Tale på Sandefjordkonferansen

Tale av olje- og energiminister Tord Lien under Industripolitisk seminar i Sandefjord 21.01-2014.

Sjekkes mot framføring.

Tusen takk for introduksjonen, og ikke minst for applausen. 

Jeg har gledet meg til å innlede her på en av bransjens aller viktigste arenaer. 

Jeg skal innlede om Regjeringens petroleumspolitikk, og siden vi er her i Sandefjord, syns jeg det er passende med et lokalt eksempel. 

Sandefjord er en by vendt mot havet, og som tradisjonelt har levd av skipsfart og hvalfangst. 
 
Også utlendinger hadde tidlig bruk for kompetansen Sandefjord kunne tilby. Ekspedisjonsskipet til Antarktis-helten Ernest Shackleton. ”Endurance”, ble bygd rett borti her, på Framnæs Mekaniske Verksted for drøyt 100 år siden. 

Navnet Endurance, eller utholdenhet på godt norsk, oppsummerer egentlig godt det jeg skal snakke om:  

• Vi har nytt godt av denne næringen i drøyt førti år. 
• Petroleumsvirksomheten er en bærebjelke i norsk økonomi og skaper enorme verdier for det norske fellesskapet.
• Mer enn 250.000 mennesker, fra alle landets fylker, arbeider tilknyttet denne næringen.

Høyre- og FrP- regjeringen vil derfor legge til rette for at denne næringen skal holde på – i lang tid framover. 

La meg begynne med en kort situasjonsrapport.

Vi har vært gjennom en periode med sterk vekst i investeringene. Vi er på et høyere nivå enn før. Det er bra! Men veksten i investeringene er nå over. 
 
Utfordringen framover er godt illustrert av figuren bak meg. Oppgaven er å opprettholde aktivitetsnivået framover - å modne fram flere investeringsprosjekter.

Dette er nødvendig for å oppnå høyest mulig verdiskaping på lang sikt fra våre olje- og gassressurser.

Selskapene arbeider nå med Sverdrup i Nordsjøen og Castberg i Barentshavet. En gigant og en elefant! Dette er de to selvstendige utbyggingene det arbeides med.

For at flere skal følge må det først gjøres nye, store funn. Det er fortsatt et stort potensial på eksisterende felt. Det vil kreve stor innsats og store investeringer.

Samtidig må næringen lykkes med å finne lønnsomme måter å utnytte de mange småfunnene som er gjort de siste 15 årene. 

Utfordringen er klar: Å utvikle nok lønnsomme prosjekter i alle faser av virksomheten, slik at vi kan opprettholde en høy, langsiktig verdiskaping fra sokkelen, med tilhørende ringvirkninger på fastlandet. Denne regjeringen skal gjøre det den kan for å legge til rette for dette!

Ressursgrunnlaget er på plass. Våre anslag tilsier at mindre enn halvparten av våre utvinnbare ressurser faktisk er hentet opp. Vi er imidlertid avhengig av å gjøre regelmessige funn fremover for å ha utbyggingsprosjekter å arbeide med, også etter 2020.

Sverdrup, Castberg og de nye funnene i Barentshavet viser at det er mulig! Jobben til dere er å finne flere slike! 

Utforskning og utbygging er en tidkrevende prosess. Selv for ”fast-track”- prosjekter tar det flere år fra tildeling til produksjon. Tildelinger og ny tilgang til areal i dag, vil ikke ha effekt på produksjon før tidligst i 2020. 

For nye og mindre kjente områder kan det ta betydelig lengre tid. Selv med en rask utvikling i Barentshavet sørøst, må vi vente til omkring 2030 før vi får produksjon. 

Derfor er det avgjørende å komme raskt i gang i det nylig åpnede området, særlig tatt i betraktning at samarbeidsavtalen legger begrensninger på andre nye prospektive arealer. 
 
Departementet har mottatt nominasjoner til 23. konsesjonsrunde. Nominasjonene viser stor interesse, særlig for arealet i Barentshavet sørøst, som ble åpnet for petroleumsvirksomhet i 2013. 

Kartet bak meg viser dette med all tydelighet. De rosa områdene er nominert. De røde områdene er de som flere selskaper har vist interesse for. Neste skritt i konsesjonsrunden er å sende et forslag til utlysning på høring. Det vil skje i februar. 

Den forrige regjeringen la frem forslag til åpning av Barentshavet sørøst og rammer for 23. konsesjonsrunde i en stortingsmelding våren 2013. I meldingen ble det slått fast at det ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet ved iskanten nå, samt at dette ikke er til hinder for at det kan drives petroleumsvirksomhet i hele Barentshavet sørøst. 

