Petro 2019 - Strategier for bærekraftig verdiskaping i nord?

God ettermiddag! Takk for invitasjonen til å holde innlegg her på den tradisjonsrike Petro 2019-konferansen.

Det er veldig hyggelig å bli invitert hit til Harstad - en svært viktig by for olje- og gassvirksomheten i Norge.

For oss som lever i Nord-Norge og lever tett på havet vet vi hva ressursene i havet har gitt oss – og ikke minst gir oss.

Vi er en havnasjon. Den samlede verdiskapingen fra havnæringene var i 2017 på 680 milliarder kroner.

Ser vi litt nærmere på havnæringene er det liten tvil om hva som utgjør hoveddelen:

Over 80 prosent av verdiskapingen i havnæringene våre kommer fra petroleumsvirksomheten. Legg også merke til at når det snakkes om maritim-næringen – så er om lag halvparten av den også knyttet til olje og gass.

Vår petroleumsvirksomhet sysselsetter, skaper verdier, den bidrar til vår pensjonskonto og den er en nasjonal teknologinæring som er et viktig grunnlag for framtidas industri og næringsliv.

Når vi skal beskrive petroleumsnæringen har vi en tendens til å bruke abstrakte begrep "årsverk" og "omsetning". Og mye av aktiviteten er ikke synlig for de fleste. Plattformene og rørledningene er ute til havs, ute av syne.

Så er det noe som er synlig og konkret:

Olje- og gassindustrien er en av våre viktigste distriktsnæringer, og samtlige av våre kommuner tar del i oljeeventyret.

Ta Harstad som et eksempel. I følge en studie fra Menon sysselsetter petroleumsnæringa 900 personer og ga 198 millioner i inntekter til kommunen i 2017[1] – til skoler, sykehjem og samferdsel, blant mye annet.
Vi kunne sagt det samme om min hjemkommune Hadsel. Selv om det ikke er like store tall som i Harstad, bidrar denne næringen til at vi har et levende lokalsamfunn hjemme.

 

Olje- og gassvirksomheten langt til havs gir aktiviteter på land.

Ta Aasta Hansteen-feltet som jeg besøkte i forrige uke som eksempel. Feltet er et tydelig bilde på ringvirkningene av virksomheten og at disse ikke bare er synlige langt der ute på havet.

Branndørene er fra Bodø, bunnrammene er fra Sandnessjøen og sugeankrene er fra Mo i Rana. Og listen fortsetter.

I driftsfasen som skal vare lenge vil feltet gi arbeidsplasser langt utover driftspersonellet offshore. Det være seg ved Equinor sitt driftskontor her i Harstad, rundt basene i Sandnessjøen og Brønnøysund eller hos ulike vare og tjenesteleverandører til drift og vedlikehold.

 

Eller la meg være enda mer konkret.

(Historie om butikken på Hennes)

I går deltok jeg på lanseringen av Levert-studien 2018 fra Kunnskapsparken i Bodø. Levert-studien gir en oversikt over leveransene i de tre nordligste fylkene til petroleumssektoren. Rapporten viser en positiv utvikling for leverandørene og mulighetene nye feltutbygginger gir. Hansteen-utbyggingen har vært viktig de siste årene og nå er Castberg i full sving. Vi vil få presentert rapporten her senere i ettermiddag.

Dette er eksempler som viser at næringen ikke er abstrakt. Den er konkret. Ja, for mer enn 170 000 mennesker over hele landet er den – direkte og indirekte – grunnlaget for arbeidsplassen. Dette er fakta som ofte blir borte i den offentlige debatten.

Det går ikke an å være for disse ringvirkningene, men mot virksomheten som skaper dem.

Vi skal legge til rette for disse ringvirkningene, gjennom å ha en langsiktig og offensiv petroleumspolitikk som bygger på:

• Stabile rammebetingelser
• Tildeling av attraktivt areal
• Og satsing på forskning og utvikling.

Samtidig skal vi fortsatt være verdensledende innen HMS, vi skal videreføre sterke virkemidler som gir produksjon med lave utslipp og fortsette med god sameksistens på havet.

 

Samtidig som vi skal ha en offensiv petroleumspolitikk – skal vi også videreføre en ambisiøs klimapolitikk.

Dette er ikke motstridende.

FN har fastlagt bærekraftsmål. Blant disse er at det trengs mer energi for å brødfø og gi nødvendig økt levestandard til en voksende verdensbefolkning. Vår olje- og gass eksporteres i stor grad og gir et bidrag til å dekke Europas og verdens energibehov.

Klima- og energiutfordringene er globale og henger sammen – de kan derfor KUN løses samtidig og gjennom globalt samarbeid.

At vi kan kombinere dette var et sentralt tema da jeg møtte en engasjert gjeng på ungdommens klimatoppmøte i Kristiansand før sommeren.

Og la meg gjøre det klart – jeg ble utfordret på dette møtet.

I mitt svar peker jeg på det globale bærekraftsarbeidet og argumenter for en langsiktig petroleumspolitikk. Jeg legger vekt på følgende:

Til tross for en positiv vekst i fornybar energi vil verden fortsatt ha behov for store mengder olje og gass i årene framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene. Husk at vind og sol står for 4 prosent av verdens gigantiske energiforsyningssystem. Kull, olje og gass står for over 80 prosent. Dette vil ikke kunne endres over natten.

Da kan vi bidra med særlig to ting, det er produksjon med lave utslipp og bidra med gass til erstatning for kull.

