Senterpartiets grenseløse arroganse overfor Island

Det islandske Alltinget vedtok denne uken å slutte seg til den tredje energimarkedspakken. Av 63 alltingsrepresentanter stemte 46 ja, og 13 nei. Ifølge Nationen 5. september mener Sigbjørn Gjelsvik at "islendingene har vært under et utilbørlig press fra norske myndigheter om at de skulle godta, uten at de skulle gjøre egne vurderinger."

I tillegg til at påstanden ikke stemmer, mener tydeligvis Senterpartiet at Island ikke er i stand til å ta egne, selvstendige beslutninger. Jeg tror islendingene sjelden har møtt større arroganse fra utlandet.

Island, på samme måte som Norge og Liechtenstein, har drøftet spørsmålet om innlemmelse av tredje energimarkedspakke fra den ble vedtatt i EU i 2009. Senterpartiet har hatt olje- og energiministeren i nesten halvparten av tiden som har gått, og burde være godt orientert.

Ingen annen sak har vært gjenstand for lengre behandling i Alltinget enn spørsmålet om tredje energimarkedspakke. Alltingets behandling av pakken tok lengre tid enn både spørsmålet om EØS-medlemskap  i 1992-93, og den omdiskuterte Icesave-saken i 2010.

Gjelsvik peker også på en felles uttalelse fra Island og EU om hvordan pakken skal forstås og hvilke forpliktelser Island vil ha, og at det ikke er gjort forsøk på noe slikt fra norsk side. Gjelsvik vet utmerket godt at uttalelsen ikke sier annet enn det som følger av avtalen om den tredje energimarkedspakken, inkludert EØS-tilpasninger, som ble inngått mellom Norge, Island og Liechtenstein på den ene siden og EU på den andre i mai 2017. Det er dette grunnlaget som også lå til grunn da Stortinget behandlet saken våren 2018.

Det nasjonale regelverket om konsesjoner til kraftverkene våre, strømnettet og utenlandskabler gjelder fortsatt. Nettopp dette understrekes også i den felles uttalelsen fra Island og EU. Dette burde Senterpartiet merke seg, heller enn å så tvil om våre gode naboers evne til selvstendige beslutninger.