Scenarioer for oljeindustrien er nyttige
Historisk arkiv
Publisert under: Regjeringen Solberg
Utgiver: Olje- og energidepartementet
Tale/innlegg | Dato: 25.06.2019
Av: Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg (Svar på kommentar fra Hilde Øvrebekk i Stavanger Aftenblad 12. juni 2019. På trykk 25. juni 2019.)
I Stavanger Aftenblad 12. juni skriver kommentator Hilde Øvrebekk at det er farlig når politikere bruker scenarier fra oljebransjen til å stikke hodet i sanden. Jeg er enig i at det er farlig å stikke hodet i sanden - for alle beslutningstakere. Nettopp derfor bruker både myndigheter og bedrifter scenarier for å belyse mulige utfallsrom før beslutninger blir tatt.
Det er selvsagt helt riktig at ingen vet nøyaktig hvordan fremtiden vil se ut – politikere like lite som selskaper og interesseorganisasjoner. Og det er også helt riktig som Øvrebekk skriver at "akkurat hvor mye olje verden vil trenge er det ikke mulig å si". Samtidig vet vi en god del om framtiden – om trender som befolkningsvekst, at det er en sammenheng mellom energibruk og levestandard og at dagens infrastruktur vil leve i mange år fremover. Verdens energisystem er stort og komplekst og tar tid å endre.
Øvrebekk skriver at å sette en dato for nedstengning av oljeindustrien ikke er noen god løsning, "men det er det heller ikke å tro at alt vil fortsette som før". Det er jeg enig i. Verden er i endring. Alle beslutningstakere – inklusive politikere – må derfor ta beslutninger under usikkerhet, blant annet om hvordan de ulike markedene vil se ut i fremtiden. Da er det nyttig å bruke scenarier for bedre å forstå utfallsrommet og dermed konsekvenser av de beslutninger som tas.
Hverken IEA eller Equinor eller andre seriøse aktører som lager denne type fremtidsbilder hevder at deres scenarier kan fortelle hvordan verden faktisk vil se ut om noen år. Tvert imot, grunnen til at de lager scenarier er at de ikke vet. De ønsker å lage mulige fremtidsbilder som kan gi en indikasjon på et utfallsrom.
Ingen selskaper gjør investeringer i dag uten på en eller annen måte å stressteste dem mot mulige utviklingstrekk i fremtiden. Det gjelder også olje- og gasselskaper. Hvis myndighetene ikke skulle lytte til hva selskapene mener om fremtiden kan se ut, eller lot være å gjøre vurderinger av hva som driver utviklingen fremover, vil det virkelig være strutsepolitikk. Både myndighetene og selskapene tar alltid beslutninger under usikkerhet. Da er det viktig å teste hvor robuste beslutningene er mot ulike utfall på sentrale områder. At slik testing er "farlig", er vanskelig å forstå. Tvert imot vil det være ansvarsløst å ikke gjøre det.
Verdens bærekraftsutfordringer er globale og må løses globalt. Vi jobber hver dag for å redusere våre utslipp og for å nå våre ambisiøse klimamål. Samtidig er det bred enighet om at etterspørselen etter olje og gass i 2040 vil være betydelig, også i en verden som når målene i Parisavtalen. For å dekke etterspørselen må det letes, finnes og bygges ut nye ressurser til erstatning for felt som tømmes ut. Det akter regjeringen fortsatt å legge til rette for.