Åpningsinnlegg Vestmarkonferansen

Kjære venner.

Aller først vil jeg takke Skagerak Sparebank, ikke bare for at dere inviterer meg, men også for at dere setter fokus på den viktige næringsvirksomheten som foregår her i nedre Telemark.

Som dere kan høre på dialekta mi er jeg ikke fra disse kanter.Faktisk så er jeg fra en helt annen kant, fra Vesterålen i Nordland.

Så er det sånn, uansett hvor i landet jeg er som olje- og energiminister, så ser jeg flere likheter enn forskjeller.

Vi er en havnasjon, og lever tett på havet, med de ressursene dette gir oss.

Telemark har kanskje ikke den lengste kystlinjen, men la meg si at dere får veldig mye ut av den kystlinjen dere har.

Det mest kjente eksemplet er nok Yara Birkeland, verdens første autonome containerskip. Nå skal denne ferdigstilles ved Vard i Brevik.

Og vi er en energinasjon.

Vi har en petroleumsvirksomhet som gir positive ringvirkninger i hele landet, og ikke minst i denne regionen om det er oljeteknologi på Notodden, eller leverandørindustri langs Telemarkskysten.

Ikke minst så er Telemark et kraftfylke.

Industripioneren Sam Eyde sikret seg rettigheter til utbygging i Telemark allerede på slutten av 1800-tallet.

I dag er det 118 vannkraftverk som driver samfunn og ikke minst den viktige industrien i dette fylket.

Mye ligger til rette for en kraftfull fremtid her i Telemark. En fremtid som vi skal legge rette for med de virkemidlene vi rår over i Olje- og energidepartementet - og som er det jeg vil snakke om i dag.

 

Vi er altså en landsdel preget av havet og vi er en havnasjon. Ser vi litt nærmere på disse havnæringene er det liten tvil om hva som er hovedbestanddelen:

Over 80 prosent av verdiskapningen i havnæringene våre kommer altså fra petroleumsvirksomheten.

Petroleumsvirksomheten sysselsetter, skaper verdier, den bidrar til vår pensjonskonto og den er en nasjonal teknologinæring som vil danne et viktig grunnlag for framtidas industri og næringsliv.

Ikke bare det:

Det er en av våre viktigste distriktsnæringer og gir viktige kommuneinntekter til skoler, sykehjem og samferdsel, blant mye annet.

Bare ta Kragerø kommune som eksempel. Her sysselsatte petroleumsnæringa 140 personer og ga 76 millioner i inntekter til kommunen i 2017[3].

Eller la meg være enda mer konkret, og ta et eksempel fra hjemstedet mitt.

Historien om butikken på Hennes/gå gjerne litt bort fra talerstolen/vandre litt for å gjøre det mer personlig.

Jeg er sikker på at jeg kunne fortalt lignende historier om ringvirkninger fra petroleumsnæringen også her i Telemark.

Vi må altså bidra med fakta og fremsnakke denne næringa og det den leverer, skal vi klare å opprettholde og utvikle norsk sokkel og alle de 170 000 jobbene som er knyttet til den.

Det går ikke an å være for ringvirkninger, men mot næringen som skaper den.

Vi skal legge til rette for disse ringvirkningene, gjennom å ha langsiktig og offensiv petroleumspolitikk.

Vi gjør det fordi det fungerer – og det gir resultater.

 

Samtidig som vi skal ha en offensiv petroleumspolitikk – skal vi også føre en ambisiøs klimapolitikk.

At vi kan kombinere dette var et sentralt tema da jeg møtte en engasjert gjeng på ungdommens klimatoppmøte i Kristiansand før sommeren.

Og la meg gjøre det klart – jeg ble utfordret på dette møtet.

Men jeg forsøkte å trekke opp hele det globale bærekraftsarbeidet og argumenterte for en langsiktig petroleumspolitikk, og jeg la jeg vekt på følgende:

Til tross for en positiv vekst i fornybar vil verden fortsatt ha behov for store mengder olje og gass i framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene og forpliktelsene våre i Paris-avtalen.

