Virksomheten i nord

 Sjekkes mot fremføring.

God morgen, og takk for invitasjonen! Jeg har gledet meg til å komme til Hammerfest og Barentshavkonferansen igjen.

For to uker siden hadde jeg gleden av å legge frem forslag om at Stortinget godkjenner utbyggingen av Johan Castberg-feltet.

Castberg er et gigantisk industriprosjekt som kommer hele landet til gode. Det er samtidig en milepæl for petroleumsvirksomheten i Nord-Norge.

I proposisjonen ga regjeringen også en statusrapport om olje- og gassvirksomheten i Norge og presenterte hovedtrekkene i regjeringens petroleumspolitikk.

Jeg er overbevist om at norsk olje- og gassvirksomhet har en lys fremtid foran seg.

Jeg vil bruke denne anledningen til å presentere noen hovedpunkter fra proposisjonen.

Petroleumsvirksomheten er vår største eksportsektor. Den skaper store verdier og mange, lønnsomme arbeidsplasser for Norge – og bidrar til å dekke behovet for olje og gass globalt.  

Verdens befolkning vokser. Mange får heldigvis økt velstand eller lettes ut av fattigdom. Dette gjør at behovet for energi øker. Venstre diagram i figuren bak meg viser den kontinuerlige veksten i energibruken siden 1970-tallet.

En del av dette dekkes av en veldig vekst i produksjon fra fornybare energikilder som vind og sol. Det er positivt. Dog skjer det fra et lavt nivå, som den lysegrønne delen i samme figur viser.

Derfor vil veksten i vind og sol langt ifra være nok til å dekke den samlede etterspørselen på mange tiår.

Figuren til høyre viser at det har vært og er stor og økende etterspørsel etter olje. Tilsvarende er bildet for gass. Verdens oljeetterspørsel har de siste årene grovt sagt økt med "ett Norge" årlig.

Det er behov for betydelige mengder olje og gass i verdens energiforsyning også innenfor rammene av Parisavtalen. Det vises i figurene bak meg.

FN har etablert en rekke bærekraftsmål, inklusive klima. IEAs siste analyser viser at det trengs 40 millioner fat ny oljeproduksjon for å dekke forbruket i 2040 i deres bærekraftsscenario.

40 millioner fat er mye. Det utgjør over 20 ganger nåværende norsk produksjon – eller om lag 4 ganger produksjonen i Saudi Arabia i dag.

Hovedgrunnen til at så mye ny kapasitet kreves er at olje- og gassfelt ikke fabrikker med en stabil årlig produksjon. Produksjonen synker etterhvert som ressursene tas ut.

Selv med konstant etterspørsel så trenger man årlig nesten to ganger den norske årsproduksjonen i ny kapasitet for å dekke behovet.

Det er derfor stort behov for investeringer i ny produksjon for å kompensere for dette fallet. Norsk sokkel er moden og vår oljeproduksjon vil gå ned på lang sikt.

I henhold til våre produksjonsutsikter vil norsk sokkels andel av verdens oljeforsyning reduseres fra dagens drøye 2 prosent over tid. Dette også med etterspørselsnivået som er anslått i IEAs bærekraftsscenario.

Dette er fakta som ofte utelates i den offentlige debatten om klima – og som vi har et felles ansvar for å bringe frem.

Verdens oljeressurser har ulike kostnader knyttet til leting, utbygging og drift. For å utløse de nødvendige investeringene i ny oljeproduksjon globalt, må oljeprisen være høy nok til å gi lønnsomhet i investeringene.

Nøkkelen til fortsatt lønnsom produksjon er at ressursbasen er kostnadsmessig konkurransedyktige globalt.

Våre ressurser, som i all hovedsak ligger i kategorien "offshore kontinentalsokkel" i denne figuren. Det vil si at de er relativt billige å produsere. Vi ligger dermed godt an så lenge vi unngår et særnorsk høyt kostnadsnivå.

Dette bør ikke være overraskende. Hvorfor skal ikke vår ressursbase også være lønnsom fremover – slik den har vært i snart et halvt århundre?

Norsk gass dekker nær 25 prosent av etterspørselen i EU. I fjor leverte vi nok en gang rekordstore mengder til kundene på kontinentet.

