Norge i verdensrommet

Det ble begynnelsen på en æra, på romfartens tidsalder. Gagarin ble en helt, ikke bare i Sovjetunionen, men over hele verden. Han ble en representant for en felles menneskehet, som nå hadde tatt et avgjørende skritt.

Noen år senere tok Neil Armstrong nye, avgjørende skritt - på månen. Ordene han ytret er velkjente. Det færre vet, er at han og Buzz Aldrin hadde med seg en medalje som hadde tilhørt Jurij Gagarin. Den la de igjen på månens overflate, som et tegn på respekt, som et tegn på at de var sammen om dette.

Det er ikke minst denne ånden, dagen i dag handler om. Og det stemmer overens med at virksomheten i rommet har endret karakter, nå er det samarbeid som gjelder. Fra å være elitegren for supermakter, har det blitt en vitenskapelig dugnad og en global innovasjonsinnsats. Det betyr at rommet ikke lenger er noe vi små ikke kan beskjeftige oss med, snarere tvert imot. De som følger med på hva som skjer på Mars for tiden vet at roveren som nå befinner seg på overflaten, er utstyrt med den norske georadaren Rimfax.

Og det er ikke tilfeldig, for faktisk er Norge en viktigere romnasjon enn mange her hjemme kanskje er klar over. Vi har teknologimiljøer og spesialiserte virksomheter som hevder seg i internasjonal konkurranse, som gjør oss godt synlige på romkartet.

Vår deltakelse i EUs romprogram, som omfatter Galileo (satellittnavigasjon), EGNOS (støtteprogram for satellittnavigasjon) og Copernicus (jordobservasjon), gjør det mulig for norsk næringsliv å konkurrere om leveranser til programmet.

Her ser vi altså spennet i norsk deltakelse i romvirksomhet: fra utforskning av Mars og verdensrommet, til aktiviteter som er rettet mot jorden.

Men jeg tror det er viktig å være klar over at det er det siste som virkelig har revolusjonert rommets betydning de siste årene. Og det er også i denne forstand at rommet blir viktigere og viktigere for Norge. For i tillegg til deltakelse i EUs program har Norge også egne unike muligheter.

Og stikkordet er satellitter. Så langt i romfartens korte historie har nærmere ti tusen satellitter blitt satt i bane. Men estimater sier at over de neste ti årene vil femti tusen nye satellitter skytes opp. Dette er både fordi selve satellittene er blitt små og mindre kostbare, og fordi vi ser hvordan enda mye mer av aktiviteten på jorda kan optimaliseres ved hjelp av satellitter.

For Norge er dette spesielt relevant. For det første har vi store havområder, mye maritim transport, ulendt terreng, sensitive nordområder og rike naturressurser. Det betyr at vi trenger satellitter til kommunikasjon, overvåkning og navigasjon - for å møte konkrete nasjonale brukerbehov innenfor nesten alle samfunnssektorer. Næringsutvikling blir mer og mer avhengig av gode data, for eksempel med hensyn til artsbestander i havet, eller geologiske ressurser i jorda. Ved hjelp av satellitter kan vi sørge for et klarere bilde, bokstavelig talt. Det er også viktig med hensyn til klima- og miljøpolitikk og samfunnssikkerhet.

For det andre har vi naturlige forutsetninger for romaktivitet. For eksempel har Andøya svært gunstig beliggenhet for oppskytning av satellitter i polar bane, mens steder som Svalbard, Jan Mayen og Dronning Maud land gir oss gode muligheter for hyppig nedlesning av satellittdata. I en tid der mange land søker å posisjonere seg for sterk opptrapping av sin romaktivitet, og der mange private aktører nå er i ferd med å gjøre rommet til en arena for næring, vil slike geografiske fortrinn, og prosjekter som Andøya Space Port, kunne bli svært viktige i internasjonal sammenheng.

Når vi så legger til at vi også har kompetanse til å utvikle både raketter og satellitter selv, og allerede er langt fremme når det gjelder produkter og tjenester basert på satellitt-data, ser vi at neste fase av jordnær romvirksomhet byr på store muligheter for Norge. Det handler om verdiskapning og arbeidsplasser, det handler om å gjøre samfunnet tryggere, grønnere, og enda mer samordnet, og det handler om å lede vei til fremtiden.

Derfor er det viktig at vi satser. Ikke bare på norsk romindustri og utviklingen av teknologi for å løse store samfunnsutfordringer, ikke bare på norske fortrinn nå som titusenvis av satellitter skal skytes opp og enorme mengder data leses ned, men også på samarbeidet som er så definerende for internasjonal romvirksomhet.

For i det store bildet er det ikke bare slik at romaktiviteten skal rettes mer og mer mot konkrete brukerbehov. Det er også slik at vitenskapen og teknologien kan hjelpe oss med å oppnå de globale bærekraftsmålene som hele verden har skrevet under på.

Bærekraftsmålene handler om å se helheten, og de henger dermed nøye sammen med det unike perspektivet som romalderen har gitt oss: bildet av hjemmet vårt på avstand. Det er dette perspektivet - bildet som Jurij Gagarin først så - som er en av de viktigste grunnene til å markere denne dagen.