Da kan vi bidra med særlig to ting, det er produksjon med lave utslipp og bidra med gass til erstatning for kull.

Faktisk, før sommeren kunne vi lese at Storbritannia hadde sin første kullfrie uke siden 1882 – gjort mulig av norsk gass!

For under to uker siden besøkte jeg Aasta Hansteen-plattformen utenfor Bodø. Den alene leverer hver dag gass tilsvarende dagsforbruket til hver fjerde husholdning i Storbritannia.

Sagt på en annen måte: Gass som koker hver fjerde kopp te.

Når noen tar til orde for å begrense eller sette sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel er det mye jeg kunne sagt for å argumentere mot det synet.

Som at:

• Kutt i norsk produksjon snarere vil gi økte globale utslipp,
• Eller at konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, både nasjonalt, for oss her nordpå og for distriktene våre.

Men la meg vektlegge følgende:

Det vil også bety å begrense eller sette sluttdato for den viktige teknologiutviklingen som skjer i petroleumsnæringen, og ikke minst, undergrave et av grunnfjellene i næringslivet i Norge, og ikke minst her i Telemark: leverandørindustrien.

Jeg skal ikke spå hvordan denne næringen vil se ut i fremtiden:

Metter vi en verdensbefolkning med en sjømatnæring basert på offshoreteknologi?

Utvinner vi mineraler til det grønne skiftet fra havbunnen?

Eller får vi til et gjennombrudd på karbonfangst- og lagring?

Jeg er hvertfall sikker på én ting – og det er at vi kommer til å ta i bruk den kunnskapen vi har opparbeidet oss gjennom 50 år på norsk sokkel – og som vi fortsatt skal utvikle.

Så budskapet mitt til ungdommen var – som det er til dere – det er ingen motsetning mellom å ha en ambisiøs klimapolitikk og en langsiktig petroleumspolitikk.

 

Energinasjonen Norge er mangfoldig.

Vi er altså en havnasjon, vi er en petroleumsnasjon, men vi er også en fornybar kraftnasjon.

Som med ressursene fra havet, har kraften og elektrisiteten endret samfunn og bygd opp industri og næringsliv.

I årene fremover skal vi bruke mer kraft til industri og petroleumsvirksomhet, til elektriske biler og ferjer og til en økende befolkning som bruker strøm til stadig flere formål.

Det forteller oss et par viktige ting: At det må det investeres mer i fornybar produksjon, og at kraften må brukes mer effektivt enn i dag.

Når vi skal gjøre det er det ikke fritt for nyanser og dilemmaer, som det også er med petroleumsvirksomheten.

Og er det noe som derimot virkelig viser at vi er en kraftnasjon er det engasjementet vi ser i det brede lag av samfunnet i energidebatten.

Om det er vindmøller, strømkabler til utlandet eller strømpriser, så er det et høyspent tema.

Dette merkes også på Hennes.

[Historien om da du møtte naboen som hadde fått strømregninga i posten.]

Reaksjonen hans var kanskje ikke så rar.

Men sikker tilgang til strøm til lavest mulig kostnad ikke bare er et basisbehov for et moderne samfunn, det er også et konkurransefortrinn for industrien vår.

Vi trenger altså en politikk som legger til rette både for en konkurransedyktig kraftbransje, men også for strømforbrukerne.

Derfor vil jeg trekke frem særlig to satsinger i kraftpolitikken vår, som tjener både produsenter og forbrukere.

Det ene er at vi må legge til rette for utbygging av samfunnsøkonomisk lønnsom fornybar produksjon.

Det er her denne berømte vindkraften kommer inn.

Og tro meg, jeg har full forståelse for det engasjementet vi ser rundt utbyggingen av landbasert vind.

