Feil på feil fra Greenpeace om Barentshavet sørøst

I innlegget «Må hindre at Norge blir et nytt Kodak» 15. februar gjentar Greenpeace en rekke feilaktige påstander om prosessen rundt åpningen av Barentshavet sørøst og saksbehandlingen i oljeforvaltningen.

Frode Pleym og medforfatter Halvard Raavand hopper elegant over at Høyesterett i plenum for bare en måned siden slo fast at det ikke ble gjort noen feil i saksbehandlingen i forbindelse med åpningen, og at måten tall ble presentert på, uansett ikke hadde noe å si for beslutningen om åpning.

Det Stortinget skulle ta stilling til i 2013, var om staten som ressurseier skulle åpne for leteaktivitet i Barentshavet sørøst for å kunne få avklart hvor store ressurser som kunne finnes i området.

Som del av konsekvensutredningen i forkant laget Oljedirektoratet på oppdrag fra departementet høsten 2012 en beregning av mulige inntekter. Denne er offentlig tilgjengelig som del av konsekvensutredningen, og var på offentlig høring.

I tillegg laget direktoratet et internt arbeidsnotat året etter om samme tema. Pleym og Raavand bruker mye plass på «tidligere hemmeligstemplede dokumenter» og hevder det aktuelle arbeidsnotatet ble «holdt skjult» av departementet. Notatet ble hverken ledelsesbehandlet i direktoratet eller holdt skjult etter at departementet mottok det seks år senere høsten 2019.

Verdianslaget i dette notatet var for øvrig i tråd med anslagene som kom frem i konsekvensutredningen.

Det er ikke mulig å tallfeste potensielle verdier med sikkerhet så tidlig som ved en åpning av et havområde. Jeg har merket meg at Høyesterett enstemmig slår fast at en slik måte å presentere verdiberegningene på, først og fremst må anses som en pedagogisk vurdering, og at dette likevel ikke kan ha hatt noe å si for avgjørelsen om å åpne Barentshavet sørøst.

Jeg skal ikke gi meg ut på å redegjøre for prosessene som ledet frem til daværende regjerings beslutninger. Det jeg kan gjøre er å forsikre meg om at rutiner og arbeidsprosesser under min ledelse fungerer godt. Det er vi politikere som legger rammene et kompetent norsk embetsverk arbeider innenfor.

I samarbeid med industrien har forvaltningen bidratt til at store verdier er hentet opp og plassert i en enorm felles formue i Oljefondet. Dette er en suksesshistorie nesten uten sidestykke.

Greenpeace tegner et bilde av en forvaltning blind for den omstillingen verden er inne i. Det er et bilde jeg ikke kjenner meg igjen i. Derfor tror jeg heller ikke på noe «Kodak-øyeblikk» for næringen. Min viktigste oppgave er å sørge for å videreutvikle og ta vare på arven den har gitt oss. Da trenger vi en kompetent forvaltning med høy integritet som nyter tillit i både samfunnet og industrien.