For å ivareta hensynet til viktige miljøverdier langs iskanten, ble det foreslått å sette tidsbegrensninger for leteboring i oljeførende lag i et område nær iskanten, samt for et område nær grunnlinjen. Et flertall på Stortinget sluttet seg til forslagene i stortingsmeldingen.

I arbeidet med 23. konsesjonsrunde har regjeringen lagt Stortingets behandling av meldingen til grunn. Med tidsplan for 23. konsesjonsrunde vil et eventuelt stort, tidlig funn i Barentshavet sørøst tidligst kunne føre til utbygging midt på 2020-tallet.

Regjeringen vil da ta stilling til eventuell utbyggingsplan for et slikt funn. Frem mot dette vil myndighetene arbeide videre med faglige problemstillinger knyttet til petroleumsvirksomhet i de nordlige områdene, blant annet knyttet til iskanten. Store, viktige utbygginger som dette vil også forelegges Stortinget. 

Jeg har en melding, og dette er til landsdelen jeg kommer fra: Olje- og gassnæringen er ikke på vei nordover, den er der. Det er nå det skjer. Det er nå det gjelder å gripe mulighetene som oppstår.

Barentshavet sørøst er det spennende nye arealet vi har tilgjengelig, men det er fortsatt Nordsjøen som er arbeidshesten. 

Det var i Nordsjøen dette eventyret begynte, og Nordsjøen viser fortsatt det jeg nettopp snakket om - utholdenhet. I den forbindelse, og tradisjonen tro, vil tilbudsbrevene i TFO gå ut i dag. Noen smakebiter kan jeg selvfølgelig gi, og stikkordet er ny rekord. 

Det blir i alt 65 tildelinger, fordelt på 48 selskaper - to nye rekorder. Det er aldri gjort flere tildelinger i en TFO-runde, og det er aldri tildelt til så mange selskaper. 

Pressemeldingen med tildelingen vil legges ut etter mitt foredrag. Det er derfor ingen grunn til å fikle med mobilen mens jeg snakker. 

Leting - både i nye og modne områder er som kjent nøkkelen til langsiktig verdiskaping i denne næringen. Uten areal, ingen leting. Uten leting, ingen nye funn. Ingen nye funn, ingen ny verdiskaping. 

For å opprettholde letingen legger derfor Regjeringen opp til å tilby attraktivt areal. Både gjennom de årlige TFO-rundene og i nummererte runder som 23. runde. 

Men det kreves også investeringsvilje fra selskapene.

For å skape verdier fra de funn som gjøres må også flere andre premisser være til stede: 

• Kunnskap og teknologi som gjør lønnsom utvinning både mulig, sikkert og som ivaretar det viktige hensynet til miljøet.
• Aktører som er interesserte i å bruke sin kunnskap, kompetanse og sine investeringsmidler for å hente opp ressursene på norsk sokkel. 

Fundamentet i vår forvaltning er at det er i selskapenes egeninteresse å ta de beslutningene som skaper størst verdi for fellesskapet. Selskapene utfører en jobb på vegne av fellesskapet, og vi er avhengig av selskaper som ønsker å satse. 

Forretningsmulighetene på norsk sokkel er svært varierte - fra seismisk tolkning av data i modne områder, til utbygging av store felt beliggende i værharde områder som Norskehavet. 

Det må være en god match mellom forretningsmulighetene og den kompetansen, forretningsstrategien og investeringsviljen til de aktive selskapene på norsk sokkel. 

Jeg mener dette er den sentrale delen av diskusjonen om aktørbildet. Mangfoldsdiskusjonen bør være mer enn en diskusjon om antall selskaper. 

For å lykkes framover trenger vi flere selskaper som vil satse hardt og bredt. Det er avgjørende at også selskaper med teknologisk og finansiell løfteevne fortsatt bruker sine krefter på norsk sokkel. 

Statoil er, og vil være en viktig driftkraft også framover, men vi trenger flere som dem for å løfte det fulle potensialet på norsk sokkel. 

En av de viktigste konkurransefortrinn for å få en riktig miks av aktører, og for å få hentet ut alle lønnsomme ressurser, er forutsigbarhet - både i styresett og i rammebetingelser. Jeg er derfor opptatt av forutsigbarhet på skatte- og avgiftssiden. 

Dessverre var ikke de rødgrønne like opptatt av dette sist år, da de gjennomførte overraskende endringer i petroleumsbeskatningen, uten høring. 

Departementet er nå i dialog med næringen rundt konsekvensene for felt, funn og leting av endringen som er gjennomført. Det er viktig at petroleumsskattesystemet har egenskaper som gir god ressursforvaltning, også knyttet til eksisterende felt og til nærliggende marginale funn. 