På en side:

Høsting av naturressurser skaper naturinngrep.

Lokale hensyn møter nasjonale og internasjonale energipolitiske hensyn.

På en annen side:

Det er også et svar på det økende kraftbehovet fremover – og at landbasert vind i det store og det hele er lønnsomt.

La meg ta et eksempel:

I Mo i Rana ønsker Freyr å bygge en batterifabrikk– for å møte den enorme veksten i etterspørselen etter batterier til el-biler.

Som en del av dette prosjektet ønsker de å bygge vindkraft på Sjonfjellet rett ved. For å bidra til fabrikkens kraftbehov og for bedriftens fornybare profil.

Dette er et prosjekt som er i tidlig fase, en konsesjonssøknad vil kunne havne på mitt bord – og det er ikke noe jeg skal behandle på talerstolen nå.

Men jeg synes det illustrerer et poeng.

Kanskje vi må bli flinkere til å få frem de historiene - at kraftutbyggingen, som petroleumsvirksomheten, også har lokale ringvirkninger, at det skaper arbeidsplasser, verdier og nye industrier.

Jeg håper også denne siden kan komme frem i debatten vi nå opplever og i høringen om forslaget til nasjonal ramme for landbasert vind – et verktøy for bedre styring og regulering av vindkraftutbyggingen.

 I forslaget er også områder i Telemark pekt ut, men la meg presisere: Denne rammen er ingen utbyggingsplan!

Høringen er som sagt godt i gang. Og la meg si: Vi hører allerede.

Mange har sagt at det går for lang tid fra konsesjon blir gitt til utbygging starter, derfor ser vi nå på mulighetene for innstramming i konsesjonsvilkårene.

Andre mener at kommunene må ha mer innflytelse, blant annet med en vetorett. Praksis i dag er at kommunen har en vetorett. Konsesjon blir ikke gitt om det ikke er støtte lokalt. Det er en linje jeg kommer til å fortsette med som olje- og energiminister.

Eller det etterlyses satsing på havvind fremfor vindkraft på land. Og her skjer det også mye, vi har nå lagt ut på et forslag om å åpne områder for konsesjonssøknader på havvind –

for ikke å snakke om den rekordstøtten som Equinor fikk fra Enova for Tampen Hywind.

Men, vi må fortsatt ikke glemme at det fortsatt er store kostnadsforskjeller mellom disse alternativene. Og, det er også arealkonflikter til havs, noe Fiskarlaget allerede har gjort oss oppmerksomme på.

 

Så holder det ikke bare å øke produksjonen, kraften må også utnyttes mer effektivt.

Vi har i det store og det hele et effektivt kraftsystem i dag, men også dette må rustes for fremtiden.

Det gjøres nå betydelige investeringer på samtlige nivå i strømnettet som skal legge til rette for næringsutvikling, innfasing av ny kraftproduksjon og økt forsyningssikkerhet.

Alt i alt, handler det om at Norge fortsatt skal være en fornybarnasjon fremover.

Jeg tror vi er på stø kurs:

• Det gjøres større investeringer i ny kraftproduksjon enn på mange tiår.
• Elektrisiteten tas i bruk på eksisterende og nye områder.
• I tillegg er vi bedre rustet til å utvikle fremtidens kraftsystem på en effektiv måte.

Kjære alle sammen,

Om det er at vi er en havnasjon, petroleumsnasjon eller kraftnasjon, finner vi det tydelig i nedre Telemark.

Og uavhengig av hvilke næring dere representerer, om det er næringsliv eller politikere, uansett hvor det er i landet, tror jeg vi alle kan samles om et felles mål:

• Vi skal utvikle Norge som energinasjon, med den betydningen det har for samfunn, arbeidsplasser og næringsliv.
• ivareta velferden for våre kommende generasjoner
• og forvalte våre verdifulle naturressurser på en god måte.

Takk for oppmerksomheten!