Når ble statlig kapitaltilførsel det samme som direkte statlig eierskap?

Mye av det Aasland påpeker her er jeg helt enig i. Vi har felles syn på mange av virkemidlene i næringspolitikken. Det jeg imidlertid utfordret Aasland til å utdype, er hvorfor de mener økt statlig eierskap er et smart virkemiddel for å løse utfordringer i næringslivet. Altså eierskapspolitikk. Jeg tar selvsagt en debatt om næringspolitiske virkemidler også, men la det ikke hindre oss i å klargjøre synspunkter når det gjelder økt statlig eierskap.

Aasland spør retorisk hva jeg ønsker å selge? Det har regjeringen gitt et klart svar på gjennom blant annet eierskapsmeldingen. Mens Ap kjøpte seg opp i Aker Kværner Holding, med et tap på flere milliarder som resultat, har denne regjeringen i eierskapsmeldingen tydelig formidlet til Stortinget hvilke selskaper den ikke ser noen grunn til å eie, og derfor er åpen for å selge. Vi har også gjennomført flere salg, f.eks. i SAS, som driver med transport og Entra som leier ut næringslokaler.

Jeg har nå spurt Aasland flere ganger, og har ikke fått svar på hvilke selskaper ønsker Ap å kjøpe. Dere nevner riktignok en del bransjer i den sammenheng, som hydrogen, havvind og batterier. Dette er bransjer hvor vi ser både stort potensial, hvor regjeringen legger til rette for investeringer og verdiskaping, og hvor det faktisk skjer og allerede er varslet en rekke etableringer (batterifabrikker, hydrogenselskaper, og havvindselskaper).

Regjeringen støtter nye næringer gjennom både gode rammebetingelser og kapital. Staten bidrar med mange milliarder kroner i tilskudd, lån, garantier og egenkapital til privat næringsliv. Gjennom Nysnø bidrar vi nettopp med statlig kapital, som skal bidra til reduserte klimagassutslipp.

Statlig kapital kan være et egnet virkemiddel til å skape flere arbeidsplasser og nye næringsmuligheter. Men statlig kapitaltilførsel betyr ikke nødvendigvis direkte statlig eierskap. Det er to forskjellige ting.