Millioner av europeere bruker norsk gass til oppvarming og matlaging. For eksempel blir 40 prosent av gassforbruket i Storbritannia dekket av norsk gass. Det er ikke få kopper te!

Norsk gasseksport har også en klimadimensjon. Norsk gass til erstatning for kull har bidratt til at britene reduserte sine CO₂-utslipp med 25 millioner tonn i 2016 alene.

Det tilsvarer halvparten av de totale årlige utslippene i Norge.

Vår olje- og gassproduksjon skjer med lave utslipp. Også utslippene av klimagasser er lave. Norsk sokkel har mye å tilby resten av verden når det gjelder lavutslippsproduksjon når klimapolitikken skrus til.

Det å flytte olje- og gassproduksjon fra Norge til andre land gir derfor svært dårlige resultater på utslippene. Særlig når vi også tar med at aktiviteten på sokkelen er underlagt det europeiske utslippskvotesystemet, og at vi i tillegg har en høy norsk CO₂-avgift som motiverer til teknologiutvikling og lavere utslipp.

Det at våre ressurser er lønnsomme vises ikke bare i skrivebordsberegninger. Det vises også i handling hos selskapene.

I fjor mottok jeg ti utbyggingsplaner til behandling.

Departementet har allerede godkjent åtte av disse planene. Jeg venter flere utbyggingsplaner også fremover.

Det omfatter både nye utbygginger som Nova i Nordsjøen, spennende videreutviklingsprosjekter som på Troll og andre byggetrinn for Sverdrup.

Selskapene hadde selvsagt ikke tatt investeringsbeslutning og dermed levert inn en utbyggingsplan, dersom de ikke mente de kunne skape lønnsomhet.

Samlet gir de ti prosjektene som ble innlevert i fjor, investeringer på over 120 milliarder kroner. For å sette det tallet i perspektiv: det er omtrent det doble av de midlene som er satt av til oppfølging av Nasjonal transportplan i årets statsbudsjett.

Ikke minst vil de ti prosjektene generere rundt 110.000 årsverk i Norge i byggefasen.

Nylig fikk vi også nyheten om at Aibel og Aker Solutions-Kværner har inngått avtaler med Statoil verdt til sammen 11 milliarder kroner knyttet til andre byggetrinn av den enorme Johan Sverdrup-utbyggingen i Nordsjøen.

Det kommer i tillegg til de kontraktene som er tildelt i forbindelse med første byggetrinn. Av en verdi på til sammen 60 milliarder kroner kapret norskbaserte bedrifter 70 prosent.

Disse eksemplene viser med all ønskelig tydelighet hvordan aktivitet til havs skaper aktivitet på land.

Nye utbygginger på sokkelen gir arbeid til industrien, i et bredt spekter av bedrifter spredt over hele landet.

I dag er rundt 200.000 mennesker direkte eller indirekte sysselsatt i Norges største næring.

Petroleumsnæringen har over tid bidratt med en kunnskapsbase som også andre næringer har hatt nytte av. Det gjelder også for prosessindustri, fornybar energi, romfart og helse.

Dette har ført til at virksomheten opp mot norsk sokkel også blir en vekstmotor og inntektskilde i hele økonomien.

Slik bidrar samspillet mellom leverandørnæringen og den tradisjonelle konkurranseutsatte fastlandsindustrien til en bredere, mer robust og kunnskapsrik næringsstruktur.

En videreutvikling av petroleumssektoren er derfor nøkkelen til fortsatt høy produktivitet, høy lønnsevne, innovasjon og omstilling i hele økonomien.

De gode nyhetene jeg har snakket om de siste minuttene kan oppsummeres med ett ord: konkurransekraft.

Norske leverandørbedrifter vinner kontrakter i knallhard internasjonal konkurranse.

Det kommer selvsagt ikke av seg selv, men er et resultat av målrettet arbeid over tid.

En nøkkel for at dette har lykkes er trepartssamarbeidet. Det er mulig at det var en tid der det var uvant å høre en politiker fra mitt parti hylle fagbevegelsens rolle. I så fall er den tiden forbi.

Samarbeidet har også medvirket til at man har klart å omstille seg og at man slik evner å konkurrere i markeder som har vært i stor endring.

Det er all grunn til å anerkjenne den innsatsen som er gjort av næringen og fagbevegelsen i fellesskap i denne sammenheng. Det er sjelden begrepet "sammen er vi sterke" er mer riktig å bruke.

