Åpningsinnlegg Forskningsrådets Petroleumskonferanse

En riktig god morgen alle sammen!

Aller først, takk til Forskningsrådet som samler oss for å diskutere årets tema: "Petroleumsforskning og bærekraft".

La meg med en gang røpe hovedbudskapet mitt i dette innlegget:

Skal vi skape en mer bærekraftig petroleumsnæring, trenger vi ny kunnskap og teknologi!

Dette har vi gjort gjennom 50 år på norsk sokkel, men har vi noen garanti for at det vil være slik i framtida?

 

La meg derfor begynne med framtida – også kjent som våre barn og unge.

For to dager siden møtte jeg en engasjert gjeng på ungdommens klimatoppmøte i Kristiansand.

Et naturlig tema for dette møtet var hvordan vi både kan ha en ambisiøs klimapolitikk – og en offensiv petroleumspolitikk.

I møtet med ungdommen, tok jeg det helt grunnleggende:

En voksende verdensbefolkning trenger mer energi.

Denne befolkningen er avhengig av et energisystem som enn så lenge domineres av kull, olje og gass.

Samtidig må de globale utslippene ned – og det kan bare løses gjennom globalt samarbeid, hvor Norge skal være en pådriver.

Veksten i fornybar er svært positivt, men vi vet at veksten alene ikke vil være nok til å dekke verdens etterspørsel etter energi på flere tiår.

Verden vil derfor ha behov for store mengder olje og gass i framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene og forpliktelsene våre i Paris-avtalen.

Da kan vi bidra med særlig to ting:

Det er produksjon med lave utslipp, som er underlagt det europeiske kvotesystemet, og et velfungerende HMS-regelverk.

Og ikke minst, bidra med gass til erstatning for kull i den europeiske energiproduksjonen.

Nylig kunne vi lese at Storbritannia hadde sin første kullfrie uke siden 1882 – gjort mulig av norsk gass!

 

I den offentlige debatten tar noen til orde for å begrense olje- og gassaktiviteten, eller til og med sette sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel.

En produksjon som er stor og verdifull for oss nordmenn, men samtidig liten i det store bildet.

Til det har jeg følgende å si:

• For det første: På ett tidspunkt vil oljealderen vår være over. Det sier seg selv: En ikke-fornybar ressurs varer ikke evig. Men det er lenge, lenge, lenge til.
• For det andre: Kutt i norsk produksjon vil snarere gi økte globale utslipp. De gjennomsnittlige utslippene av klimagasser fra produksjonen på vår sokkel skjer med mye lavere utslipp enn gjennomsnittet i resten av verden – mye takket være dere som driver med forskning og utvikling.
  
  
• For det tredje: De nasjonale konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, for å si det mildt – men for klimaet vil det ikke være annet enn symbolpolitikk.

Derfor var budskapet mitt til ungdommen: Det er altså ingen motsetninger mellom å ha en ambisiøs klimapolitikk og en langsiktig petroleumspolitikk.

 

Når vi snakker om en langsiktig petroleumspolitikk, trenger også et annet bilde på framtida.

Her står jeg sammen med henne, sveiselærlingen Hannah, i forbindelse med markeringen av første stålkutt for andre trinn av Sverdrup-utbyggingen på Aibel sitt verft i Haugesund.

Hannah skal ta del i et fortsatt norsk petroleumseventyr som skal skape inntekter og arbeidsplasser over hele landet.

Vi markerer altså at en gigant som Sverdrup-feltet starter en produksjon som skal vare de neste 50 årene. Dette gjør vi i året vi feirer 50 år med aktivitet på norsk sokkel.

Vi snakker om 100 års oljehistorie!

Mange kan ta en del av æren for det norske oljeeventyret – som Sverdrup er en del av: Industri, framsynte politikere, våre kompetente fagarbeidere – som Hannah skal bli en del av.

Likevel velger jeg å påstå at det er dere, som representerer kunnskaps- og teknologiutviklingen i petroleumsnæringen, som skal ha en stor del av denne æren.

