Hvordan realisere CCS

Kjære alle sammen!

Før jeg sier noe om hvordan vi kan realisere CCS, la meg gjenta betydningen av hvorfor vi trenger CCS.

Det er, ifølge Det internasjonale energibyrået, et av de viktigste tiltakene for å nå klimamålene.

Vi vet også at i rapporten fra FNs klimapanel, ble det vist til at CCS er viktig i 3 av 4 scenarioer som begrenser global oppvarming til 1,5 grader.

Det er stadig flere som innser betydningen av karbonfangst og lagring.

For eksempel Tyskland, som lenge var skeptiske til CCS, men der Angela Merkel i mai klart og tydelig sa at CCS er nødvendig dersom landet skal bli utslippsfritt i 2050.

Dette er et utrolig viktig signal fra et politisk og teknologisk kraftsenter i Europa!

 

Her hjemme har regjeringen en ambisjon om å realisere en kostnadseffektiv løsningen for fullskala fangst, transport og lagring av CO2 i Norge, gitt at dette gir teknologiutvikling i et internasjonalt perspektiv.

Dette er ikke noe vi kaster oss uti, Norge har mer enn 20 års erfaring med lagring av CO2 på sokkelen på Sleipner og Snøhvit.

Prosjektet vårt er unikt fordi det kommersielt kobler fra hverandre fangst og lager. Lageret vil ha større kapasitet enn norske fangstprosjekter har behov for. Den ekstra kapasiteten vil gjøre det mye enklere å bygge fangstanlegg i andre europeiske land.

Samtidig er det viktig at vi utvikler norske fangstanlegg som kan levere CO₂ til lageret fra oppstart.

Ikke minst, så har vi et fullskalaprosjekt som har som mål å demonstrere fangst av CO2 fra enten avfallsforbrenning eller sementindustrien, eller begge.

Dette er industrier som slipper ut mye CO₂ og der det ikke finnes gode alternativer til CCS dersom de skal avkarbonisere. Selve prosessen slipper ut CO₂, så det er ikke nok med fornybar strøm.

Fangst av CO₂ i disse industriene kan til og med bidra til såkalt negative utslipp – der vi fanger CO₂ som er naturlig i kretsløpet.

 

Men det som er avgjørende – hvis regjeringen beslutter å investere – er at demonstrasjonsprosjektet vil bidra til kunnskapsspredning og teknologiutvikling internasjonalt.

For det andre er det viktig at industriaktørene tar en andel av risikoen i prosjektet.

Nå skjer det mye, og regjeringen jobber iherdig på mange plan.

Status i arbeidet med fullskalaprosjektet er nå at forprosjekteringen er i sluttfasen. Samtidig forhandler industriaktørene og myndighetene om avtaler for statlig støtte til fullskalaprosjektet.

Forprosjektet, sammen med statens egne vurderinger, vil inngå i grunnlaget for Stortingets investeringsbeslutning.

Regjeringen har sagt at investeringsbeslutningen kan bli tatt i 2020/ eller i 2021.

I november i år starter boringen av undersøkelsesbrønnen for CO2-lageret. Dette er en betydelig utgift for staten som vil betale 75% av brønnen.

Enigheten om finansieringen av brønnen viser sterk vilje fra både selskapene og staten til å holde framdrift og å utarbeide best mulig beslutningsgrunnlag.

Og tilslutt må jeg nevne at regjeringen støtter en stor forskningsaktivitet på dette området, med betydelige bevilgninger til både Teknologisenteret for CO₂-fangst på Mongstad[1], og forskningsprogrammet CLIMIT[2].

 

Arbeidet vi gjør hjemme er viktig – men det er det internasjonale samarbeidet som er selve nøkkelen til gjennombrudd.

Selv om vi har noen utslippspunkter som egner i Norge så trenger vi en helt annen skala på satsingen. Vi trenger fangst fra kilder i andre land dersom kostnadene skal ned og CCS skal være et effektivt klimatiltak.

Det er derfor gledelig at EU tok initiativ til å arrangere en CCS konferanse i Oslo. Den blir arrangert i et samarbeid mellom EU, Gassnova og Olje- og energidepartementet 5. september i år.

Jeg håper å se mange av dere der.

Vi opplever som sagt en positivitet for CCS i Europa. Jeg tror det er helt nødvendig at vi utnytter dette momentet så det ikke dør ut.

Vi trenger europeiske fangstprosjekter som kan levere CO₂ til det norske lageret, og vi trenger flere lagre og lagringshuber i Europa.

Her gjøres det også et veldig viktig arbeid av industriaktørene våre.

• Med å dele kunnskap med europeiske aktører,
• Og med å skaffe potensielle kunder til det norske lageret.

Et eksempel på internasjonalt samarbeid er DMX-prosjektet som ble lansert i mai. Elleve europeiske selskaper, støttet av EU, vil demonstrere bruk av nye metoder som reduserer kostnadene ved fangst.

Prosjektet har som ambisjon å fange 10 millioner tonn CO₂ årlig i 2035 fra en industriklynge rundt Nordsjøen.

Et norsk lager en en viktig brikke for å realisere dette målet.

At vi lykkes med dette arbeidet, slik at europeiske prosjekter kommer etter, er som sagt helt sentralt for denne regjeringen hvis den skal foreslå å bevilge penger til dette prosjektet.

 

For å avslutte.

Vi kan slå fast at CCS har potensiale til at kan nå klimamålsetningene våre og skape det globale lavutslippsamfunnet.

Det vil kreve internasjonalt samarbeid, forskning og industriell utvikling.

Det vil kreve besluttsomhet og tålmodighet.

Og det vil kreve et høyt nivå av kompetanse og erfaringer.

Dette har vi i Norge – og gjennom CCS har vi en unik mulighet for å skape et nytt industrielt eventyr og løse klimautfordringen.

Denne regjeringen legger til rette for at vi skal oppnå nettopp dette!

 

Takk for oppmerksomheten!