Orkanger Oljeforum

Sjekkes mot fremføring. 

Aller først vil jeg takke for invitasjonen til å komme hit til Orkanger. Og nye Orkland kommune. Det setter jeg stor pris på – og ikke minst å endelig få begynne å reise ut av Oslo igjen – og besøke industrien! Og treffe dere ansikt til ansikt – etter noen krevende måneder i vår og sommer.

Men la meg få først av alt slå fast at Orkanger er et stjerneeksempel på hva olje og energi-industrien kan bety for et lokalsamfunn.
Regionen har en lang industri-tradisjon, med røtter helt tilbake til sagbruksindustrien på 1800-tallet. Senere ble det gruver, jernbane, metallproduksjon og verkstedsindustri. Da flere av selskapene ikke lenger fant like gode markedsmuligheter inn mot 80-tallet, begynte de å orientere seg mot mulighetene i offshoreaktivitetene ute på sokkelen.

Man så at petroleumsvirksomheten beveget seg gradvis nordover.
Letevirksomheten startet tidlig på 1980-tallet i Norskehavet og Draugen var det første feltet som kom i produksjon i 1993. Norne-feltet ble første produserende felt i den nordlige delen av Norskehavet i 1997.
Modige og fremsynte politikere i Orkanger la forholdene til rette og investerte tungt i infrastruktur. Og bygget videre på god kompetanse og industriell erfaring.

Og industrien fulgte opp – den ene bedrift etter den andre. I dag er dette miljøet blitt til Orkanger Oljeforum med slagkraftig kompetanse innen fabrikasjon, termoisolasjon, rør i rør, moduler og inspeksjon.
Nærhet til markedet i Norskehavet var en klar fordel, men etter hvert har bedriftene fått oppdrag til resten av sokkelen og eksporter faktisk i dag til hele verden.

Thamsklyngen representerer også på en ypperlig måte hvordan man på tvers av bransjer kan utvikle bærekraftige samarbeidsprosjekt i det grønne skiftet.

Washington Mills sitt arbeid med produksjon av høyrenset silisiumkarbid for elektronikk gir for eksempel store reduksjoner av energibruk og klimautslipp.

Orkanger er et godt eksempel på hvordan industrikompetanse, kluster-tenkning, samarbeid og aktiv politisk tilrettelegging kan skape livskraftig industri i et lokalsamfunn, ja faktisk bli et tyngdepunkt i en hel region.
Vi har vært gjennom tiår med sterk vekst i investeringene på norsk sokkel.
Men denne veksten flater ut på nå på 2020 tallet. Norsk sokkel er i en moden fase.

Og vi vet at klimautfordringen stiller krav til hvordan vi produserer og bruker olje- og gass.

Da er det godt å vite at dere i industrien allerede er i gang med arbeidet for å møte disse utfordringene.

Dere har alltid vært gode til å gjennomføre nødvendig omstilling -enten det har vært for å tilpasse dere endringer i markedet, eller som følge av ny teknologi – eller skjerpede klimakrav.

I vår kom fallet i oljeprisen og deretter Covid-19 epidemien. Dette har rammet petroleumsindustrien hardt. Og det var virkelig stor bekymring, blant ansatte, ledere og tillitsvalgte.

Deler av samfunnet ble stengt ned over natten, og mange bedrifter ble tvunget til å sette en rekke utbyggingsprosjekter på norsk sokkel på vent.
To måneder etter at jeg ble utnevnt til statsråd i januar, ble regjeringen tvunget til å gjøre en rekke grep for å bekjempe koronapandemien, holde hjulene i gang og holde aktiviteten oppe.

Vi har, som dere vet, gjennomført en rekke tiltak for å motvirke den negative økonomiske utviklingen og sørge for at aktiviteten ikke stopper opp på norsk sokkel.