Det bringer meg over til en utfordring vi er klar over, og som vi må adressere på en konstruktiv måte – kostnadene.

Kostnadene har vokst kraftig det siste drøye tiåret. Dette er en internasjonal trend. Det er avgjørende for en langsiktig utvikling på norsk sokkel at de holdes under kontroll, slik at ikke prosjektene, investeringsviljen, og verdiene forsvinner i kostnadsluket. 

Kostnadsdiskusjonen omfatter så mangt - som drift, utbygging, leting og transport. Med andre ord lønnsomheten til hele ressursbasen vår.

Mitt hovedanliggende i kostnadsdiskusjonen, er verdiskapingen på sokkelen, og grunnlaget dette gir for aktivitet i fastlandsindustrien. Jeg er opptatt at vi tjener mest mulig på hvert fat og kubikkmeter, samtidig som alle lønnsomme ressurser utnyttes. 

Det mest interessante i diskusjonen om kostnadsnivået på norsk sokkel er uansett de forhold vi kan gjøre noe med her hjemme. De globale stålprisene, kostnadene ved å kjøpe standard industriprodukter og lignende er hva de er. 

La meg trekke fram tre relevante spørsmål i kostnadsdiskusjonen:

For det første: Organiserer oljeselskapene arbeidet på en måte som gjør at de får jobben gjort til den tid, den kostnad og den kvalitet de ønsker? 

Utbygging og drift av felt medfører store, kompliserte og teknisk krevende prosjekter hvor ulike faggrupper, underleverandører og kontraktører er involvert. Går det først galt, er det nok av eksempler som viser hvor store de økonomiske tapene kan bli. For fellesskapet er det derfor viktig at aktørene, selv om dette er en konkurransearena mellom selskapene, også lærer av hverandres erfaringer. Da kan man unngå at samme feil gjentas. Aktørene bør derfor dele erfaringer, og gjøre hverandre gode.

For det andre, når nye tiltak vurderes, tenker vi riktig, eller bærer vi masse bagasje som gjør at kostnadene går oppover? Hva er denne bagasjen? Selskapsstandarder og selskapspolitikk, tolkning av myndighetskrav eller nedarvet konservatisme og byråkrati i næringen? Dette er viktige spørsmålene vi bør diskutere på nytt. 

Et tankeeksperiment: Ville et industrikonsern fra en mer margindrevet forretning arbeidet på samme måte? Eller ville jakten på mer effektive og gode løsninger vært sterkere? 

For det tredje, spørsmål om effekter på kostnadsnivået ved vårt regelverk er analysert og diskutert i årevis. Særlig gjelder dette regelverket rundt en aktivitet som boring. Disse kostnadene har økt betydelig, og er en stor del av kostnadsbasen både i leting, utbygging og drift. Senest ble denne problemstillingen vurdert av Reitenutvalget. Som ved tidligere utredninger, klarte de ikke å bli enige verken om diagnose eller medisin.

Det bekymrer meg at det er så vanskelig å enes om hvordan virkeligheten ser ut. Felles virkelighetsoppfatning har vært et svært viktig fundament i vår petroleumspolitikk. Vi bør alle konstruktivt bidra til å etablere en slik felles virkelighetsoppfatning.

Dette mener jeg alle er tjent med i det lange løp. Bruker vi uhensiktsmessig store ressurser på tiltak som ikke er godt begrunnet, blir det mindre verdiskaping, og i siste instans mindre til skole og helse. 

Jeg er opptatt av at både politikken vår, og de beslutninger som staten tar skal være basert på fakta, kunnskap og erfaring. Beslutninger som tas må baseres på gode kost/nytte-analyser. Vi trenger en dialog rundt hele kostnadstematikken - Ikke minst for å nå fram til en felles virkelighetsforståelse.

Målet må være å finne svar på spørsmål som de  jeg har tatt opp i dag. Listen er imidlertid langt fra utfyllende. Dette er et viktig arbeid som må gi resultater. For å få det til viser erfaringene at organiseringen og den konkrete agendaen for et slikt arbeid er viktig. Det naturlige førsteskritt blir derfor for departementet å ha en dialog med de involverte om dette. Dette arbeidet vil starte nå.
 
For å opprettholde et høyt og stabilt aktivitetsnivå kreves det ikke bare areal, investeringsvilje og kostnadskontroll.

Kompetanse, teknologi og innovasjon må også prege framtidens Norge om vi skal opprettholde verdiskapingen. 

Oljenæringen – både til havs og på land, er spydspisser på dette området. Oljevirksomhet og kunnskapssamfunnet passer som hånd i hanske. Uten at oljeindustrien fortsatt fylles med et høyt kunnskapsinnhold, oppnår vi heller ikke en god ressursforvaltning. 

