Norsk sokkel - en del av løsningen

[Sjekkes mot fremføring]

Det er hyggelig å møte Norges viktigste næring i Sandefjord på denne tradisjonsrike konferansen.

Tradisjonen tro har jeg i dag med meg resultatet av fjorårets TFO-runde. Og tradisjonen tro kan dere bare la telefonen ligge til jeg er ferdig.

DEL I: Det globale/overordnede bildet

I 2050 anslås det at vi vil være nesten 10 milliarder mennesker, to milliarder flere enn i dag. Flere mennesker krever mer energi.

I min levetid har det vært store fremskritt globalt. Flere lever lenger, flere har utdanning, og færre er fattige. Aldri har middelklassen vært større. Aldri har flere mennesker hatt tilgang til moderne energi.

På tross av de store fremskrittene de siste tiårene er jobben ikke gjort.

For å bekjempe fattigdom i verden er vi avhengig av tilgang på energi. Som FNs bærekraftsmål viser henger økonomisk vekst, levestandard og bruk av energi nært sammen.

Bare siden 1990 har verdens energibruk økt 70 prosent. Det øker fortsatt år for år.

Kull, olje og gass dekker i dag over 80 prosent av verdens energibehov. Sol og vind vokser kraftig, men dekker fortsatt bare om lag fire prosent.

Den økende energibruken har bidratt til at de globale klimagassutslippene har økt, og fortsatt øker i mange land.

Økt kullbruk har stått for brorparten av økningen i utslippene fra energisektoren siden 2000. Samtidig som Europa jobber iherdig med å redusere bruken av kullkraft, blant annet ved hjelp av norsk gass, kunne vi lese i Nettavisen at Kina jobber på spreng for å bygge ut 121 nye kullkraftverk.

Det globale energisystemet er stort og komplisert og tar tid og store ressurser å endre.

Derfor vil det ta mange tiår før andre energikilder kan erstatte olje og gass. Dette selv om nye, renere teknologier blir konkurransedyktig og effektiviteten i energibruken øker.

Dommedagsprofetiene fra miljøorganisasjoner og flere politiske partier om petroleumsnæringens snarlige død er betydelig overdrevet.

Det internasjonale energibyrået er tydelig på at verden kommer til å trenge olje- og gass i mange, mange år fremover, også innen rammene av Parisavtalen.

Det er mange gode grunner til at Norge skal produsere denne oljen og gassen.

En av dem er følgende: Gjennomsnittlig utslipp CO₂ pr fat olje i verden er 18 kg. Gjennomsnittet i Norge er 8 kilo. Det nye industrieventyret som ble offisielt åpnet forrige uke, Johan Sverdrup-feltet, har utslipp helt nede på 0,7 kilo pr produsert fat olje. Men for motstanderne av petroleumssektoren virker heller ikke dette å være positivt.

Da endrer man argumentasjonen og fremstiller det som om at landene som produserer olje og gass også har ansvaret for utslippene som er forbundet med bruken av olje og gass i andre land.

Dette er helt feil. Etter Parisavtalen, som Norge støtter opp om, er landene som bruker olje og gass ansvarlig for sine utslipp fra det de forbruker.

Norge står for vel en promille av verdens totale klimautslipp. Om vi stenger ned hele landet vil det ikke utgjøre noen stor forskjell for verden.

Vi skal jobbe for å nå våre ambisiøse utslippsmål. Men som sagt står Norge for bare vel en promille av verdens klimagassutslipp. Derfor er det på teknoligiutvikling som kan brukes globalt at vi virkelig kan utgjøre en forskjell.  

Det er ingen enkel løsning på energi- og klimautfordringene. Det vil ta tid.

Men på noen områder er Norge godt rustet for å lede an på veien mot en grønnere verden:

• I arbeidet med å få ned utslippene fra petroleumssektoren.
• Med å utvikle ny teknologi for å få redusert utslippene fra transportsektoren og skipsfarten, CO₂-håndtering, og i det lengre løp hydrogen.
• Og vi skal bidra til å utvikle ny teknologi innenfor fornybar energi, eksempelvis innenfor vindkraft til havs der både Equinor og Aker Solutions er langt fremme.

Norge er et av verdens beste land å bo i. Det skal det også være framover. Da må verdier skapes før de kan deles. Og vi må utvikle videre den næringen som har gjort oss til et av verdens rikeste land, ikke legge den ned.