Siden jeg er her i Orkdal som har så stor fokus på nye bærekraftige energi og produksjonsløsninger så la meg nevne noen av tiltakene innen sektorene jeg har ansvaret for:

I juni fattet Stortinget et vedtak om midlertidige endringer i petroleumsskatten for å bedre likviditeten for petroleumsnæringen og legge bedre til rette for at selskapene skal kunne gjennomføre planlagte investeringer.

Endringene vil gi selskapene 100 milliarder kroner i økt likviditet for i 2020 og 2021 på grunn av utsatt skatt og 8 milliarder kroner i skattelettelser.
Disse endringene er tatt godt i mot av industrien, og en rekke prosjekter som ellers ville ligget på vent er nå satt i gang, eller besluttet gjennomført. Med ringvirkninger på over 50 000 årsverk.

Norge er verdensledende på offshoreteknologi, har en leverandørindustri og maritim sektor som kan bruke mye av erfaringene og teknologien de har opparbeidet seg gjennom 50 år med oljeaktivitet til å kartlegge, utvinne og transportere disse mineralressursene.
Vi bevilget i revidert nasjonalbudsjett 70 ekstra millioner til kartlegging av havbunnsmineraler i 2020. Dermed doblet vi budsjettet for i år til 139 millioner.

Her kan ligge spennende muligheter! Som vi håper kan skape nye arbeidsplasser og ny aktivitet inn i fremtiden.

Vi har allerede bevilget 130 millioner kroner ekstra til petroleumsprosjekter gjennom programmene PETROMAKS og DEMO 2000 i Forskningsrådet:
✓ Bevilgningen til Petromaks 2 øker fra 195 millioner kroner til 245 millioner kroner.
16
✓ Bevilgningen til Demo 2000 øker fra 70 millioner kroner til 150 millioner kroner.

Bare her blir det gitt en styrking på 130 millioner – som har satt i gang en rekke nye gode forskningsprosjekter knyttet til denne industrien, som vil gjøre den tryggere, grønnere og mer effektiv – samtidig som det sikrer arbeidsplasser og aktivitet nå. Noe som har vært viktig.

Vi styrker energiforskningen med ytterligere 135 millioner kroner –
120 millioner kroner av disse til ENERGIX-programmet.

Her får vi forsket på en større bredde av energiprosjekter, også inkludert Hydrogen for eksempel.

15 millioner kroner er øremerket til etablering av et nytt FME-senter for vindkraft, med spesielt fokus på havvind. Vindkraftsenteret vil bli særlig viktig i årene som kommer fordi havvind allerede har et industrielt potensiale når en ser de voldsomme internasjonale dimensjonene denne sektoren nå får.

Bare i Europa er det ventet at en vil bygge over 15 000 havvindsturbiner – med investeringer over 3000 milliarder kroner.

Ingen industri vokser raskere enn havvindbransjen. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) vokser markedet for havvind nå med 30 prosent i året.

Dogger Bank-prosjektet, med flere norske utbyggere, skal gi strøm til 4,5 millioner husstander i Storbritannia.

Derfor har vi også for første gang her hjemme åpnet to områder for havvind utbygging på norsk sokkel, nå i juni.

Samtidig har Enovastøtten bidratt til å realisere det som blir verdens største flytende havvindanlegg – Hywind Tampen ute på Snorre og Gullfaks. Der disse møllene skal dekke deler av disse feltenes kraftbehov.

Norsk industri innehar verdensledende kompetanse på offshore installasjoner og operasjoner. Her ser jeg store muligheter for å hente ut verdiskapingspotensialet knyttet til utviklingen av flytende havvind.

Vi skal utnytte mulighetene i det grønne skiftet. Hydrogenrelaterte teknologier og løsninger vil ha en sentral plass i denne satsingen.
I juni lanserte jeg regjeringens hydrogenstrategi sammen med min statsrådskollega i Klima- og miljødepartementet, Sveinung Rotevatn.

To av hovedpilarene i denne strategien er at vi må øke teknologimodenheten og redusere produksjonskostnadene, som i dag er sentrale barrierer for økt bruk av hydrogen.