 

Det er ingen enkel oppgave, men skal man plukke ut noen av disse av teknologiene, er det noen som er verdt å nevne:

Subsea-teknologien, som på slutten av 80-tallet ble et teknologisk gjennombrudd som effektiviserte, samt økte produksjon og ressurstilgjengelighet.

I dag er havbunnskompresjon på Åsgård-feltet en videreutvikling av våre stolte subseatradisjoner.

Støttet av DEMO 2000 og er blitt det man kaller en "game changer" for olje- og gassindustrien med enorme besparelser på penger, energibruk og CO2-utslipp.

Innenfor boring har Norge vært foregangsland for bruk horisontale og flergrens brønner som har gjort nye ressurser tilgjengelige – også internasjonalt.

Og til slutt vil jeg nevne flerfase-transport.

Norske forskningsinstitutter var med på å revolusjonere teknologien som gjør at olje, gass og vann kan transporteres i samme rør over lengre avstander. Også dette har skapt enorme verdier og besparelser.

 

Disse, og mange flere eksempler på teknologiutvikling, har bygd opp petroleumsnasjonen vår, effektivisert den og gjort den mer bærekraftig.

Og det er en industri som skaper verdier og arbeidsplasser i hele Norge:

• Hver dag går 170 000 nordmenn på jobb i næringer knyttet til olje- og gassvirksomheten.
• I år forventer vi nærmere 300 milliarder kroner netto til velferdsstaten – midler som gjør landet vårt så godt å bo i.
• Petroleumsvirksomheten har bygd opp Oljefondet som i dag har en verdi med så mange nuller at jeg må ha tunga rett i munnen: 9000 milliarder kroner.
• Og, olje- og gassindustrien er en nasjonal teknologinæring, som vil danne et viktig grunnlag for framtidas industri og næringsliv.

Akkurat det skal jeg komme tilbake til.

 

Betydningen denne næringen har, synes jeg taler for seg selv.

Men så er det ringvirkninger av petroleumsvirksomheten som er både mer synlige og konkrete – enn plattformer ute til havs eller sysselsettingstall.

Faktum er at samtlige av landets kommuner nyter godt av oljeeventyret.

Ikke bare er det en av våre viktigste distriktsnæringer.

25 prosent av statens overføringer til kommunebudsjettene er oljeinntekter.

Derfor må vi bidra med fakta og framsnakke denne næringa og det den leverer om vi skal klare å videreutvikle virksomheten på norsk sokkel.

 

Men viktigere enn kommunikasjonsarbeid, det er å sørge for langsiktig aktivitet og verdiskaping.

Blir jeg spurt om hvor regjeringen vil i olje- og gasspolitikken, er det korte svaret at vi skal oppleve flere slike merkedager som den jeg hadde i Haugesund framover.

Derfor fører regjeringen en langsiktig petroleumspolitikk med vekt på stabile og forutsigbare rammebetingelser som inkluderer tildeling av attraktivt leteareal og aktiv innsats innen forskning og utvikling.

Vi fører en politikk som gir resultater.

Denne regjeringen har gitt rekordtildelinger av areal på norsk sokkel.

Sist i TFO 2018. For den kommende TFO 2019 har vi utvidet med hele 90 blokker.

Nytt areal er en bærebjelke i politikken vår: Leteaktivitet gir muligheter for funn som i sin tur kan sikre oppdrag til:

• den norske leverandørindustrien,
• lønnsomme kompetanse-arbeidsplasser over hele landet,
• og for våre kunnskapsinstitusjoner.

 

Det andre er satsingen på forskning og utvikling.

Her ser vi fra da jeg mottok Forskningsrådets effektstudie, som viste at energiforskningen de siste ti årene har vært svært lønnsomt.

Og hvem liker vel ikke lønnsomme investeringer?

Derfor har vi årets statsbudsjett styrket både ENERGIX og Petromaks 2 med litt over 30 millioner.