Norge har en liten og åpen økonomi. Handel med andre land er derfor viktig for å oppnå et høyt velferdsnivå. Så lenge verden trenger olje og gass skal Norge være med å produsere den.

Videre er det viktig å ha et sterkt, mangfoldig og konkurransedyktig næringsliv som bidrar til verdiskaping, vekst og lønnsomme arbeidsplasser også i tiårene fremover.

Den norske måten å gjøre det på gjennom samarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene har vært avgjørende for vår suksess. Dette må vi alle sørge for fortsetter.

Vi skal bruke hele landet. Vi skal utnytte naturressursene våre  og bygge videre på våre konkurransefortrinn.

Petroleumsnæringen treffer alt dette. Olje- og gassressurser gir grunnlag for arbeidsplasser og bosetting over hele landet.

Den er vår spydspiss i å bringe inntekter til landet, og verdensledende innen teknologi og nyskaping – med bidrag fra universiteter, institutter, leverandører og oljeselskap. Det skal vi være stolt av – og videreføre, ikke gjøre det til et problem.

Slik jeg ser det er det ingen konflikt mellom å produsere olje og gass og å være verdensledende i miljø- og klimapolitikken.

La meg gi dere noen grunner til det:

Norge skal utnytte lønnsomme ressurser

Som sagt, verden vil ha behov for olje og gass i flere tiår framover. Vi skal være med å dekke dette behovet.

Vår oljeproduksjon er stor nasjonalt, men begrenset i et globalt perspektiv. Norsk sokkel dekker i dag vel to prosent av verdens oljebehov og tre prosent av verdens gassbehov. Norsk olje- og gassproduksjon betyr langt mer for Norge enn den betyr for verden.

Til tross for hva man kan få inntrykk av har etterspørselen etter olje økt hvert år. Uten nye investeringer faller produksjonen fra dagens felt med om lag fire ganger norsk produksjon hvert eneste år.

Det betyr altså at verden selv uten vekst i etterspørselen trenger massivt med investeringer i ny produksjon for å erstatte fallet i produserende felt. Oljeprisen må være så høy at disse investeringene gjennomføres.

Dette er grunnen til at jeg mener våre oljeressurser også vil være konkurransedyktige framover.

Om Norge frivillig reduserer sin produksjon vil det ikke påvirke etterspørselen i verden. Andre produsentland vil øke sin produksjon.

 Samtidig vet vi at utslippene fra produksjonen av olje globalt da med all sannsynlighet ville øke.

Effekten av et slik tiltak vil derfor være er at produksjon, verdiskaping og sysselsetting flyttes ut av Norge. Det vil gi drastisk lavere inntekter til velferdssamfunnet og undergrave titusenvis av lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Altså stort tap, ingen gevinst. Det er ikke lurt.

Vi skal derfor fortsatt legge til rette for leting i åpnet areal. Lønnsomme funn skal bygges ut, og alle lønnsomme ressurser skal hentes ut fra våre felt.

Et mangfold av selskaper skal gjøre dette for oss.

En bærebjelke i vårt forvaltningssystem er at det ikke er vi som politikere som tar de forretningsmessige beslutningene. Det gjøres av oljeselskapene og aktørene i kapitalmarkedet. Dette er klokt.

Det er selskapene som er best i stand til å vurdere økonomien i prosjekter og risiko knyttet til dem. Det gjelder også vurderinger knyttet til effekter av fremtidig klimapolitikk – eller klimarisiko om du vil.

Dette er forhold som kommer for lite fram i debatten.

Norge bidrar med gass til Europa

Gassen  har mange egenskaper som gjør den attraktiv. Den gir langt lavere utslipp enn kull ved forbrenning. Som vi har sett i USA og Storbritannia kan et skifte fra kull til gass bidra til store og raske utslippsreduksjoner i kraftsektoren.

Det at gass fungerer utmerket i samspill med varierende energi fra sol og vind gjør gass til en viktig del av løsningen i EU-lands klimapolitikk. Eller se til Kina der gass ønskes brukt i større grad for å redusere lokal luftforurensing.

På lang sikt er det mulig å bruke gass til å produsere hydrogen samtidig som CO₂ fjernes i prosessen. Gass har således en viktig rolle å spille både på kort og lang sikt.

Det vises også i markedet. Gassetterspørselen økte i 2018 globalt med mer enn vi produserer i Norge i løpet av halvannet år.