Hydrogenstrategien vil legge til rette for forskning, teknologiutvikling og bruk av hydrogen som energibærer og er et bidrag til arbeidet med å utvikle ny lavutslippsteknologi og nye lavutslippsløsninger.
Gjennom å støtte teknologiutvikling og kommersialisering, ønsker vi å øke antall pilot- og demonstrasjonsprosjekter i Norge. Derfor er jeg glad for at vi ser en økende interesse i næringslivet, i instituttene og i akademia for nye hydrogenprosjekter.

Det er ingen tvil om at dette også vil bli en sektor som i fremtiden vil skape arbeidsplasser og aktivitet i Norge – først og fremst tror fagfolkene, gjennom økt bruk av hydrogen på skip og fartøyer.

Regjeringen har bevilget 3,6 milliarder kroner til ulike tiltak som skal stimulere til grønne investeringer i næringslivet. Dette ble vedtatt i en grønn omstillingspakke som vil gi økte midler til forskning, utvikling og innovasjon.

Det skal gi Norge en grønnere vei ut av den økonomiske krisen, og styrke nye næringer. Slik som jeg har nevnt tidligere i mitt innlegg.
Skal vi klare å nå de ambisiøse klimamålene må vi utvikle og ta i bruk ny teknologi som bidrar til å redusere utslippene. På en rekke områder.

La meg også gi en kort gjennomgang av hvordan vi ligger an knyttet til fullskala CCS – eller karbonfangst og lagring som det heter på norsk. Norge ligger langt fremme i verden med erfaring fra CO2 lagring på Sleipner og Snøhvit - og vi har testsenteret på Mongstad.

Regjeringen arbeider nå systematisk med å legge forholdene til rette for at industrien skal utvikle et fullskalaprosjekt som bidrar til utviklingen av CCS i Europa.

Vi har kommet langt:

I fjor nådde vi et internasjonalt gjennombrudd for CO2-håndtering, da flere land ble enige om å tillate eksport av CO2 for lagringsformål under den såkalte London-protokollen.

Gjennom våren og sommeren har vi fått enda flere milepæler på plass.
Norcem og Fortum Oslo Varme har gjennomført forprosjektstudier av CO₂-fangst fra sine anlegg.

Equinor, Shell og Total har fullført sin forprosjekt-studie av transport og lagring av CO₂. Selskapene har gitt grønt lys for å investere i prosjektet, forutsatt at Staten gir klarsignal.

Det er jeg svært glad for. Det vil være krevende å finansiere et prosjekt for fangst og lagring av CO2 i Norge uten betydelig finansiering fra andre kilder. Det er derfor en forutsetning at selskapene bærer deler av kostnadene og risikoen. Og det gjør de gjennom de statsstøtteavtalene som er framforhandlet.

I slutten av juni kom også den siste av to eksterne kvalitetssikringsrapporter om fullskalaprosjektet, som departementet nå aktivt jobber med.

I juli avgjorde Efta-tilsynet ESA at det norske prosjektet for karbonfangst og -lagring kan motta statsstøtte til fullskala CCS og at dette ikke er i strid med EØS-regelverket. Det er også helt avgjørende for at staten skal kunne bevilge støtte.

Samme måned mottok jeg også en utredning som belyser hvordan utviklingen i klimapolitikken i Europa påvirker nyttesiden i fullskalaprosjektet. Vi bruker nå tiden på å ferdigstille alle delene av grunnlaget for beslutningen vi skal ta.

En investeringsbeslutning vil bety samlede kostnader (til investeringer og drift i ti år) på mellom 18,6 og 25,1 milliarder kroner ifølge ekstern kvalitetssikrer. Statens andel er beregnet til mellom 15 og vel 20 milliarder.

Regjeringen vil komme tilbake med sin endelige beslutning i forbindelse med budsjettet nå i høst.