Dette er videreføring av regjeringens offensive satsing på energi- og petroleumsforskning – og det er med på å peke ut en retning mot utvikling av miljøvennlige teknologier.

For å bidra til et klimavennlig teknologiløft og for å sikre fremtidig konkurransekraft for næringene.

Det handler altså om å legge til rette for å gripe muligheter fremover.

 

Men det handler også om å løse utfordringer.

Derfor vil jeg si at de som tar til orde for å begrense eller sette sluttdato for olje- og gassaktiviteten, også tar til orde for å begrense eller sette sluttdato for petroleumsforskningen.

Derfor, ett siste viktig argument for å fortsette en langsiktig og ambisiøs petroleumspolitikk.

Kunnskapen og kompetansen som er opparbeidet på sokkelen og i verkstedhallene, kan brukes til å videreutvikle Norges viktigste næring, samtidig som den nyttiggjøres i helt andre sektorer – og som et grunnlag for framtidas industri og næringsliv.

Min kollega, statssekretær Liv Lønnum, var i forrige måned på offshore teknologi-messen i Houston.

Hun kunne rapportere hjem om følgende: Her var det norske prisvinnende løsninger for å utvikle og effektivisere olje- og gassvirksomheten, løsninger som også kan brukes langt utenfor petroleumsvirksomheten.

 

Jeg skal prøve ikke å spå hvordan norsk offshoreteknologi skal brukes i framtida.

Men det er noen utviklingstrekk som er ekstra spennende:

Som innen fangst og lagring av CO2 – CCS.

Får vi til et gjennombrudd her, vil dette være et viktig – om ikke blant de viktigste skrittene for å nå klimamålsetningene våre og et nytt industrielt eventyr.

Eller innen digitalisering og robotisering.

Som det DEMO2000-støttede prosjektet til MHWIRTH [M-H-VIRT] fra Kristiansand. Dette er en ny digital løsning for boreoperasjoner som kan føre til store forbedringer både med tanke på redusert bemanning på boredekket og for å oppdage feil på et tidligere tidspunkt.

Og ikke minst, vi har Oseberg Vestflanken 2 som er Norges første helt ubemannede plattform i sin klasse.  

Norge er altså i førersetet på autonome offshore-operasjoner – hvis det går an å si. 

Så gleder jeg meg til jeg skal til Trondheim 14. juni for å åpne SINTEF sitt forskningssenter for lavutslippsteknologi for petroleumsvirksomheten.

Dette senteret skal utvikle ny kunnskap og teknologi som kan bidra til betydelige reduksjoner i klimagassutslippene på norsk sokkel.

Jeg vet at det er mange andre spennende prosjekter dere i denne salen jobber med – jeg skulle så gjerne nevnt dere alle!

 

Og er det noe dere alle har til felles – så handler fortsatt om løsninger som har utviklet denne petroleumsnasjonen.

Det handler om å gjøre ting:

• Bedre,
• Sikrere,
• Mer lønnsomt,
• Og ikke minst, mer bærekraftig.

Det forteller meg også én ting, som gjør at jeg tør spå om framtida: Vi kommer til å ta i bruk den kunnskapen vi har opparbeidet oss gjennom 50 år på norsk sokkel – og som vi fortsatt skal utvikle.

Energi- og petroleumssektoren skal svare på utfordringene:

• For de klimastreikende ungdommene – en omstilling til lavutslippssamfunnet.
• For lærlingen Hannah og de ansatte i næringen – skal den skape nye, lønnsomme arbeidsplasser.
• Og ikke minst, for at Norge fortsatt skal være et godt sted å bo i fremtiden.

 For å nå dette målet og svare på disse utfordringene, må vi prioritere forskning, utvikling og kompetansebygging.

Vår stolte petroleumshistorie skal fortsette, den skal videreutvikles og den skal bidra til grunnlaget for det vi skal leve av framover!

Takk for oppmerksomheten!