En bærekraftig norsk sokkel og leverandørindustri

God morgen alle sammen!

Så kjekt – og litt uvirkelig – det er å komme hjem til Stavanger for første gang som olje- og energiminister.

Jeg kan ikke tenke meg en bedre anledning enn denne konferansen for mitt første møte med alle dere i min nye rolle.

Jeg håper dagen i dag blir starten på et godt samarbeid med alle dere om de store utfordringene som ligger foran oss.

 

Jeg har tenkt å snakke om noen få tema jeg mener blir viktig framover;

• først litt om olje- og gassnæringens betydning for vårt samfunn i dag – og utviklingen framover
• så om viktigheten av stabile og forutsigbare rammevilkår, men også fortsatt vilje til utvikling og endring.
• deretter vil dele noen tanker om hvordan klimautfordringen allerede har betydning for norsk olje- og gassnæring – og hvordan det vil påvirke næringen framover.
• jeg har også tenkt å si litt om hvilke nye jobber vi kan skape på skuldrene av det vi har skapt på norsk sokkel fram til i dag
• mot slutten vil jeg også komme innom diskusjonen rundt iskantsonen, før jeg har en liten overraskelse til slutt.

 

Olje- og gassnæringen er vår felles stolthet som nordmenn.

Og det med god grunn.

Ingen annen industri har hatt samme betydning for vår felles velferd, eller har betydd mer for utviklingen av samfunnet vårt.

La det ikke være noen tvil:

Petroleumsnæringen vil fortsatt være vår største næring i mange år framover.

De 50 neste årene vil likevel se annerledes ut enn de siste 50.

Vi kan ikke tillate oss å late som om ingenting forandres.

Ingen av oss som har jobbet med de store spørsmålene denne næringen står overfor er upåvirket av utviklingen de siste årene.

Dessverre preges også debatten av altfor mange enkle svar og bombastiske meninger.

Vi kommer ingen vei hvis utgangspunktet for enhver diskusjon om norsk olje- og gassnæring skal være et enten eller.

Svaret kan ikke være at vi skal avvikle norsk olje- og gassindustri.

Det ville være en katastrofe for vårt samfunn. Og det løser ikke klimautfordringen.

Svaret er heller ikke at alt vil fortsette som før.

Vi vet at teknologien er endring.

Vi vet at norsk sokkel er i en moden fase.

Og vi vet at klimautfordringen stille krav til hvordan vi produserer og bruker olje- og gass.

Da er det godt å vite at dere allerede er i gang med arbeidet for å møte disse utfordringene.

Utgangspunktet er også godt.

Dere har alltid vært i stand til å gjennomføre nødvendig omstilling -enten det har vært for å tilpasse dere endringer i markedet, eller som følge av ny teknologi.

 

Samtidig tilsier dagens anslag lavere etterspørsel etter varer og tjenester fra aktiviteten på norsk sokkel på sikt.

Derfor trenger norsk økonomi flere ben å stå på fremover.

Jeg er sikker på at de smarte hodene, driftige hendene og teknologien i olje- og gassnæringen vil komme til nytte på mange andre områder.

Det er på skuldrene av denne næringen at vi kommer til å skape nye gode arbeidsplasser.

Norske bedrifter og arbeidstakere er verdensmester i omstilling

– ikke minst gjelder det innenfor petroleumsnæringen.

Jeg er imponert over hvordan hele næringen kom seg gjennom de tøffe årene etter 2014.

Samtidig vet vi at ettervirkningene fortsatt preger enkelte bedrifter.

De norskbaserte bedriftene mange av dere representerer er både grunnfjellet i norsk næringsliv –

og spydspissene vi trenger for å lykkes fremover.

De tette båndene og samarbeidskulturen vi har i Norge – mellom universiteter, forskningsinstitutter, leverandørbedrifter og oljeselskaper –den skal vi dyrke også fremover.

Det har tjent landet godt.

Vi skal også bygge videre på noe av det beste av det norske samfunnet, nemlig to- og trepartssamarbeidet.

Og det sier jeg selv om jeg for noen år siden hadde min ilddåp som stortingsrepresentant på LOs olje- og gasskonferanse!

Jeg er sikker på at Jørn kan bekrefte at det er sted for friske debatter og sterke meninger.

 

Petroleumsnæringen skaper innovasjon og teknologiutvikling langt utover olje- og gass.

Det finnes mange eksempler fra ulike områder som helsesektoren, romfart, energi og oppdrett.

Havvind er en teknologi med enormt potensiale og som byr på store muligheter for norske bedrifter.

Norge kan bygge på unik erfaring fra olje- og gassnæringen, skipsfart, verftsindustri og fornybar energi.

Markedet er globalt.

Ta for eksempel Dogger Bank-prosjektet – som skal gi strøm til 4,5 millioner husstander i Storbritannia.