Vi skal derfor legge til rette for fortsatt eksport av naturgass til Europa og verden. I går mottok jeg en rapport fra Gassco som viste at ny gasstransport i Barentshavet sør kan legge til rette for ytterligere verdiskaping av petroleumsressursene på norsk sokkel.

Norge skal produsere energieffektivt og med lave utslipp

I debatten virker det som oljenæringen ikke bidrar med utslippskutt. Det er galt. Gjennom deltakelsen i EUs kvotesystem bidrar oljeselskapene til å kutte utslippene innenfor systemet med 43 prosent fra 2005 til 2030.

Vi skal ligge fremst i rekken når det gjelder å produsere olje og gass energieffektivt og med lave utslipp. Gass som finnes skal komme til nytte – ikke brennes av i fakkel.

Norge har i snart 30 år pålagt oljeselskapene en høy CO₂-avgift. Dette har bidratt til at de gjennomsnittlige utslippene fra produksjonen på norsk sokkel er lave.

Men vi skal fortsatt bli bedre! Næringens nye målsetninger som ble presentert i forrige uke viser vilje til å redusere egne utslipp ytterligere.

At næringen selv setter ytterligere ambisiøse mål viser at vår politikk virker.

Norsk teknologiutvikling gjør verden grønnere

Petroleumsnæringen er teknologisk ledende nasjonalt – og internasjonalt. Det gjelder geologi, seismikk, undervannssystemer, utbyggingsløsninger, boring og drift. Den er høyteknologisk og avansert. Er du interessert i digitalisering er dette næringen å jobbe i.

Er du ung og interessert i å være med på å løse energi- og klimautfordringene, er dette næringen å gå inn i. Til tross for at oljenæringens snarlige død har vært spådd mange ganger opp gjennom historien, har ungdommen fortsatt å strømme til for å utdanne seg og jobbe i bransjen. Dette håper jeg fortsetter.

Hadde all olje og gass i verden vært produsert med norsk utslippsnivå, ville klimagassutslippene fra produksjonsleddet globalt vært redusert med 700 millioner tonn årlig. Eller med mer enn 13 ganger Norges samlede utslipp.

Det viser at det er et stort potensiale for norske selskaper til å bidra med løsninger og teknologier globalt som øker energieffektiviteten og reduserer utslippene i produksjonen.

Denne næringen har lang erfaring med fangst og lagring av CO₂ gjennom Sleipner og Snøhvit. Det er kompetansen fra sokkelen som har gjort oss i stand til å satse på karbonfangst og lagring.

I Nordsjøen jobbes det nå med verdens største flytende havvindpark – HywindTampen. Aibel har bygget flere strømplattformer i Haugesund. Igjen læring fra petroleumsvirksomheten. Tilsvarende teknologioverføringseffekter finner vi i alle sektorer – inklusiv fiskeoppdrett, medisin og romfart.

Digitalisering gir ytterligere muligheter for verdiskaping og lavere utslipp. På Aker BPs Skarv-felt er det investert tungt i digitalisering. Det har resultert i økt produksjon og redusert de totale årlige CO₂-utslippene fra feltet med 22.000 tonn.

DEL 2: Petroleumspolitikk og framtidsutsikter

Å videreføre bred støtte i Stortinget for hovedmålet i petroleumspolitikken er viktig for å opprettholde en stabil og forutsigbar politikk. Det samme er å videreføre det fakta- og kunnskapsbaserte rammeverket som er skrudd sammen gjennom de siste 50 årene. Jeg vet også at dere i salen – som investerer på norsk sokkel -  er opptatt av dette.  

Det er også viktig for Norge, fordi det er avgjørende for verdiskaping, sysselsettingen og velferdssamfunnet vårt.

Ingen andre næringer er i nærheten når det gjelder å bidra til finansieringen av velferdssamfunnet. Siden det første oljefunnet har virksomheten bidratt med nærmere 15000 milliarder kroner i verdiskaping, og Oljefondet har passert
10 000 milliarder.

Så er det noen som hevder at de store inntektenes tid er forbi.

Jeg vil da minne om at bare i år venter staten nye nærmere 250 milliarder fra sokkelen.

Equinor anslo forrige uke statlige inntekter bare fra deres opererte felt på 3000 friske milliarder til oljefondet fram til 2030.

Inntektene gir staten handlingsrom til å finansiere velferd og investere i framtida som for eksempel:

• Velferd, helse, utdanning og skole - over hele landet.
• Trygghet, forsvar og politi
• Teknologi, forskning og utvikling
•  
• De som argumenterer for avvikling av denne næringen bør starte med å vise hvor de vil kutte titalls milliarder i sine statsbudsjett.