Selv om mye godt er oppnådd, er heldigvis også potensialet for videreutvikling stort og spennende. Det gjelder blant annet det å ta i bruk digitale hjelpemidler. Her er vi fortsatt i startgropen.

Arbeidet som er gjort i KonKraft viser en vilje til å utnytte mulighetene og hvordan næringen også sammen skal arbeide videre med dette. Det er bra!

For meg er det i alle fall åpenbart at samarbeidet mellom fagbevegelsen, arbeidsgiverne og myndighetene har vært en suksessfaktor for petroleumsvirksomheten i Norge.

Et velfungerende samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere er også en forutsetning for det høye nivået innen helse, miljø og sikkerhet vi har på norsk sokkel.

Myndigheter og partene er enige om at sikkerhetsnivået på sokkelen er høyt, og at utviklingen har vært positiv over tid. Det er et hovedbudskap i den ferske stortingsmeldingen om HMS i petroleumsvirksomheten.

Som for konkurranseevnen, er dette en jobb som aldri blir fullført. Retten til å ikle seg ledertrøyen innen HMS må aktørene på norsk sokkel gjøre seg fortjent til hver dag. HMS er ferskvare.

Det er ført en langsiktig, aktiv og vellykket petroleumspolitikk i Norge over tid. Regjeringen vil videreføre en stabil, langsiktig petroleumspolitikk.  

Figuren bak meg er en illustrasjon av effektene av den aktive politikken som er ført har gitt av resultater de siste 15 årene. Det blå området i figuren viser den ekstraproduksjon – med tilhørende enorm verdiskaping og arbeidsplasser – som stammer fra nye beslutninger innen leting, utbygging og økt utvinning i perioden.

Det samme bildet kan tegnes i dag. Gjennom en aktiv politikk kan vi skape enorme verdier også fremover. Gjør vi som noen av småpartiene på Stortinget ønsker, går vi glipp av enorme verdier og arbeidsplasser uten noen gevinst.

De valg som gjøres nå og fremover vil være avgjørende for om disse inntekts- og verdiskapingsmulighetene utnyttes. Det står om mange arbeidsplasser i ulike landsdeler, det står om fortsatt kompetansestimulering fra olje- og gassvirksomheten til næringslivet for øvrig. 

Det står ikke minst om utrolig mange milliarder kroner i statlige inntekter.

Valget mellom de alternativene er lett for meg.

Hovedlinjene i regjeringens politikk bør dermed være kjent.

Da skal jeg få oppsummere: Regjeringen vil videreføre en stabil og langsiktig politikk.

Det betyr at vi vil holde fast ved stabile og forutsigbare rammevilkår, en fortsatt aktiv tildeling av nye arealer samt en offensiv satsing på forskning og utvikling.

Vi skal være verdensledende på sikker petroleumsaktivitet. Vi skal ivareta hensynet til miljøet og drive effektivt og lønnsomt.

Slik legger vi best til rette for videre utvikling av Norges største og viktigste næring.

Den stabile og langsiktige forvaltningen av olje- og gassressursene er en del av en større historie om bærekraftig forvaltning av havet. Vi kan være stolte over hvordan vi har håndtert ressursene og den rikdommen de har gitt oss.

Da vil jeg rette oppmerksomheten mer tydelig mot virksomheten i nord.

Det soleklart største av prosjektene det ble innlevert utbyggingsplan for i 2017 var Johan Castberg.

For to uker siden hadde jeg gleden av å sende forslag til Stortinget om å samtykke til at departementet godkjenner plan for utbygging og drift av Johan Castberg-feltet.

Det er bare de største utbyggingsplanene som krever et slikt samtykke. Og Castberg er virkelig en gigant. Totale forventede investeringer er forventet å komme på over 47 milliarder 2017-kroner.  

Jeg nøler ikke med å kalle Castberg en milepæl.

Det er viktig for Norge som petroleumsnasjon å få en ny, selvstendig utbygging i Barentshavet. Den tredje i rekken.

Utbyggingen kommer hele landet til gode. Vi snakker om lag 47000 årsverk i Norge i byggefasen, og i overkant av 1 700 årsverk årlig for et normalt driftsår.