Vi har en høyteknologisk leverandørindustri i Champions League, en industri som er representert i alle landets 19 fylker, og som er vår største næring etter salg av olje og gass. 

Samarbeidet mellom operatører, leverandørselskap, forskningsinstitusjoner og myndigheter har vært helt sentralt i det som har vært en rivende utvikling i norsk olje- og gassindustri siden oppstarten. 

Det er de bedriftene som har satset på forskning, teknologiutvikling og kompetansebygging som er best rustet når forutsetninger endres. ”Vi er avhengig av kunnskap og mennesker som løser utfordringene på sokkelen, men vi må også ha miljøer som kan produsere løsningene”, som konsernsjef Walter Qvam sa da jeg besøkte Kongsberg tidligere denne måneden.  

Det tette samarbeidet mellom ingeniørene og produksjonsmedarbeiderne gjør at vi kommer raskere til målet, og løsningene. Dette er et sterkt konkurransefortrinn som vi må ta vare på. Jeg har i mine snart 100 dager som statsråd rukket å besøke flere som har vist vei. Ikke bare Kongsberg som har de skapt en teknologiklynge i verdensklasse.

I desember var jeg i Harstad og Vesterålen. Der besøkte jeg også en rekke bedrifter i området. Flere av dem hadde tidligere vært rettet mot fiskeriene. Da lønnsomheten falt, vendte de seg mot petroleumsvirksomheten i stedet. I dag bruker de samme bedriftene kompetanse fra både fiskeri- og petroleumsvirksomheten for å komme seg inn på nye markeder. 

Vi borer også lengre, dypere og kan utnytte andre typer reservoar enn tidligere. Dette kommer ikke av seg selv, ny teknologi må utvikles for å flytte grenser. Her vil jeg utfordre oljeselskapene: Dere må tørre å ta ny teknologi i bruk!

Det må være rom for å slippe til ny teknologi gjennom demonstrasjon og pilotering på sokkelen. Uten dette kan mye god teknologi stagnere på labben. For å legge til rette for dette har staten virkemidler – som DEMO 2000 – som skal bidra til at ny teknologi og nye løsninger tas i bruk. 

Men, for at dette skal fungere er det rettighetshaverne selv som må ta initiativet. Slik kan vi realisere enda større verdier fra sokkelen, og bidra til norsk leverandørindustri sin fortsatte teknologiske konkurransekraft.

Et eksempel er havbunnskompresjon, som nå vil tas i bruk på Åsgard. Dette vil øke utvinningsgraden betraktelig, har stort potensial til å redusere kostnader, og skaper dermed større verdier for fellesskapet. 

Regjeringen har i budsjettet for 2014 styrket petroleumsrelatert forskning med mer enn 35 millioner kroner. Dette kan virke beskjedent for en industri som teller i milliarder, men det er et bidrag som vil sikre langsiktighet og stabilitet, og som utløser forskningsaktiviteter som ellers ville blitt lagt i skuffen. Petroleumsforskning opplevde ingen vekst under de rødgrønne. Jeg mener derfor at denne økningen er et viktig skritt i riktig retning.

Til slutt: 

Norsk sokkel går godt. Men vi kan ikke hvile på laurbærene.

Grunnlaget for verdiskapingen etter 2020 legges nå. Det er et mål for Regjeringen å opprettholde aktivitetsnivået.

For å lykkes med dette kreves en aktiv petroleumspolitikk basert på fakta, erfaring, kunnskap og fornuftige kost-nytte vurderinger. Det krever aktive, kompetente og investeringsvillige selskaper. 

Vi legger derfor til rette for fortsatt interesse for norsk sokkel gjennom tilgang til attraktivt areal for selskapene. Vi er også avhengig av en kontinuerlig kunnskapsutvikling, innovasjon, ny teknologi, kostnadskontroll og god organisering for å lykkes.

Da jeg var på Kongsberg sate jeg det litt på spissen; Lykkes Kongsberg, lykkes også Norge. Lykkes med å opprettholde en høy verdiskaping og statlige inntekter. Dette er viktig for velferdssamfunnet vårt. Og for gode kompetansearbeidsplasser fra Finnmark i nord til Agder-fylkene i sør.

Tilbake til Ernest Shackleton. Endurance endte på havets bunn:
Det blir ikke tilfelle med næringen vi snakker om i dag. Men det trengs både vilje og utholdenhet – ”endurance” - fra alle aktører, og ikke minst evnen til nytenkning som også Shackleton sto for.

Tusen takk for oppmerksomheten!