Hva er så hovedpunktene i regjeringens petroleumspolitikk?

For det første:
Fortsatt stabile og forutsigbare rammevilkår har jeg allerede nevnt.

For det andre
Tildele attraktivt leteareal er en nøkkel. Fordi funn er "roten til alt godt" i denne virksomheten. Det sier seg selv at en jevn, forutsigbar tilgang på nytt areal i konsesjonsrunder er avgjørende for å nå hovedmålet i politikken.

For det tredje:
Aktiv innsats innen forskning og utvikling for å utnytte mer av ressursbasen, øke effektiviteten, redusere kostnader og oppnå enda renere produksjon. Det er også viktig for konkurransekraften og innovasjonen i leverandørindustrien, som igjen er viktig for velstandsutviklingen vår.

For det fjerde:
Ren, energieffektiv og lønnsom produksjon. Den sterke virkemiddelbruken for å begrense utslipp fra produksjonen vil videreføres. Som våre lave utslipp i dag, og næringens ambisjoner framover, viser så virker kvoteplikt og CO₂- avgift.

For det femte:

God samhandling med andre brukere av havet. Det gjelder både fiskeri, havvind, havbruk og skipsfarten.

For petroleumsvirksomheten er mye mer enn kontantstrøm. Sektoren bidrar med lønnsomme arbeidsplasser over hele landet. Den gir store ringvirkninger og gjødslingseffekter til annen næringsutvikling – land og strand rundt.

Og vi trenger aldri lete langt etter gode eksempler.

Wood Group, med sine 250 ansatte her i Sandefjord, vant før jul en stor kontrakt for modifikasjoner på Gullfaks og Snorre i forbindelse med Hywind Tampen.

Nye næringer oppstår på skuldrene av eksisterende. Olje- og gassnæringen legger grunnlaget for 225.000 arbeidsplasser i Norge. Disse er bosatt i alle landets fylker.

Samtlige kommuner tar del i oljeeventyret, om det er her i Sandefjord, eller i min egen hjemkommune Ørskog som nå har blitt nye Ålesund. Men den gjør det også mulig å bo der du skulle tru at ingen kunne bu, fordi man pendler på jobb i perioder, og kan fortsatt bo i grisgrendte strøk som mangler arbeidsplasser, ta vare på familiegården som har vært drevet smått gjennom generasjoner og brødfø familien. Dette er Norges viktigste distriktsnæring. Det er enda en grunn til at vi trenger utvikling, ikke avvikling.

 

Så til dagens nyhet. Vi trenger funn for å opprettholde utbyggingsaktiviteten og kompetansen også knyttet til utbygginger.

Jeg offentliggjør i dag resultatet av årets konsesjonsrunde i de best kjente leteområdene – TFO 2019.

Dette er områder der en forventer å finne relativt mindre funn som kan ha svært god lønnsomhet når de utnytter eksisterende og planlagt infrastruktur eller samordnes med andre funn.

I tillegg kan vi jo ikke utelukke at det også kan finnes en nytt Sverdrup gjemt ute der?

Dette er en enda en god runde. Vi tilbyr totalt 69 utvinningstillatelser i konsesjonsrunden; 33 i Nordsjøen, 23 i Norskehavet og 13 i Barentshavet. 28 ulike oljeselskaper får tilbud om andeler i en eller flere utvinningstillatelser. 19 av disse får tilbud om minst ett operatørskap.

 Jeg er stolt over å kunne tilby så mange nye utvinningstillatelser i årets TFO-runde – den tredje største gjennom tidene og det på tross av de store tildelingene vi har gjort de foregående årene.

Selskapenes store interesse for å få tilgang til nytt leteareal viser at næringen har stor tro på den fremtidige verdiskapingen på norsk sokkel. Akkurat som meg med andre ord!

Den letingen som nå skal skje i arealene som tildeles vil forhåpentligvis resultere i nye funn. Dette er viktig for å sikre lønnsomme arbeidsplasser, verdiskaping og statlige inntekter framover.

Nå kan  dere straks  ta opp telefonen og lese det glade budskapet, et budskap som må spres langt ut av denne salen i Sandefjord.

Og budskapet er: Norsk sokkel er en del av løsningen på framtidens utfordringer.

Og ikke minst, norsk sokkel er en del av framtidens muligheter.

Takk for oppmerksomheten!