvalget konstaterer også store forskjeller i lønnsomhet mellom velferdstjenestesektorene, men også innenfor hver sektor. Her er noen eksempler: 40 pst. av barnehagene har høyere lønnsomhet enn gjennomsnittet i velferdstjenestene, mens kommunale helse- og omsorgstjenester har lavere lønnsomhet enn snittet. Hjemmetjenester og sykehjem er de klart største tjenestene innenfor de kommunale helse- og omsorgstjenestene. De siste syv årene har driftsmarginen for disse tjenestene vært på 2,5 pst. i gjennomsnitt, og dette er klart lavere enn snittet for velferdstjenestene.

Velferdstjenesteutvalgets to mindretallsrepresentanter peker på at egenkapitalavkastningen for velferdstjenester er på 18,5 pst. før skatt. De har laget et eget regnestykke, hvor de beregner superprofitt før skatt på 1,1 mrd. i 2018. Dette er ikke noe flertallet stiller seg bak. Flertallet utelukker ikke at aktører realiserer meravkastning utover normalavkastning, men mener at det er vanskelig å vurdere om fortjenesten i velferdsforetakene er rimelig, og understreker at det ikke er mulig å anslå eventuell meravkastning presist.

Velferdstjenesteutvalget har tatt til orde for økt åpenhet om organisering, eierskap og økonomi. Det må bli enklere å foreta kartlegginger og analyser av lønnsomhet i privat velferd i fremtiden. Der har utvalget foreslått flere interessante tiltak. Jeg vil særlig trekke frem krav til regnskapsmessig skille mellom den virksomheten som betales med offentlige midler, og annen virksomhet i selskapene.

Utvalgets rapport er nå sendt på høring, med høringsfrist 15. mars. Jeg vil oppfordre alle - næringslivsorganisasjoner, interesseorganisasjoner og andre, til å gi innspill. Det er verdifullt.

Vi trenger å ha tillit til at alle velferdstjenesteleverandører utfører oppgaven på en god, profesjonell og forsvarlig måte. Det handler om hvem vi tiltror omsorg, oppfølging og pleie av sårbare grupper.

Det er lett å formulere politiske slagord om privat velferd. Men det er tjenestene til brukerne og pasientene som bør stå i sentrum.