Og de årene vil det bli mange av: etter at feltet kommer i drift, etter planen mot slutten av 2022, er det forventet å produsere i 30 år.  

Og ikke minst er utbyggingen viktig for Nord-Norge.

Statoil planlegger å drifte feltet fra Harstad og Hammerfest. Mange vil jobbe ute på feltet i produksjonsperioden.

I driftsfasen forventes ringvirkninger på om lag 470 regionale årsverk i et normalt driftsår, hvorav 265 årsverk i Nord-Troms og Finnmark.

Geografisk nærhet til aktiviteten er særlig et konkurransefortrinn for leverandører i driftsfasen. Det vil være mange muligheter for lokale og regionale bedrifter til å konkurrere om oppdrag på Castberg gjennom en lang produksjonsperiode.

Jeg forventer at selskapene legger til rette for at også lokale og regionale bedrifter skal kunne være med i konkurransen om oppdrag knyttet til Castberg. Og at det er tidlig og god dialog med lokale og regionale interesser rundt hvilke forretningsmuligheter aktiviteten til havs gir.

Den aktiviteten som Castberg skaper kommer i tillegg til den store industrielle aktiviteten som allerede finner sted i vår nordligste landsdel.

Vi har to felt i drift, og Castberg blir det tredje.

Jeg ser også frem til at produksjonen på Aasta Hansteen-feltet i Norskehavet kommer i gang i løpet av året. Slepet ut til feltet begynte tidligere denne måneden.

All erfaring fra norsk sokkel viser at aktivitet til havs gir ringvirkninger på land.

Samtidig vet jeg som tidligere ordfører at alle kommuner gjerne vil ha mest mulig aktivitet. Mitt klare råd er da – vær på tilbudssiden, identifiser kommunens konkurransefortrinn og arbeid aktivt overfor selskapene.

Som dere er kjent med utredes det også om det kan være lønnsomt å omlaste olje fra Barentshavet på Veidnes. Til nå er det ikke identifisert en lønnsom løsning, men utredningene av slike løsninger vil fortsette.

Lykkes selskapene å gjøre en omlastningsløsning lønnsom slik at den blir etablert, legger regjeringen til grunn at også Castberg-feltet skal benytte denne.

Som jeg begynte med å si: Jeg er overbevist om at norsk olje- og gassvirksomhet har en lys fremtid foran seg.

Den stabile og langsiktige forvaltningen av olje- og gassressursene er en del av en større historie om bærekraftig forvaltning av havet. Det at vi har denne historien å bygge på gir meg tro på at vi skal klare å gjøre dette på en god måte også i fremtiden.

Vi kan være stolte over at vi har håndtert ressursene og den rikdommen de har gitt oss, på en måte som kommer alle som bor i lokalsamfunn langs kysten og over hele landet til gode.

Historien om vår bruk av havet er ikke minst en historie om sameksistens. Vi har klart å sikre plass til alle som lever av havet. Det handler om skipsfarten, om fisk og sjømat, og selvsagt om olje og gass.

Nå åpner det seg nye muligheter for å utnytte ressursene til havs, blant annet mineraler på havbunnen, vindkraft til havs, og innen oppdrettsnæringen.

Samtidig som vi legger til rette for nye næringer, må vi ha klart for oss at olje og gass er og blir vår klart største næring.

Den samlede verdiskapingen fra havnæringene var nær 500 milliarder kroner i 2016. Olje og gass stod for tre fjerdedeler av dette.

Dette er store tall, men som alle som har litt kjennskap til olje- og gassnæringen vet: 2016 var langt ifra noe toppår.

Det sier litt at det skapes verdier i denne størrelsesorden også i et år der mange var ivrige etter å bruke ord som "krise" og "nedtur" for å beskrive tingenes tilstand.

Jeg tror vi vil få se større tall i fremtiden. Det er en fremtid der Barentshavet kommer til å spille en tydeligere rolle i virksomheten.

Utbyggingen av Johan Castberg er det foreløpig siste eksempelet på at olje og gass skaper muligheter også i Nord-Norge.

Olje- og gassnæringen har allerede i lang tid satt sitt tydelige preg på Hammerfest by. Jeg er overbevist om vi vil få se enda mer av det i tiden fremover.

Takk for oppmerksomheten!

Presentasjonen er tilgjengelig her.