En kraftfull fremtid

God morgen alle sammen!

Etter en uke på reisefot, er det godt å komme "hjem" igjen til Nordland.

Hadsel, min hjemkommune, og Meløy ligger nesten på hver sin kant av vårt langstrakte fylke.

Men likhetene er flere:

- Vi lever tett på havet, og de ressursene dette har gitt oss - og ikke minst gir oss.

For én med en fortid i sjømatnæringa, er det spesielt hyggelig å se den utrolige utviklinga vi har hatt de siste årene og hvilke gevinster denne næringa har gitt kystsamfunnene våre.

- Og apropos tett på havet og dets ressurser, rett utenfor her ligger Aasta Hansteen-feltet. Dette feltet, og olje og gassvirksomheten for øvrig, gir positive virkninger og ringvirkninger her, i Hadsel, ja i hele landet.

- Til sist er vi er det man kaller kraftkommuner. Senere i dag skal jeg besøke Svartisen kraftverk i Kilvika.

Et av høydepunktene i denne jobben må nok være besøke noen av de over 1600 vannkraftverkene vi har i Norge – og ikke minst den rollen de har for å drive samfunn og industri. Som i Glomfjord og etter hvert i Kilvika.

 

Så er det noe som er unikt og spesielt med Meløy.

Det er først og fremst den kulturen dere har for omstilling:

- Som da REC la ned i 2012, så la den sterke kompetansen dere har innenfor solindustri grunnlaget for etableringen av Norwegian Crystals. Nå vet jeg at de er i en utfordrende markedssituasjon, men dette tror og håper jeg de har alle forutsetninger for å håndtere.

- Eller hydrogen, som igjen har kommet opp på agendaen som en viktig energibærer for fremtiden.

Strengere globale klimamål har gjort at nye spennende prosjekter blir startet, som Glomfjord Hydrogen.

Dette er en utvikling vi skal legge til rette for, og har en ambisjon om å legge frem en hydrogenstrategi i løpet av dette året.

Jeg kunne nevnt flere eksempler herfra, som dere får mange av i løpet av denne dagen: Om det er utvikling av sjøgående droner, oppdrett av steinbit, reiseliv eller isbitproduksjon for den saks skyld.

Eller vent, det står i en fotnote her: "Ikke nevn isbitproduksjon fra Svartisen - kan være betent".

Så da sier jeg ikke mer om det.

Uansett, konklusjonen er at mye ligger til rette for en kraftfull fremtid her i Meløy. En fremtid som vi skal legge rette for med de virkemidlene vi rår over i Olje- og energidepartementet - og som er det jeg vil snakke om i dag.

 

Jeg vil gjerne starte med å si litt om havet.

Tross alt, livet begynte i havet.

Og når jeg sammenligner denne talen med selve livet, vet jeg at både fallhøyden og ambisjonsnivået er stort.

Men jeg prøver meg likevel.

La meg si at livet i Norge begynte i havet.

Da isen trakk seg tilbake for mer enn 10 000 år siden, ble kysten vår befolket i raskt tempo.

Kanskje de løp rundt odde etter odde for å jakte på den neste naive selen som ikke hadde sette et menneske før?

Siden da har havet vært med å forme vilkårene for menneskelivet i Norge – og kanskje aller mest for oss her i nord. Ikke bare har det formet samfunnene våre, allerede siden middelalderen knyttet tørrfisken oss til de utenlandske markedene.

Utgangspunktet vårt i dag er at vi fortsatt er en stor havnasjon i den store verdenen.

Havnæringene våre:

- sysselsetter over 200 000 nordmenn.

- skaper verdier for 680 milliarder kroner.

- og representerer bortimot 70 prosent av våre eksportverdier.

 

Ser vi litt nærmere på disse havnæringene er det liten tvil om hva som er hovedbestanddelen:

Over 80 prosent av verdiskapningen i havnæringene være kommer altså fra petroleumsvirksomheten.

Ikke bare det:

- 170 000 mennesker har sitt daglige virke i tilknytning til næringa.

- Det gir verdier som kommer felleskapet til gode og som gjør Norge til et så godt land å leve og bo i.

- Og siden jeg snakket om omstilling innledningsvis, er dette en nasjonal teknologinæring, som vil danne et viktig grunnlag for fremtidas industri og næringsliv.

 

Som de første menneskene i Norge, vet heller ikke jeg hva som befinner seg rundt neste odde.