Her er Equinor en av utbyggerne, og både Aibel og OHT har vunnet kontrakter i tøff internasjonal konkurranse.

Men vi skal også legge til rette her hjemme.

Derfor har Olje- og energidepartementet foreslått en åpning av to områder for havvind, samt at vi ba om innspill til et tredje område.

Et annet eksempel er vår bruk av virkemidler.

For eksempel Enovastøtten til å realisere det som blir verdens største flytende havvindanlegg – Hywind Tampen ute på Snorre og Gullfaks.

Men det er mer enn havvind.

Ta fangst og lagring av CO₂.

Norge ligger langt fremme med vår erfaring fra Sleipner og Snøhvit. Vi nærmer oss nå 25- årsjubileet for CO₂-lagringen på Sleipner.

I tillegg har vi testsenteret på Mongstad.

Regjeringens ambisjon er å realisere en kostnadseffektiv løsning for fullskala CO₂-håndtering i Norge.

Vi må være sikre på at prosjektet bidrar til kunnskapsspredning og teknologi­utvikling internasjonalt.

Er kostnadene for høye, risikerer vi at prosjektet virker avskrekkende, heller enn stimulerende for andre land.

Vi jobber hardt for å kunne treffe en beslutning i statsbudsjettet til høsten.

På lengre sikt kan hydrogen fra naturgass bli en viktig klimaløsning, der CO₂ fanges og lagres.

Eller havbunnsmineraler.

Nå er loven på plass og neste skritt er å åpne områder.

Listen er også lang over nye muligheter som følge av for eksempel digitalisering. Konulentselskapet McKinsey anslår det totale potensiale av digitalisering på sokkelen til mellom 30 og 40 millairder kroner årlig. Det er et enormt tall.

Poenget mitt er at vi hadde aldri hatt denne posisjonen eller disse mulighetene, hadde det ikke vært for den kunnskapen og erfaringen vi har opparbeidet oss på norsk sokkel.

 

Lete-, utbyggings- og driftsaktiviteten på norsk sokkel utgjør enorme summer i norsk økonomisk sammenheng.

Det etterspørres varer og tjenester for 250 milliarder bare i 2020. Norske bedrifter vinner en stor andel av disse oppdragene.

Dette er fundamentet for de over 200 000 som hver dag går på jobb i tilknytning til næringen.

Dette er bedrifter vi finner over hele landet.

Noen arbeider nesten kun inn mot petroleumsvirksomheten, andre mot flere ulike næringer.

Mange har arbeid knyttet til enkeltfaser i virksomheten – som leting, utbygging eller drift.

For å opprettholde hele bredden av spesialiserte bedrifter er vi avhengig av at det på hjemmemarkedet norsk sokkel er tilstrekkelig aktivitet i hele kjeden fra leting, til utbygging og drift.

Vi har i dag en god leteaktivitet.

Vi har aldri hatt flere felt i drift.

Vi trenger derimot flere funn å bygge ut for å opprettholde aktiviteten hos leverandørene.

Skal vi sikre arbeidsplassene og verdiskapingen også i framtida må vi gjøre nye funn.

Vi må bygge ut alle lønnsomme funn.

Og vi må hente ut alle lønnsomme ressurser i de eksisterende feltene våre.

Klarer vi ikke dette går vi glipp av store inntekter og viktige arbeidsplasser.

Hovedmålet i petroleumspolitikken er å legge til rette for lønnsom produksjon av olje og gass i et langsiktig perspektiv.

Regjeringens strategi er derfor tydelig:

All aktivitet skal skje trygt og forsvarlig, og i samspill med andre brukere av havet.

Næringen skal også fremover være verdensledende innen HMS. Vi kompromisser ikke på sikkerhet.

Jeg har stor tro på at vi skal lykkes – godt hjulpet av et mangfold av oljeselskaper, en dyktig maritim næring og en kompetent leverandørindustri. Alle omgitt av vare- og tjenesteleverandører i verdensklasse.

 

Verdens land står overfor svært krevende utfordringer for å nå de 17 bærekraftsmålene som er nedfelt gjennom FN.

Det er mange hensyn som må ivaretas, og mange utfordringer som må løses samtidig – og de må løses globalt.

Økonomisk vekst, levestandard og bruk av energi henger nært sammen.

Det er vanskelig å se for seg at en stadig voksende befolkning skal få bedre levestandard uten at energibruken globalt øker.

Dette selv om energieffektiviteten øker vesentlig raskere enn historisk.

Bruk av energi er ikke et problem i seg selv, men et gode.

Realiteten er imidlertid at verdens energiforsyning domineres av kull, olje og gass.

Faktisk dekkes over 80 prosent av verdens energibehov av disse energikildene.

Kull, olje og gass brukes i stort omfang fordi de er tilgjengelige i stor skala og de er rimelige.

Med dagens bruk medfører disse energikildene store utslipp som igjen bidrar til klimaendringene.

