Økt statlig eierskap, som Arbeiderpartiet tar til orde for, er en dårlig idé

La meg ta det punkt for punkt:

Aasland skriver i sitt innlegg: Markedet tar hensyn til avkastningen på kapitalen. For sen omstilling til nye næringer vil imidlertid ha samfunnsmessige konsekvenser i form av økt arbeidsledighet og en dyp økonomisk nedtur. Disse perspektivene tar kapitalen i mindre grad hensyn til. Gitt vår næringsstruktur er dette en form for markedssvikt vi som politikere må forholde oss til og våge å korrigere. Økt og mer aktivt statlig eierskap må derfor være en del av statens verktøykasse for å møte utfordringene vi står overfor. Er det noe historien har lært oss, er det at staten kan være en langsiktig eier som prioriterer flere hensyn enn kapitaleiere på jakt etter kortsiktige gevinster. I partnerskap med private kan derfor staten som eier bringe med seg viktige perspektiver som tilfører samfunnet verdi. Når vi i tillegg vet at kapital til skalering og kommersialisering er mangelvare for mange fremvoksende næringer, kan staten bidra til å skape verdier og arbeidsplasser.

Svar: Statlig eierskap er normalt ikke den mest effektive måten for å løse markedssvikt. Statlig eierskap er heller ikke en spesielt effektiv måte for å etablere verdiskapende arbeidsplasser. Staten bidrar til å løse markedssvikt mye mer effektivt på andre måter, gjennom reguleringer, skatter og avgifter, osv. Å vri dette til en debatt om skattenivået, endrer ikke på det. Aasland ser dessuten helt bort fra at lønnsomhet og avkastning er nødvendig for å skape arbeidsplasser. Det er oppsiktsvekkende.

Det er nettopp etterkrigstidens politikk, der politikere blandet inn mange "samfunnsmessige" hensyn i styringen av selskapene, som jeg kaller fortidens næringspolitikk. Problemene med denne tilnærmingen så vi utover på 70- og 80-tallet, og det førte også til et grunnleggende skifte i tilnærmingen til det statlige eierskapet. Det var en dyrekjøpt erfaring. Dessuten: Andre eiere, ikke minst på børs, hvor det er mye pensjonspenger som investeres, har minst like langsiktig horisont som staten. Mer politisk styring og flere politiske hensyn bidrar heller til at perspektivet blir neste valg fremfor evigheten. Og hvorfor skulle andre eiere ønske arbeidsledighet og økonomisk nedtur?

Aasland skriver: Heller enn å forsøke å score billige retoriske poenger, burde næringsministeren bruke mer tid på hva landene rundt oss gjør i næringspolitikken og med det statlige eierskapet. 

Svar: Det er krevende å vite hva Ap mener andre land gjør så mye bedre uten eksempler. Jeg er ikke kjent med at andre land har så mange vellykkede eksempler på området. OECD trekker stadig frem Norge som et foregangsland til å forvalte statlig eierskap, men kritiserer oss samtidig for at vi eier for mye og at eierskapet bør reduseres. Knapt noe land i OECD-området eier mer av verdiene på den nasjonale børsen enn den norske staten.

Aasland skriver: Statlig eierskap innen nye næringer sikrer nemlig også at vi får nyte godt av verdiene som høstes av vår felles innsats. Dette har vært en bærebjelke i både olje- og kraftpolitikken, og jeg mener det også skal være det i fremtidsnæringene. Derfor svarer jeg mer enn gjerne ja når jeg blir spurt om fellesskapet også skal investere i næringer som havvind, hydrogen, batterier og mineraler. Her vil næringsministeren kanskje beskylde meg for å være ideologisk. Det lever jeg godt med, når regjeringens eget utvalg «Norge mot 2025» i sin rapport skriver at det bør vurderes «å innrette deler av fremtidig statlig investeringsstøtte slik at staten sikrer seg en andel av fremtidig avkastning når prosjekter oppnår lønnsomhet».

Svar: Utvalget "Norge mot 2025" peker rett nok på at staten som støttegiver i større grad bør sikre seg en del av eventuell fremtidig gevinst ut over skatteinntekter dersom prosjekter lykkes. Men utvalget kan neppe tas til inntekt for mer statlig eierskap!

Utvalget skriver: "Dette kan for eksempel skje ved at støtte gis i form av finansieringsinstrumenter som konverteres til eierandeler i prosjektet eller tilbakebetales dersom det gir avkastning over et visst nivå for støttemottaker. En generell ordning hvor statlig støtte konverteres til eierandeler dersom støttemottaker lykkes, kan imidlertid skape insentiver til tilpasninger for å hindre at staten blir eier og utøver eiermakt, samt at støttebeløpene alt annet likt må øke. Ordningene må derfor utformes med dette for øye. Ved slik støtte bør staten normalt avhende eierandelen på det tidspunkt som sikrer best mulig avkastning på sin investering. Et permanent eierskap vil føre til at staten blir eier i mange selskaper med uklar fremtid, og til at staten må bygge et nytt virkemiddelapparat for å forvalte eierandelene på en måte som ikke hindrer omstrukturering og utvikling."

Med andre ord: Enten kan staten sikre seg tilbakebetaling uten å bli eier dersom prosjektet lykkes. Eller så bør staten konvertere støtten til eierandeler, som selges relativt raskt.

"Når næringsministeren prøver å tegne et bilde av Arbeiderpartiets politikk som gammeldags, må hun imidlertid ha glemt å se seg rundt.", skriver Aasland. Kanskje det. Jeg er imidlertid ikke alene om vurderingen av Arbeiderpartiets næringspolitikk.

Slik jeg ser det, klarer ikke Ap å bygge bro fra det de mener er problemer i norsk næringsliv, til løsningen de lengter etter, økt statlig eierskap. Kanskje fordi de har definert løsningen før problemet.