Det kan for eksempel være at vi metter en voksende verdensbefolkning med en sjømatnæring basert på offshoreteknologi – eller at vi utvinner mineraler til det grønne skiftet fra havbunnen.

Men én ting er jeg sikker på – så er det at vi kommer til å ta i bruk den kunnskapen vi har opparbeidet oss gjennom 50 år på norsk sokkel – og som vi fortsatt skal utvikle.

 

Det er likevel et par poenger jeg vil trekke frem når jeg snakker om petroleumsvirksomheten vår.

Når vi snakker om virkninger og ringvirkninger, bruker vi ofte nokså abstrakte begrep - som "indirekte sysselsatte", "årsverk" og "omsetning".

Eller som Aasta Hansteen-feltet. Rett utenfor kysten her - men fortsatt ute av syne.

Så er det noen virkninger og ringvirkninger som er synlige og konkrete.

Analyseselskapet Menon gjorde nylig et arbeid som viser at samtlige av landets kommuner tar del i oljeeventyret, og at olje- og gassindustrien er en av våre viktigste distriktsnæringer.

Om det er i Hadsel, som ikke har noen oljevirksomhet rett uti havet, men likevel har vi rundt 90 sysselsatte i tilknytning til næringa.

Eller her i Meløy hvor petroleumsnæringa sysselsetter 70 personer og ga 54 millioner kroner i inntekter til kommunen i 2017 – til skoler, sykehjem og samferdsel, blant mye annet.

Og for å bruke Aasta Hansteen som et eksempel på effekten denne virksomheten har på land:

Branndørene er fra Bodø, bunnrammene er fra Sandnessjøen, sugeankrene er fra Mo i Rana. Listen er lang.

Eller i driftsfasen hvor leverandører og aktører langs Helgelandskysten vil ha et konkurransefortrinn med sin nærhet til feltene i Norskehavet

Vi må altså bidra med fakta og fremsnakke denne næringa og det den leverer, skal vi klare å opprettholde og utvikle norsk sokkel og alle de 170 000 jobbene som er knyttet til den.

Det går ikke an å være for ringvirkninger, men mot næringen som skaper den.

 

Og det bringer meg over til andre hovedpoenget når det gjelder petroleumsvirksomheten - det er knyttet til klimautfordringene.

La oss se det i det store bildet.

En voksende verdensbefolkning trenger mer energi.

Samtidig må de globale utslippene ned, i et energisystem som domineres av kull, olje og gass.

Begge målene er reflektert i FNs bærekraftsmål. Begge målene må vi som verdenssamfunn nå – og kan bare løses gjennom globalt samarbeid.

Norge skal være en pådriver i dette.

Veksten i fornybar energi er svært positivt. Men, med dagens kunnskap vet vi at denne veksten ikke vil være nok for å dekke verdens etterspørsel etter energi på flere tiår.

Verden vil derfor ha behov for store mengder olje og gass i tiår framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene.

Da kan vi bidra med særlig to ting:

- Det er produksjon med lave utslipp,

- Og ikke minst, bidra med gass til erstatning for kull i den europeiske energiproduksjonen, og som kan spille sammen med den varierende energien fra vind og sol.

Norsk gass er altså en del av løsningen for at Europa skal nå sine klimamål.

 

I debatten tar noen nå tar til orde for å sette sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel, en produksjon som er stor og verdifull for oss nordmenn, men samtidig liten i det store bildet.

Til det har jeg følgende å si:

- For det første: På ett tidspunkt vil oljealderen vår være over. Men det er lenge til. Alle seriøse scenarier viser at det fortsatt vil være etterspørsel etter olje og gass i mange tiår framover.

- For det andre: Kutt i norsk produksjon vil snarere gi økte globale utslipp. De gjennomsnittlige utslippene av klimagasser fra produksjonen av oljen og gass på vår sokkel skjer med mye lavere utslipp enn gjennomsnittet i resten av verden 

- For det tredje: De nasjonale konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, for å si det mildt – og det vil altså ikke være annet enn symbolpolitikk.

Det er altså ingen motsetninger mellom å ha en ambisiøs klimapolitikk og en langsiktig petroleumspolitikk.

Det er bred støtte for denne politikken Stortinget - en politikk som vil sikre:

- Velferden vår,

- Oppdrag til industri og kompetanse-arbeidsplassene våre.

- Og, bidra til en energiforsyning som støtter opp under FNs bærekraftsmål og Paris-avtalen.