Det har blitt jobbet beinhardt med dette enorme prosjektet – og mange andre politikere og næringslivsfolk har vært ute og sagt at nå er det bare å trykke på knappen – sette i gang.

Før utredningene er ferdig, før vi har kvalitetssikret prosjektet skikkelig. Det har jeg sagt at er en dårlig ide – vi har allerede krasjlandet på månen en gang – nå må vi vite hva vi gjør, hva kostnadene er og hva som er gjennomførbart og ikke.

Og det er derfor dette tar den tiden det trenger. Som en ansvarlig politiker kan vi ikke bare pøse på med felleskapets midler – selv når det er en krisesituasjon.

Vi må være smarte og ta smarte valg – ha is i magen og gjøre jobben skikkelig.

Sånn – nå var det også sagt! Og det kjentes godt å få det ut.

Til slutt vil jeg gjerne få lov å trekke opp noen momenter knyttet til olje- og gassindustrien.

Siden oljeproduksjonen startet ute i Nordsjøen tidlig på 70-tallet, har verdien av olje og gassproduksjon bidratt med over 15 400 milliarder kroner til Norges brutto nasjonalprodukt målt i dagens kroneverdi.
Oljefondet har passert over 10.000 milliarder.

Dette er så store verdier at det er vanskelig å ta inn over seg.

I dag er rundt 170 000 personer sysselsatt direkte eller indirekte i næringen. Fra Agderfylkene i sør til Finnmark i nord. Det er kanskje ikke så mange som vet det, men det er også 20.000 ansatte i leverandørindustrien i Midt-Norge.

Verdiskapingen fra olje og gassvirksomheten er brukt til å skape velferd. Ikke bare for de få, men for alle.
Med vår lange og stolte historie fra vannkraftnæringen, maritim virksomhet og petroleumssektoren så har vi i dag teknologimiljøer i verdensklasse.

I overskuelig fremtid vil petroleumsnæringen være Norges viktigste næring.

Grunnlaget for verdiskapingen etter 2020 legges nå. Ting går ikke av seg selv. Det gjør de faktisk sjelden.

Energinæringen har vært, og er fortsatt - selve oljen i den norske vekstmotoren.

Regjeringen er opptatt av å opprettholde aktivitetsnivået i petroleumsnæringen. Den betyr arbeidsplasser i hele vårt langstrakte land.
Det er stor og viktig oppgave for oss fremover er å modne fram flere utbyggingsprosjekter, og gjennomføre flere tiltak for økt utvinning.
Det forutsetter en aktiv petroleumspolitikk og aktive, kompetente og investeringsvillige selskaper som tenker nasjonalt og globalt.

Nye næringer må vokse fram på skuldrene av de eksisterende. Forskning og utvikling må til for å oppnå dette.

Vi som myndigheter skal fortsette med å legge til rette for at energiforsyningen er sikker, at den tilpasses lavutslippssamfunnet og at næringslivet kan utvikle seg i markeder der norske bedrifter har et særlig konkurransefortrinn i energisektoren.

Forskningsrådet har lyst ut ca. 500 mill. kroner til miljøvennlig energi og CO2-håndtering i 2020 med frist i september. Her vet jeg at både Trøndelag og mitt hjemfylke Rogaland er tunge aktører.
Senere i dag skal jeg besøke prosjekter som har fått økte bevilgninger gjennom de store oljeforskningsprogrammene.

Og i morgen skal jeg blant annet besøke Sintef, få en oppdatering på Ocean Space Center, og møte HydroCen- Norges fremste forskningssenteret for vannkraft ved NTNU - Det gleder jeg meg til.
Jeg ser frem til å høre om nye spennende prosjekter de jobber med i Trondheim på energifeltet og ikke minst, - så ser jeg frem til nå i dag å få vite mer om prosjekter og utfordringer dere er opptatt av her i Orkanger. Og de mulighetene og utfordringene dere ser.

Tusen takk for oppmerksomheten!