Faktisk, før sommeren kunne vi lese at Storbritannia hadde sin første kullfrie uke siden 1882 – gjort mulig av blant annet norsk gass!

 

Når noen tar til orde for å begrense eller sette en sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel er det mye jeg kunne sagt for å argumentere mot det synet.

Som at:

• Kutt i norsk produksjon snarere vil gi økte globale utslipp,
• Eller at konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, både nasjonalt, for oss her nordpå og for distriktene våre.

Det vil også bety å undergrave det som er grunnfjellet i norsk konkurransedyktig industri; leverandørindustrien. Det vil bety at hjemmemarkedet for halvparten av norsk maritim næring rives bort. Det vil bety et skudd for baugen for alt det spennende som skjer innen digitalisering.

Petroleumsnæringen er høyteknologisk og avansert. Vi har i løpet av 50 år bygd opp en industriell kompetanse og et miljø for nyskaping som er unikt, som flyter over til andre og nye næringer.

Det å begrense eller sette sluttdato for næringen vil derfor også bety at all nyskapingen og den viktige teknologiutviklingen som skjer i petroleumsnæringen og overføres til resten av økonomien kortsluttes.

Jeg er overbevist om at vi kommer til å ta i bruk den kunnskapen vi har opparbeidet oss gjennom 50 år på norsk sokkel. Da kan vi kanskje erfare at vi metter en voksende verdensbefolkning med en sjømatnæring basert på offshoreteknologi.

Eller at vi utvinner mineraler til det grønne skiftet fra havbunnen.

Eller at vi får til et gjennombrudd på karbonfangst- og lagring.

Dette kan bli et av de viktigste tiltakene for å redusere klimagassutslipp – og et nytt industrielt eventyr for Norge.

Så budskapet mitt til ungdommen var – som det er til dere – det er ingen motsetning mellom å ha en ambisiøs klimapolitikk og en langsiktig petroleumspolitikk. Begge deler er viktig for å nå de ulike globale bærekraftsmålene FN har satt.

 

Vi markerer i år 50 årsjubileum for Phillips' gigantiske Ekofisk-funn. Vi har samtidig et godt grunnlag for virksomheten fremover. Potensialet for å skape ytterligere verdier er stort, ikke minst i nord. Vi har produsert mindre enn halvparten av ressursene våre. Størstedelen av våre uoppdagede ressurser ventes ligge i Barentshavet og dermed utenfor kysten av Nord-Norge.

Nordover, i Barentshavet er Snøhvit og Goliat i drift. Og med utbygging av Johan Castberg-feltet nås enda en milepæl. Det arbeides aktivt med kunne bygge ut Wisting og Alta/Gohta. Letevirksomheten i Barentshavet er høy. I forrige uke gjorde Equinor et nytt oljefunn i nærheten av Wisting.

Jo flere felt, jo mer grunnlag er det for langsiktige og lønnsomme arbeidsplasser tilknyttet virksomheten. Det er aktiviteten på feltene som gir etterspørsel etter varer og tjenester som kan leveres av næringslivet på land.

Sørover, i Norskehavet, er også aktiviteten stor. I forrige uke hadde jeg gleden av å besøke nettopp Aasta Hansteen-plattformen nord i Norskehavet.

Med Hansteen-feltet er en ny gassregion i den nordlige delen av Norskehavet åpnet. For myndighetene markerer dét et nytt, viktig kapittel: For første gang leveres det nå gass fra nord for Polarsirkelen i rør til Europa.

Produksjonen fra Aasta Hansteen og andre funn i området vil kunne bidra til å sikre gass til Europa i tiår fremover. Og bidra til at Europa kan bruke mindre kull.

Nye funn er viktig for fremtidig aktivitet og verdiskaping. For regjeringen er det derfor viktig å tildele nytt areal for at selskapene kan gjøre funnene som må til for å skape flere arbeidsplasser, inntekter og de ringvirkningene vi alle ønsker.

Gjennom de siste konsesjonsrundene har regjeringen tildelt rekordhøye antall utvinningstillatelser. TFO-rundene omfatter nå størstedelen av åpnet, tilgjengelig areal på norsk sokkel. Øvrig areal, det vil sin mindre kjente områder, inngår i de nummererte rundene. 

Tidligere i år tildelte vi 83 nye utvinningstillatelser i årets konsesjonsrunde i våre best kjente leteområder – TFO 2018. Dette er det største antallet utvinningstillatelser noen gang i en konsesjonsrunde på norsk sokkel. Dette viser at oljeselskapene ser et stort potensial for langsiktig og lønnsom aktivitet på norsk sokkel.

I dag går søknadsfristen for TFO 2019 ut. I tråd med etablert praksis og petroleumsfaglige vurderinger er TFO-området i år utvidet med 90 blokker, hvorav nesten halvparten ligger i Barentshavet. Jeg forventer at regjeringens utlysning vil føre til mange gode søknader og tildelinger også i årets TFO-runde.

Etter at revidering av forvaltningsplanen for Barentshavet og Lofoten – som skal til Stortinget neste år, er ferdig behandlet vil vi gjennomføre 25. konsesjonsrunde.

 

Kjære alle sammen,

Olje- og gassvirksomheten er Norges viktigste næring. Og etter mer enn 50 år med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel er det fortsatt store muligheter – ikke minst her i nord.

Regjeringen vil videreføre en stabil og forutsigbar petroleumspolitikk som legger til rette for fortsatt høy verdiskaping, sysselsetting og til videreutvikling av vår viktigste "motor" for innovasjon og teknologiutvikling i norsk næringsliv.

Tusen takk for oppmerksomheten!