 

Vi er altså en havnasjon, en petroleumsnasjon, men vi er også en kraftnasjon.

Og jeg, er ikke bare oljeminister, jeg er også energiminister.

Derfor vil jeg også gjerne si litt om den kraftpolitikken denne regjeringen fører.

 

Denne kraftnasjonen er et annerledesland på mange måter:

Vi har altså en stabil tilgang på fornybar energi andre land misunner oss: Vannkrafta, ryggraden i kraftsystemet vårt, står for så å si all kraftproduksjonen vår.

For å sette det i perspektiv: Vår fornybarandel er 70 prosent – EU har 20 prosent.

Dette er også viktig å få med i det større bildet, nå som jeg nevnte klimaforpliktelsene våre.

Som med ressursene fra havet, har kraften og elektrisiteten endret samfunn og bygd opp industri og næringsliv.

Og det gjør den fortsatt:

- Nå er det altså over 200 000 elbiler på norske veier.

- Eller på sjøen – om noen få år er det ventet at vi kommer til å ha rundt 70 batteridrevne ferger langs kysten vår. Dette er norsk teknologi – våre Teslaer.

- Eller som et viktig bidrag til den kraftkrevende industrien, som den i Glomfjord og i Kilvika.

- Og det bidrar til at nye industrier og bruksområder oppstår, som datasentre eller hydrogenproduksjon.

 

Er det noe som derimot virkelig viser at vi er en kraftnasjon er det engasjementet vi ser i det brede lag av samfunnet i energidebatten.

Om det er strømpriser, vindmøller eller strømkabler til utlandet, så er det et høyspent tema.

Det er kanskje ikke rart.

Vi må erkjenne at tilgang til ren og billig strøm ikke bare er et basisbehov for et moderne samfunn, det er også et konkurransefortrinn for industrien vår.

Som kjent, alt henger sammen med alt, og som med petroleumsvirksomhet og klima, er det avveininger og balanseganger også her.

Jeg er statsråd for kraftbransjen.

Det betyr at jeg skal jobbe for å legge til rette for en samfunnsøkonomisk lønnsom næring, som gjør investeringer i utbygging og effektivisering.

Og denne bransjen er som alle andre bransjer. Det er en bunnlinje, og de tilbyr et produkt og tjenester som koster penger.

Men jeg er også statsråd for strømforbrukerne.

Denne vinteren med høye strømpriser har vært krevende for mange. Det er jeg fullstendig klar over.

 

Derfor vil jeg trekke frem særlig to satsinger i kraftpolitikken vår, som jeg mener tjener begges interesser.

Det ene er at vi må legge til rette for utbygging av samfunnsøkonomisk lønnsom fornybar produksjon.

Vi har kommet langt – denne regjeringen har gitt konsesjoner som tilsvarer omtrent 14 prosent av normal årsproduksjon.

Men det er fortsatt behov for mer – særlig når vi ser den økende elektrifiseringen av samfunn, transport og industri, som jeg nevnte.

Og det er her denne berømte vindkraften kommer inn, når vi nå bygger ut mer fornybar kraft enn på mange tiår. Forslaget til nasjonal ramme for vindkraften er nå på høring. Arbeidet skal nettopp bidra til bedre styring og regulering av vindkraft – og ta hensyn til alle sidene.

 

Det andre hovedmålet er at kraftsystemet må utnyttes effektivt.

Det gjøres nå betydelige investeringer på samtlige nivå i strømnettet som skal legge til rette for næringsutvikling, innfasing av ny kraftproduksjon og økt forsyningssikkerhet.

 

Derfor, et effektivt kraftmarked - sammen med at vi skal bygge ut mer fornybar energi og holde kostnadene i strømnettet nede, vil tjene både produsenter og forbrukere som husholdningene og industrien her i Meløy.

 

Kjære meløyfjerdinger,

Jeg gleder meg til resten av denne dagen og til å bli bedre kjent med dette stedet og de unike forutsetningene dere har.

Om dere tar i bruk havet, krafta eller den omstillingskulturen dere har, så er dette noe unikt for Meløy – og grunnlaget for den kraftfulle fremtida her.

Men det er også et bilde på den utviklingen Norge står ovenfor fremover – og det som kreves av oss.

Vi skal gjøre vårt for at dere, og landet vårt for øvrig skal få dette til.

Takk for at jeg fikk komme hit, og takk for at dere hørte på meg.