Verdens energisystem er enormt og komplekst og som det vil ta tid å endre.

Samtidig vet vi at tiden er knapp for å få ned utslippene slik at klimamålene kan nås.

Regjeringens klimapolitikk har som mål å kutte utslipp raskest mulig.  Samtidig skal vi utvikle teknologiske løsninger som gjør det mulig å nå alle bærekraftsmålene.

Klima- og energiutfordringene kan kun løses globalt og samtidig. Norge skal derfor fortsatt være en pådriver i det internasjonale klimaarbeidet.

Vi har allerede et ambisiøst klimamål for 2030 om å redusere utslippene med minst 40 % - et mål som vi skal samarbeide med EU om å nå.

Vi ser at det er behov for å øke innsatsen enda mer.

Derfor har regjeringen besluttet at klimamålet for 2030 skal forsterkes. Vi jobber aktivt for at EU skal øke sitt samlede ambisjonsnivå til 55 %

og vi vil melde inn et forsterket mål under Parisavtalen i tråd med EUs ambisjoner.

Våre klimamål er forenlig med vår petroleums- og næringspolitikk.

Vi skal både få ned utslippene og opprettholde verdiskaping, arbeidsplasser og velferdssamfunnet.

Norge skal fortsatt være en pålitelig leverandør av olje og gass.

Vi skal vise at det er mulig å utvikle vår olje- og gassnæring samtidig som vi redusere utslippene.

Regjeringens politikk er at det skal lønne seg å velge miljøvennlig. Da sparer selskapene utgifter til CO₂-avgift og kvotekjøp.

 

Selskapene har økonomisk egeninteresse av å gjøre slike tiltak og dermed redusere sine utslipp som følge av vår virkemiddelbruk.

At regjeringens politikk virker vises både gjennom at det produseres med relativt lave utslipp på norsk sokkel i dag, og at bransjen selv har varslet nye initiativ i tiden fremover.

Jeg er veldig glad for at næringen selv gjennom KonKraft –

har satt seg høye ambisjoner om å redusere sine utslipp med 40 prosent innen 2030 og til nær null i 2050.

 

La meg så skifte tema til det mange politiske kommentarer omtaler som "vårens vakreste eventyr", nemlig iskantsonen, eller iskanten.

Det er mange meninger i det offentlige ordskiftet om dette. La meg derfor starte med å dele noen erfaringer om petroleumsvirksomhet i nord:

Vi vet vi kan drive forsvarlig virksomhet i Barentshavet.

Vi startet for 40 år siden.

Med unntak fra områdene nærmest Russland – som ble åpnet i 2013, har det vært petroleumsaktivitet i hele det åpnede området i over 30 år.

Ordinær leting, utbygging og drift gir ingen negativ påvirkning på havmiljøet, men større oljeutslipp har et skadepotensiale.

Gjennom over 50 år med aktivitet har vi aldri hatt påslag av råolje på land eller hatt påviselige skader på livet i havet fra norsk petroleumsvirksomhet.

Det letebores ikke i dag i oljeførende lag nær miljøverdiene som er i iskantsonen.

Dette er i tråd med rammene Stortinget satte i 2013.

Diskusjonen om iskanten handler ikke om åpning av nye områder.

Det som diskuteres er rammene for petroleumsvirksomheten i allerede åpnet areal.

Faglige forum – som består av ulike etater, har hatt som sitt mandat å definere særlige sårbare og viktige områder.

De har ikke hatt som oppgave å avveie ulike hensyn mot hverandre. Rammene for næringsvirksomhet blir derimot en politisk beslutning.

Hva betyr så dette for forvaltningsplanen som vi nå arbeider med?

Mitt utgangspunkt er at det vi skal vurdere, er om dagens rammer for petroleumsvirksomheten ivaretar hensynet til de miljøverdiene som følger iskantsonen.

Eller sagt på en annen måte: er det noe nytt i det faglige grunnlaget som tilsier en endring på de rammene for petroleumsvirksomhet som Stortinget satte i 2013?

Dette er for meg altså ingen diskusjon om klima.

Men det er en diskusjon om hvordan vi sikrer bærekraftig bruk av havområdene våre, altså i samspill mellom miljø og næringshensyn. Så mener jeg det er uakseptabelt å gjøre noe som griper inn i selskapenes rettigheter i henhold til eksisterende utvinningstillatelser.

 

Til slutt: Kjære alle, Jeg skulle gjerne snakket lenger, ikke minst om betydningen av alle lokale leverandører for verdiskapingen i denne fantastiske næringen.

I stedet vil jeg invitere noen av dere til å møte meg i lunsjen, til en slags speed-dating.

De som ønsker å treffe meg kan sende en epost med navn, bedrift og mobilnummer til adressen dere ser bak meg innen kl. 11.

Så vil vi melde tilbake til de av dere jeg får tid til å treffe.

Tusen takk for meg!